Kjære skjerm, takk for at du er der for meg!

I dagens debattklima får du mye negativ omtale, men selv er jeg glad for at du har vært en del av livet mitt.

Jeg husker første gang vi møttes i skolesammenheng, da jeg nervøst satt i klasserommet på 2. trinn. Førsteklasse hadde vært en kamp mot bokstavene, og heldigvis ble det raskt konstatert at jeg hadde dysleksi og behov for tett oppfølging av både spesialpedagog og en maskin for å gjøre skrivearbeidet lettere. 

I starten var du ikke særlig bærbar, og alle rundt meg la merke til at jeg brukte deg. Dette fikk jeg selvfølgelig høre i skolegården, men etter hvert fikk jeg en ny versjon av deg som kunne flyttes rundt. 

Etter det har det sjelden gått en skoledag uten deg. Du var der da jeg lærte å lese og skrive. Du var der da jeg begynte å kode, og raskt ga du meg også underholdning i form av spill. Historiene om hvordan vi to sammen lurte en lærer eller to på prøver, snakker vi ikke så høyt om, men det hjalp at ikke alle lærere hadde like stor kompetanse på data…

Viktigst var uansett all skrivehjelpen, opplesningen og tipsene du ga når ordene ble vanskelige. Uten deg ville jeg neppe ha kommet meg gjennom skolen, ei heller endt opp med en mastergrad i IKT og læring.

Men du hjalp meg ikke bare med skriving og læring. Du hjalp meg også i tunge stunder. Alle de dagene hvor mobbingen var uutholdelig, og jeg satt hjemme uten noe håp. Du ga meg fellesskap gjennom spill. Du viste meg at det finnes andre der ute, og at venner ikke alltid finnes på ens egen skole. Du har rett og slett tidvis reddet livet mitt! Det beste var når jeg også hadde venner lokalt, og vi kunne spille sammen på deg. Når du ga meg gode opplevelser på LAN, ble du en naturlig del av hva jeg gjorde med venner.

Musikalsk har du også støttet meg. Uten deg tror jeg neppe mine beste karakterer på musikklinjen ville vært mulig. Med programmene for musikkarrangering hjalp du meg å være kreativ. Du forvandlet mine ideer til noe magisk.

Derfor blir jeg redd når jeg nå leser om alle som vil ta deg bort. 

Sannheten er at mange ikke ønsker deg til stede i livet til dagens elever, eller hvert fall kuttet ned. Nei, du blir uglesett i skolen, og privatlivets bruk av deg skal innskrenkes. Du er nemlig blitt noe farlig noe, noe vi skal bekymre oss over. Så da lurer jeg på, vil noen finne like mye støtte i deg i fremtiden, som jeg gjorde?

Alt i forholdet mellom meg og deg var selvsagt ikke perfekt. Jeg burde hatt mer veiledning fra lærere som kunne bruke skjerm som et verktøy. Kanskje burde jeg også fått hjelp til å skru deg av når timene fløy på natten. Men dette handler om hvordan de rundt oss støtter opp og er til stede. 

Heldigvis har vi nådd en ny tidsalder hvor vi vet mer. Vi som nå er voksne, lærere og foreldre, kan veilede og støtte bedre. Vi vet også at du ikke kun er en skjerm. Det finnes faktisk mange i din familie, mobiler, klokker, tv-er og datamaskiner. Alle dere er unike, med deres fordeler og ulemper.

Kjære skjerm, mye har endret seg. Du har fått mye ulikt innhold og du endrer deg stadig men én ting står fast: Uten din hjelp hadde jeg verken lyktes i skolen eller sosialt. Uten din hjelp hadde jeg ikke vært meg.

Dette gjelder ikke bare oss to, men mange barn, unge og voksne. Vi må ikke glemme hvor viktig du er for mange. Vi kan ikke bare dømme deg nord og ned eller sette grenser på alt. For noen er du livsviktig for å kunne fungere i samfunnet, og det må vi aldri glemme.

Det viktigste vi kan gjøre nå, er å øke kompetansen og gi alle muligheten til å få hjelp av deg på best mulig måte.

Kjære skjerm, takk for alt du er og for livet vi fortsatt skal leve sammen.