Karriereveiledning

«Å koble alle menneskene til alle mulighetene, med det mål at den enkelte utvikler seg og tar ut sitt potensial, og samfunnet utvikler seg videre.»

Intet mindre. Slik lyder visjonen i arbeidspsykolog Arne Svendsruds nye fagbok Karriereveiledning i et karrierlæringsperspektiv. Den byråkratiske tittelen tildekker at vi har å gjøre med en begivenhet som fortjener et bredt publikum, nemlig den første helhetlige framstillingen av karriereveiledningsfeltet på norsk.

Svendsruds visjon gjør det klart at vi har å gjøre med et felt som ikke bare er av betydning for unge på vei inn i arbeidslivet, men alle. I et stadig mer krevende og omskiftelig arbeidsliv er behovet stort for tjenester, redskaper og refleksjon som kan hjelpe også folk i jobb å få bedre oversikt over hvilke muligheter som finnes, for å realisere disse.

Nå foreligger endelig en lærebok i karriereveiledning på norsk. Svendsrud gir i boka en informert vitenskapshistorisk framstilling av fagfeltets framvekst fra den spede begynnelse med amerikaneren Frank Parsons «Choosing a vocation» i 1909. Siden karriereveiledning handler om den enkeltes personlige livsløp, er det naturlig at Svendsrud generøst bruker eksempler fra eget liv og karriere, fra å skulle bli elektriker til å ende opp som arbeidspsykolog. Framstillingen krydres også med eksempler fra egne barn og personer han har vært veileder for, som demonstrerer teorienes relevans og forklaringskraft.

Sentralt for Svendsruds framstilling er et paradigmeskifte som har funnet sted innenfor karriereveiledningen som fagfelt, som gjenspeiler seg i hans egen faglige utvikling. Han bekjenner at han som student på feltet var «testgal», og delte den opprinnelige klokkertroen på verdien av personlighetstester. Samfunnet var mekanisk, og karriereveilederen en ekspert som med sine tester kunne avdekke hvor den enkelte passet best inn, som tannhjul i samfunnsmaskineriet. Svendsrud har siden 1990-tallet vært med på en faglig omveltning, hvor samfunnet framstår organisk, den enkelte veisøker løftes fram som eksperten på eget liv og muligheter, og karriereveilederens rolle blir å legge til rette for en konstruktiv erkjennelsesprosess.

Mellom representanter for opprinnelig personlighetstesting som Parsons og «ekstremkonstruktivister» som Vance Peavey og Norman Amundson, inntar Svendsrud en mellomposisjon. Han kaller denne moderatkonstruktivisme, med Mark L. Savicka som en hovedteoretiker. Savicka er teoretikeren på feltet Svendsrud identifiserer seg sterkest med. For Svendsrud er Savickas karrierekonstruksjonsteori en mulighet til å omdefinere tradisjonelle klassifiseringer og tester til hjelpemidler for veisøkerens selvrealiseringsprosess. Svendsrud trekker spesielt fram den anerkjente psykologiske femfaktormodellen for personlighet og yrkespersonlighetsmodellen RIASEC utviklet av John L. Holland. Begge klassifiseringssystemene er sentrale i karriereveiledningsverktøyene Svendsrud har utviklet for norske forhold.

Svendsruds informerte framstilling av den teoretiske bakgrunnen for hans egen posisjon, verktøy og metoder i bokas første del, gjør at bokas andre del viet den praktiske karriereveiledningen framstår enda mer forståelig, ja nærmest selvforklarende. Det konstruktivistiske perspektivet innebærer en spørrende og åpen holdning, hvor i prinsippet alle formulerte refleksjoner hos veisøker er av verdi og et mål for veiledningen. Karriereveilederen besitter ingen fasit, men skal sørge for at refleksjonen ikke stopper opp, og grave dypere og videre. Svendsrud demonstrerer samtidig hvordan karriereveiledningsverktøy i praksis kan hjelpe veisøker til å treffe mer kvalifiserte valg.

Hele boka bærer preg av Svendsruds formidlingsglede og intense faglige engasjement, og gjør den høyst lesverdig. Spesielt i partiet som omhandler Savickas og hans eget begrep om karrierenarrativet åpenbares en filosofisk- og politiske himmel over karriereveiledningen. Med Wittgenstein forklares den konstruktive veiledningspraksisen med at utfordringen ikke er å tilføre ny informasjon, men å rearrangere det vi allerede vet. En karriere kan deles inn i tre nivåer, de små fortellingene som sys sammen i en personlig sammenhengende fortelling, som igjen står i et samspill med samfunnets store fortelling. Svendsrud tar for seg eksempler på ulike lokale narrativer, og viser hvordan disse i stor grad former den enkeltes karriere. Han reiser det interessante spørsmålet om det finnes en samlende «grand narrative» for det norske samfunnet, slik han har opplevd det i USA, når de lar seg begeistre over hans jobbutsikter som psykolog.

Den konstruktivistiske vendingen i karriereveiledningen peker i retning av karriere som et læringsfelt mer enn et veiledningsfelt. Målet er å sette veisøkerne, dvs. oss alle, i stand til på egen hånd å skaffe seg oversikt og skape og gjøre bruk av muligheter. Dette innebærer et endelig farvel til den tradisjonelle rollen som karriereveilederen som ekspert utstyrt med personlighets- og interessetester. Slik innebærer karrierelæringsperspektivet en etablering av karriereveiledningen som et rom for refleksjon rundt hver enkelts karrierenarrativ i samspill med samfunnets «grand narrative». Uten karriereveiledningen som ramme framstår dette rommet som låst. Arne Svendsruds generøse og engasjerte fagbok er en nøkkel for å låse dette rommet opp.