Vi må få på plass en uavhengig instans i skolemiljøsaker

Jeg har sett hvordan barn, familier og mennesker møter en «vegg». Derfor ønsker jeg å dele noen tanker, ut fra egen erfaring og fra kontakt med mennesker som møter en «vegg» der de skulle ha blitt møtt av et system som lytter og anerkjenner: «Det er rolleforståelsen, kulturen og systemet som er altfor firkantet til å hjelpe dem som trenger det mest», sa jussprofessor Jan Fridthjof Bernt i «Debatten» på NRK1, 31/10, der han fremhevet at han først og fremst var opptatt av mennesker i en sårbar situasjon.

Det professoren sa, var klokt. Jeg ønsker å vise noen eksempler, utfra mine erfaringer som lærer og engasjert pappa:

1. Fylkesmannens rolle i skolemiljøsaker: De ser kun på saken, utfra et lovverk som ble forverret i 2017, og de får ofte et skjevt bilde. Før lovendringen hadde barn som ble mobbet sterkere rettssikkerhet. Barnas rettssikkerhet ble svekket, og skolene fikk økt dokumentasjonsplikt. Fylkesmannen opptrer ikke som «advokat» for familier som opplever systemet på sitt verste. Mennesker i en sårbar situasjon blir ikke godt nok ivaretatt av fylkesmannen i mobbesaker. Det er en av flere grunner til at jeg mener at vi må få på plass en uavhengig instans i skolemiljøsaker.

Mange lærere opplever også at lovendringen og «fryktbasert ledelse» ikke er til læreres eller elevenes beste. Simon Malkenes har skrevet mye om sine erfaringer med en usunn kultur i Osloskolen. En klok lærer, Roar Ulvestad, skrev i et innlegg etter en diskusjon om læreres rettssikkerhet i mobbesaker: «Folk må snakke sammen». Så enkelt, og så vanskelig.

2. Bekymringsmeldinger til barnevernet blir ofte brukt som «brekkstang» for skoleledere, særlig i saker som handler om mobbing og/eller ufrivillig skolefravær. Barnevernet hjelper mange, men bekymringsmeldinger basert på vage antagelser, kan ofte være en tilleggskrenkelse. Det kan for eksempel bli sådd tvil om omsorgsevnen til foreldre, når barna har det vanskelig på skolen. Slike bekymringsmeldinger kommer ofte fra skoleledere som fraskriver seg ansvaret når barn har det vanskelig på skolen.

3. Barnevernets bruk av institusjoner som «siste utvei» har vært diskutert i det siste, og saker i menneskerettsdomstolen tyder på at vurderinger ikke alltid er til «barnets beste». Det snakkes også om lukkede grupper på Instagram for barn som har det svært vanskelig og ikke opplever at de blir hørt og forstått.

Jeg mener at vi må snakke om mennesker som skader seg for å slippe smerten som andre påfører dem. Om mennesker som avslutter livet fordi de ikke orker mer. Mennesker som kunne, skulle og burde ha blitt sett, lyttet til og anerkjent! «Siste utvei» må bety noe mer for oss enn barnevernet sin definisjon.

4. Oslo-læreren Clemens Saers ble utsatt for grov vold mens han var på jobb. Ingen påtar seg ansvaret, og læreren må gå gjennom en tung og langvarig rettsprosess. Du ser det ikke før du tror det, og du tror det ikke før du ser det. At Nav-skandalene blir avslørt nå, er gledelig. Mobbesaker, Nav-saker og barnevernssaker har ett fellestrekk: De som har råd, skaffer advokater. Alle andre blir overkjørt og møter en «vegg». Vi trenger flere ledere og medmennesker som «bygger» mennesker; ikke folk som sparker mennesker som ligger nede.

Så enkelt?

«Vi må tenke nytt om rollefordelingen i systemet», sa Jan Fridthjof Bernt. Min erfaring er at aktørene i et system, har en (ofte naiv) tro på at systemet fungerer. Vi må kreve at «systemet» skal tjene mennesker i sårbare situasjoner. Det må være et minimum, i «verdens beste land».

I Norge må alle avgjørelser først og fremst ta hensyn til mennesker i en sårbar situasjon. Det må være viktigst. Vi skal først og fremst se barns, unges og voksnes beste. Vi ønsker et samfunn der mot til å stå opp for hverandre, holdninger, medmenneskelighet, kritisk tenkning og «vi-og-oss»-tenkning; der tilhørighet og inkludering kommer først.

Så enkelt, og likevel så vanskelig …