Fredag 15. mars var langt mer enn hundre tusen barn og unge i gatene i 1200 byer, i 90 land. Dette bildet viser streikende elever i Boston i USA. Foto: Wikimedia Commons / NFK Images
- Vil jeg bli husket som en av dem som stoppa dem? Nei!
Det er en ny tidsæra som gryr der ute. Det starta med at en jente satte seg utenfor det svenske folketinget en fredag med en plakat. På plakaten sto det «Skolstrejk för klimatet».
- Bjørn Sigurd Hjetland, stolt lærer og pappa
Fredag 15.mars var langt mer enn hundre tusen barn og unge i gatene i 1200 byer, i 90 land. Fredag 22. mars planlegges det en nasjonal klimastreik.
Hvordan skal skolene forholde seg til dette? Skoleeiere landet rundt er tydelige på at de ikke godtar at barn og unge streiker for klimaet. Fylkeskommune etter fylkeskommune beordrer sine skoleledere til å sette ugyldig fravær på elevene som skal aksjonere på fredag og det samme gjør skolesjefene i kommunene våre. Våre skoleledere er derimot mer delt i sine synspunkter.
For meg blir det som å stikke hodet i sanda. Vi som er i skolen har et særskilt ansvar for å lære barn og unge om demokratiske rettigheter og plikter, om miljø og klima. Vi skal lære dem spillereglene i arbeidslivet, om samarbeid og om kritisk tekning.
Jeg spør meg selv om vi møter de engasjerte barna og ungdommen på riktig måte når vi nå stikker kjepper i hjula for engasjementet deres. Vi skal vokte oss vel for å ta fra dem dette engasjementet, vi kan ikke utdanne en hel generasjon til å bli desillusjonerte sofavelgere.
«There’s no such thing as a free lunch», heter det. Mange voksne mener barn og ungdom bare har godt av å møte litt motstand her. De kan ikke regne med å være borte fra skolen uten at det får konsekvenser. Jeg er ikke blant dem som tenker slik.
Jeg tenker barn og unge har behov for å lære litt om verden ved å være en del av den. Ingen jeg kjenner har lært å sykle i et klasserom. Jeg tror heller ikke barn og ungdom lærer nok om demokrati, samarbeid og kritisk tenkning mens de sitter i et klasserom og ser ungdom verden rundt ta til gatene for klimaet.
Dette er et rop fra dem som ikke har en stemme i valgene våre og dermed ikke har en arena der de kan påvirke politikken som blir ført. Som lærer er det mitt ansvar å tilrettelegge for god læring rundt demokrati, samarbeid og kritisk tenkning, som pappa har jeg allerede fulgt min egen datter til markering utenfor Stortinget.
Jeg stilte meg spørsmålet om jeg ville bli husket som en av dem som stoppa dem. Svaret mitt var nei, hva er ditt svar?
