Sjøberg som Tante Sofie

Han ignorerer mitt innlegg i Utdanning nr. 2, men det var ingen klar støtteerklæring (og kanskje skrev han sitt siste innlegg før han så mitt). Mitt hovedpoeng var at uttrykk som det Sjøberg brukte i Aftenposten, ”bløff fra halvstuderte røvere”, slo tilbake på ham selv, fordi han hadde bløffet om Læringslabens bruk av forskertittelen. Senere har jeg sett at Sjøberg i et intervju i Dag og Tid bruker uttrykket "makkverk" om Læringslabens arbeider, og i siste Utdanning brukes uttrykket ”tullball”, supplert av uttrykkene ”uferdige og slurvete kladder”, og ”faglige katastrofer”.

Å beskylde noen for å bløffe er alvorlig – det innebærer at man mener man kan dokumentere at noen sier eller skriver noe de vet eller burde vite ikke var sant. Siden Sjøberg har kolleger som kaller seg forskere uten å ha dr. grad, mener jeg at han bløffet. Det er uklart for meg hvordan Læringslaben bløffer. Skriver de noe de må vite er påviselig feil?

Å si at noen er halvstudert er ikke så galt, så meget mer som alle vil se at det bare er tøysete å si at folk med høyere grad fra universitetet, er halvstuderte. Det Sjøberg nok tenker på, er at eierne av Læringslaben bare har gjennomført kursdelen av dr. gradsprogrammet. Dette utdyper han i siste Utdanning, der det heter at en av eierne har strøket, for så vidt som han ikke har fått godkjent sin avhandling. Begge eierne er også ”strøket av listen over dr. gradsstudenter ved PFI”. Utdannings lesere får ikke vite at det bare er drøye halvparten av dem som begynner på dr. gradsprogrammet ved PFI som sluttfører, og at man automatisk ’strykes’ fra listen etter fire-fem år.

Hvis ”vitenskapelig metodikk består av prosedyrer for ikke å bli lurt, verken av seg selv eller andre”, slik Sjøberg siterer fra læreplanen, peker disse forhold på at Sjøberg burde beflitte seg på å legge informasjonsinnhenting inn i sine prosedyrer (for ikke å lure seg selv til å bløffe), samt sette sine opplysninger inn en større sammenheng (for ikke å lure andre).

Å bli oppfattet som røver var alvorlig. Røvere ble korsfestet (jeg fikk en assosiasjon som jeg ikke skriver ut), og slo ned folk (slik at barmhjertige samaritaner kunne bli sysselsatt). Thorbjørn Egner burde kanskje ikke ha skrevet om hottentotter, men han har styrket røvernes anseelse. Norske småbarnsfamilier valfarter til Kardemomme by. Men også Egners røvere hadde sine prøvelser. Den milde prøvelsen het politimester Bastian. Den harde prøvelsen het tante Sofie, som skjelte og smelte nokså uhemmet. Sjøberg begynner nå å minne meg om norsk utdanningsforsknings tante Sofie. Å-fysj-a-meg, å-fysj-a-meg.

I en kort replikk i Aftenposten pekte jeg på at Sjøberg og hans kollega Lie kanskje burde ligge litt lavt, fordi de begge kommer fra et institutt (Institutt for lærerutdanning og skoletjenester) som har en oppdragsenhet som i utgangspunktet konkurrer med Læringslaben – den ledes av Lie. Jeg fastholder at Lie av den grunn bør ligge lavt – og det har han gjort. Sjøberg har for så vidt helt rett i at han ikke er en direkte konkurrent, men instituttet ville nok kunne tjene på å overta oppdrag fra Læringslaben, særlig dersom fortjenesten er så god som det antydes. Slik fortjeneste kan komme godt med, etter at ILS for noen år siden ble drevet i suveren forakt for universitetets spilleregler for økonomistyring, for å finansiere et prestisjeprosjekt innen lærerutdanning med navnet Pluto. Det endte med forferdelse. Til overmål ble planeten Pluto avskiltet like etterpå.

Avslutningsvis: Jeg fastholder at det sikkert kan stå mye rart i Læringslabens rapporter, selv om jeg ikke helt skjønner hva som er galt med det jeg oppfatter var et hovedpoeng i den såkalte Sarpsborg-rapporten, nemlig at det er billigere å drive skolen dersom lærerlønnene går ned og klassene blir større. Det vet jo alle, og jeg er villig til gratis å uttale dette overfor alle kommuner og fylkeskommuner – PFI vil dekke portoen. Dersom en slik selvfølgelighet får betydning i Sarpsborg, fornemmer jeg en budsjettsituasjon der utgiftene til sykehjem er uforholdsmessig store. Det tyder på at demens er utbredt, og kan gjøre seg gjeldende tidlig, herunder i de organer som behandler skolebudsjettene.

Jeg fastholder også mitt forslag om en systematisk evaluering av et representativt utvalg av Læringslabens rapporter – jeg tviler fortsatt på om de arbeider Sjøberg & Co har tatt for seg, er representative. Ett av de mest sjarmerende trekk i forskersamfunnet er tilbøyeligheten til å finne det dummeste og dårligste en motstander har skrevet, og så hamre løs på det.

Utdanningsforbundet kan ta et initiativ til evalueringen, få med seg Utdanningsdirektoratet (selv om de, rimeligvis, ikke vil danse etter Sjøbergs pipe) og KS, og be Forskningsrådet om assistanse til oppnevningen. Dersom Forskningsrådet ikke vil, kunne et pedagogisk miljø utenfor Oslo trø til. Kanskje kunne man spørre noen av dem som nylig evaluerte norsk pedagogisk forskning. Men man måtte også få med seg personer som har erfaring fra oppdragsforskning, og derfor vet hvordan det er å skrive for oppdragsgivere som ikke alltid vet hva de vil, og mot korte tidsfrister.

Jeg tror dette er et bedre forslag enn Sjøbergs, som vil ha høring. Jeg frykter at han ville ønske å spille en hovedrolle i høringen. Men vi vet alle at røverne ikke fikk ørens lyd når tante Sofie sto på som verst. Slik har det vært en stund allerede, jf. uttrykkene bløff, makkverk og tullball og katastrofer. Nå er det tid for noen Bastianer – men kanskje litt strengere enn Egners politimester.

Artikkelforfatteren er professor ved Pedagogisk forskningsinstitutt, Universitetet i Oslo.