Det er NLA som diskriminerer – ikke praksislærerne

Noen Oslo-skoler har sagt opp avtalen med Norsk Lærerakademis lærerutdanning i Oslo. Sentralt i saken står akademiets verdidokument, som betoner et tradisjonelt ekteskapssyn, og derfor oppfattes som å være rettet mot homofile: «Ekteskapet mellom mann og kvinne er i den tradisjonen NLA Høgskolen står i forstått som bærende norm i samlivsetikken.» Den tradisjon man står i, gjenspeiles i eierforholdene – NLA eies av noen av de mest konservative organisasjonene i kristen-Norge, som er til dels sterke motstandere av kirkelig vigsel av likekjønnede. Vårt Land har hatt flere helsides oppslag der det hevdes at de skolene som trekker seg fra praksisopplæringen, diskriminerer NLA.

Praksislærere og ansatte

Det som har vært underkommunisert, er at saken i realiteten dreier seg om praksislæreres rett til å takke nei til ekstraarbeid med lærerstudenter, innen en samarbeidsavtale som postulerer at samarbeidet mellom dem og NLA «kjennetegnes ved felles identitet som lærerutdannere». For noen lærere vil verdidokumentets setning om ekteskapet ikke være akseptabel som del av grunnlaget for «felles identitet». Da kan det ikke med rimelighet sies å være diskriminering at man trekker seg fra samarbeidet.

For noen tid siden sa to ansatte ved NLA i Bergen opp sine stillinger i protest mot verdidokumentet. I debatten som fulgte, var det ikke noen som kom på den tanke at de to diskriminerte studentene.

Vårt Lands kampanje

I en kommentar 30. januar, med tittelen Kansellert: et godt og sunt debattklima’, underslår religionsredaktør Kruse følgende, som sto i hennes avis en uke før: To av rektorene «… håper … at studentene vil vurdere å søke lærerjobb hos dem etter endt utdanning.» Redaktøren hevder uten nyansering det stikk motsatte, at skolene sender signal om at «… NLA sine lærerstudenter ikke hører hjemme i norske livssynsåpne skoler», og at skolene «… ikke stoler på disse studentenes evner og dømmekraft». Slik uetterrettelighet styrker ikke akkurat debattklimaet.

Les også: Homofile er uønsket på kristen lærerhøyskole

Først ut i debatten i Vårt Land var førsteamanuensis Strømmen Lile. Med referanse til praksisskolenes rektorer skriver han: «Det blir latterlig å hevde at NLA-studenter utgjør en alvorlig trussel mot skolens verdigrunnlag, all den tid NLAs verdidokument ikke i strid med noe som helst». Med referanse til debattklimaet er det tankevekkende at avisen startet debatten med et leserinnlegg hvor aktører betegnes som latterlige.

26. januar intervjues Strømmen Lile over en hel side. Her gjentar han ikke karakteristikken «latterlig», men han trekker den heller ikke tilbake, og fastholder at skolene diskriminerer. Og han kommenterer spørsmålet om mulig ansettelse av studentene som lærere: «… en logisk konsekvens av skolenes argumentasjon er at de heller ikke kan ansette lærere som er utdannet ved NLA». Så utvider han perspektivet: «Hvis det er greit å diskriminere lærere i ansettelser grunn [sic] av en slik tro, vil det sette en farlig presedens.» Her polemiserer også han altså mot det stikk motsatte av hva to rektorer faktisk sier, jfr ovenfor.

Situasjonen er altså at ikke bare religionsredaktøren, men også den debattant som la premisser for debatten, tillater seg å fremme påstander som er i motstrid med sakens fakta. Når dette sees i sammenheng med religionsredaktørens ønske om et godt og sunt debattklima, minnes man Bergprekenens ord om flis og bjelke – ser ikke Vårt Land at man har to bjelker i sitt eget øye?

«Samarbeidsnekt er diskriminering»

NLAs rektor Sødal hevder i Vårt Land 26.1. under overskriften ‘Samarbeidsnekt mot NLA er diskriminering’ at akademiets verdidokument «… forplikter verken samarbeidspartnerne eller studentene våre». Det kan så være. Men selv om han drøfter forholdet mellom ulike dokumenter og uttalelser, drøfter han ikke forholdet mellom skolens egne dokumenter, verdidokumentet og den formulering i samarbeidsavtalen om felles identitet, som praksislærere har reagert på. Han stiller spørsmålene «Hva blir det neste? Skal lærere med NLAs samlivssyn kunne nektes jobb i Oslo-skolen?», og har altså, i likhet med Kruse og Strømmen Lile, ikke fått med seg at to av rektorene faktisk håper at studentene søker jobb ved deres skoler.

Videre forholder han seg ikke til personer (praksislærerne) og deres reaksjoner på å bli trukket inn i en fold de ikke vil inn, men utelukkende til institusjoner (skoler og skoleeier). Dette er større svakheter enn når han søker å la saken bli belyst av spørsmålet «Skal busselskaper kunne nekte å frakte passasjerer med hijab fordi disse trolig har et konservativt samlivssyn?». Så enkelt kan det sies, hvis man vil undergrave sin posisjon som leder i akademia og seriøs bidragsyter i den foreliggende debatt.

Det hjelper lite at han påstår at dette spørsmålet har «kontakt med virkeligheten». Vi andre skjønner at kontakten er i ferd med å bli brutt. Det hjelper heller ikke at avisa Dagen i Bergen heier på ham: «Med forbilledlig klar tanke og tale gjør NLA-rektoren tydelig hva saken dreier seg om.» En mer sakssvarende overskrift på innlegget kunne vært den som religionsredaktøren brukte på sin kommentar: ‘Kansellert: et godt og sunt debattklima’.

Løsningsforslag

Man bør prøve å finne løsninger som sikrer studentene praksis. Samarbeidsavtalen kan justeres: I stedet for «felles identitet» kan man skrive at praksis- og teorilærerne er «likeverdige partnere». Jeg vet ikke hva man bruker verdidokumentets formulering om ekteskapet til i det daglige. Men hvis den er viktig som en markering for eierorganisasjonene, kunne man skrive at disse anser ekteskapet mellom mann og kvinne som bærende norm, og ikke knytte formuleringen til NLA. Det er vanskelig å se at en høgskole trenger å holde seg med et eget ekteskapssyn.