Like etter årsskiftet fremmet jeg på Utdanningsnytt det fromme, eller kanskje endog naive ønske, at de politiske partiene kunne inngå et forlik om tiltak mot lærermangelen, à la barnehageforliket for en del år siden.
De siste to ukene er det kommet oppslag og innlegg som belyser dette forslaget, og som bør sees i sammenheng.
Utfall fra statsministeren
Allerede etter fire dager så det dårlig ut – da talte statsminister Erna Solberg på et slags oppbyggelsesmøte for Høyre ved innledningen til valgkampen; hun ble gjengitt slik i Utdanningsnytt: «Senterpartiet vil skrote femårig mastergrad. Sammen med sine rødgrønne venner vil de også fjerne kompetansekravene for tusenvis av lærere. Og senke kravene for å komme inn på lærerutdanningen.»
Senterpartiets politikk
Senterpartiets parlamentariske leder Marit Arnstad kontret allerede i samme oppslag: «… Sp er imot kompetansekrav for lærere, men vil ikke gi kravene tilbakevirkende kraft slik at lærere blir ‘avskiltet’. Å ikke verdsette disse lærerne betyr en risiko for at mange av dem går ut av skoleverket. Det vil øke lærermangelen.»
Les også: Solberg gyver løs på Senterpartiets skolepolitikk
Tre dager sener fulgte partiets utdanningspolitiske talsperson Marit Knutsdatter Strand opp: «Partiet har i årevis kjempet mot 4-kravet i matematikk for å komme inn på lærerutdanningene. Og de har villet stoppe avskiltingen av allmennlærere som ikke fyller de nye kompetansekravene innen 2025. ... Senterpartiet har foreslått å gå tilbake til fireårig lærerutdanning med mulighet for å ta en mastergrad senere.»
Behov for avklaring fra Solberg
Jeg opplever det som litt snodig å blande meg direkte inn i partipolitikk, men situasjonen er slik at det ville være fint om statsministeren kunne klargjøre hvordan hun vurderer Senterpartiets forslag, ikke som skroting og fjerning og senkning, men i lys av at vi vil få sterkt økende lærermangel når vi nå mister ett års produksjon av lærere (ca. 2000) som følge av innføring av master. Det kan virke som Høyre på dette punkt tar etter Trump-administrasjonen, nemlig å lage problemer for en sannsynlig ny regjering, som vil få i fanget den lærermangel som Høyre med stø hånd har styrt mot i åtte år, og som for distriktenes vedkommende er blitt forverret av KrFs lærernorm.
Det kan synes som man legger til grunn at «etter oss kommer syndfloden», og overlater til andre å ordne opp. Dette er ikke akkurat en ansvarlig holdning når det nå synes å bli tydeligere at lærermangelen kan øke også av andre grunner, nemlig som følge av utmattelse etter koronaen, og et lønnsoppgjør som knapt virket motiverende (se oppslag om begge temaer i Utdanningsnytt 18.1.).
Solberg utvider fronten
I forlengelsen av sitt utfall mot Senterpartiet utvidet statsministeren også frontlinjen: «På toppen av det vil de egentlig heller ikke vite hvordan det står til i skolen», sa Solberg. Hun viste til at både Sp og SV vil avvikle PISA-undersøkelsen: De to partiene vil også at nasjonale prøver skal gjøres om til utvalgsprøver, der ikke alle elever deltar.
Hva angår PISA, kunne det vært fint om Solberg var litt mer varsom. I et annet oppslag på Utdanningsnytt 18.1.: «I 2009 lovte Erna Solberg at resultatene ville bli bedre med Høyre ved makta. I 2013 fikk hun sjansen. Og etter to perioder viste høstens PISA-resultater at gjennomsnittet av leseferdigheter blant 15-åringer er det samme som i 2000.»
2000 var det året da Høyres statsråd Clemet dramatiserte PISA-resultatene, og som Solberg nå omtaler slik: «Hvis ikke [vi tester], havner vi der vi var før år 2000 da man trodde at norsk skole var så god.»
PISA-skårer er ikke sportsresultater
Sett utenfra, eller egentlig fra en faglig synsvinkel, er ikke de siste PISA-skårene særlig overraskende. Skårene på slike tester går litt opp og litt ned fra år til annet, og vil nok fortsette med det.
Problemet er at politikere, eller i hvert fall mange av dem, ikke makter å omstille seg når de blar fra avisenes sportssider, hvor hunde-deler og tidels sekunder avgjør, til oppslag om skoleresultater, og av den grunn legger overdrevet sterk vekt på svært små skilnader i bl a PISA-skåre. Etter 20 år vet vi det vi med rimelighet kan legge til grunn: Norge er så noenlunde middels (men ikke middelmådig, slik det av og til hevdes).
Da er det et spørsmål om man skal bruke mange årsverk på å bekrefte det, «om-att-att og om-att-att».
Les også: Nasjonale prøver
Hva angår nasjonale prøver, kan man tenke på valg og gallup. Man ber ikke folk å stemme hver måned, men spør et lite utvalg. På tilsvarende måte kunne vi spare atskillig ved å la de nasjonale prøvene bli mindre omfattende, selv om nok burde inkludere noen flere enn det Gallup og andre gjør ved valgundersøkelser.
De innsparte midlene kunne man benytte til annen skoleforskning, eller til å øke lærerlønnene særlig i Utkant-Norge, for å stimulere lærere til å dra dit i noen år.
Advarsel
Til sist en advarsel, mot statistikk, eller bruken av den. Statsråder, eller vel egentlig deres spinndoktorer, har en lei tilbøyelighet til å fremstille tallmateriale på eller over grensen til det usannferdige.
Et vanlig triks er å velge ett enkelt år som kan gi grunnlag for fordelaktig sammenlikning, uten å tilkjennegi at det dreier seg om et avvikende år. Slik har det vært så lenge jeg har fulgt med, jeg husker jeg påtalte slik misbruk av tall overfor Kristin Halvorsen for ca 10 år siden.
Nå har Senterpartiets Marit Knutsdatter Strand, formodentlig uten bistand av spinndoktorer, begått samme uregelmessighet angående påstander om den forverrede lærermangel de siste åtte årene (se mitt innlegg fra tidlig i januar). Faktum er at lærermangelen har økt noe, men nå er nede på samme nivå som da Sp satt i regjering.
Statsråd Asheim, og han har vel bistand fra spinndoktorer, hevdet ved siste opptak til lærerutdanning at selv om søkningen hadde gått ned, hadde man i hvert fall flere kvalifiserte søkere. Det kunne man hevde fordi man regnet inn barnehagelærere, hvor det jo ikke stilles krav om spesielle kvalifikasjoner for å bli tatt opp. Og man nevnte ikke virkningen av at kullet hadde vært fritatt for eksamen, og derfor hadde bedre karakterer enn tidligere kull.
Advarsel
Med dette advarer jeg allerede nå mot pressemeldinger ved opptaket til våren, at det vil vise at kravet om 4 i matte kan opprettholdes, siden mange søkere tilfredsstiller kravet. Mange vil innen sommeren ha glemt at kullet ble fritatt for eksamen i matte i fjor, et fritak som innebærer at opptaket er basert på standpunktkarakteren – som er vesentlig bedre enn snittet av den og eksamenskarakteren.
Når det nå ser ut til at kullet også blir fritatt for eksamen i andre fag denne våren, ligger landet åpent for villedende kommentarer fra statsråder, spinndoktorer og politikere.
Forlik – tillit til lærerutdanning?
Viktigere enn å unnlate å bløffe om opptakstall, ville det imidlertid være om man ved opptaket til våren fylte studieplassene, ved å justere opptakskravene. Hvis man ikke gjør det, må det skyldes at man mener det er bedre med atskillige helt ufaglærte lærere, enn et tilsvarende antall som har utdanning, selv om de ikke hadde like gode karakterer fra videregående som de øvrige.
Jeg mener å ha registrert at statsråd Melby har bakgrunn fra lærerutdanning. Er det hennes erfaring fra lærerutdanning at den har så liten virkning på studentene, at man kan være sikker på at den ikke kan kompensere for svake karakterer tidligere i skoleløpet?
