Om kulturkløfter i norsk lærerutdanning

I et debattinnlegg på Utdanningsnytt mener Karl Øyvind Jordell at min framstilling av sosialpedagogikkens og pedagogen Eva Nordlands store betydning for norsk lærerutdanning fra 1970-tallet «kan grense mot tøv». Jordell viser i innlegget at han fortsatt kan regne, men også at han mangler innsikt i de store linjene i nyere norsk skole- og pedagogikkhistorie.

LES OGSÅ:

Lærerutdanningen: feil om historien, advarsel om masterkrav

Den sosialpedagogiske vendingen i norsk pedagogikk og lærerutdanning på 1970-tallet var et sentralt tema i doktoravhandlingen min Pedagogikkens grenser (2005) og i boken om Kunnskapsdepartementets historie, Reform og rutine (2017). Eva Nordland stilte seg i spissen for Det sosialpedagogiske studiealternativet ved UiO fra 1974 og framstår som den mest betydningsfulle pedagog i Norge etter andre verdenskrig. Fra 1950-tallet hadde hun en nøkkelrolle som faglig premissleverandør for omfattende skole- og utdanningspolitiske reformer gjennom sitt nære samarbeid med Arbeiderpartiets store skolepolitiske høvding Helge Sivertsen. Fra 1961 til 1969 var Eva Nordland leder for Lærerutdanningsrådet.

Oppdraget fra statsråd Sivertsen var å skape en ny type lærer for den nye og utvidete norske skolen som var i ferd med å vokse fram. Fra denne posisjonen utformet Nordland og Lærerutdanningsrådet det som skulle bli til den nye og skjellsettende Lov om lærerutdanning i 1973. Nordlands sosialpedagogiske idealer om at skolen måtte dyrke fram en fellesskapsfølelse som ville gi grunnlag for trygghet, vekst og utvikling – selv om dette skulle gi «noe mindre innsats på det teoretiske og produksjonsmessige felt» – preget hele lærerutdanningsreformen fra forsøkene startet tidlig på 1960-tallet. Den nye loven introduserte allmennlæreren i det norske skolesystemet. Enhetsskolen skulle få sin «enhetslærerstand».

Allmennlæreren skulle først og fremst ha bred pedagogisk kompetanse for å kunne håndtere svært uensartede elevgrupper. Lærerne skulle forberedes på en langt videre rolle enn å formidle fagkunnskap. I samsvar med de sosialpedagogiske idealene beveget nå lærerrollen seg fra først og fremst å handle om formidling av fagkunnskap, til å bli mer av en pedagogisk kompetent veileder og rådgiver. Som Kunnskapsdepartementets ekspertgruppe om lærerrollen skrev i 2016 fant «[r]adikale pedagoger og skolepolitikere … hverandre i ønsket om å skape en skole der det demokratiske samværet på tvers av sosial bakgrunn og evnenivå skulle ha tydelig prioritet framfor tradisjonell kunnskapsformidling» (Ekspertgruppa om lærerrollen, s. 57).

Denne utviklingen må også sees i lys av en profesjonskamp mellom lektorer og lærere, med dype røtter i norsk skole- og utdanningshistorie. Som historikeren Gro Hagemann skriver i sin bok om lærernes historie i Norge, var prosessen inn på 1970-tallet drevet fram av dyp skepsis i de skolepolitisk ledende delene av Arbeiderpartiet, både mot den høyere skolen, lektorene og Norsk lektorlag, som representanter for «akademisk snobberi» og en siste rest av den gamle embetsmannsstatens kultur. Et viktig resultat av denne striden mellom ulike lærerkulturer var at kunnskapsformidling i de tradisjonelle skolefagene – de universitetsutdannede lektorenes tradisjonelle domene – kom mer i bakgrunnen i det etter hvert gjennomreformerte norske skolesystemet. Forhåpentligvis kan den nye masterutdanningen bidra til å bygge bro over denne kulturkløften mellom pedagoger og det Jordell kaller skolefagenes folk i norsk lærerutdanning.