«Vi glemmer raskt at utrygghet, engstelse og tristhet også krever at vi som voksne gjør tilpasninger i betingelsene rundt barnet»

«Bettina» er stille og tilbaketrukket i klassen, og går lett under radaren til de voksne.

«Truls» bråker og herjer, sitter sjeldent i ro og er på alle lærernes radar.

Det kan være fristende å beskrive slike elever som enten «litt forsiktige », eller som «utagerende og voldsomme». Men hva ligger bak atferden? Hva prøver både Bettina og Truls på hver sin måte å fortelle oss? 

Som rektor ved Kurland skole og psykolog ved Forebyggende psykisk helsetjeneste i Lørenskog, er vi opptatt av betydningen av forholdet mellom lærere og elever. Lærer-elev-relasjonen er sentral, både for at elEvene skal oppleve livsmestring, for å utvikle det psykososiale skolemiljøet og for god psykisk helse.

Etter et spennende samarbeid i løpet av det siste året har vi gjort oss viktige erfaringer om hvordan man kan arbeide med dette i praksis.

Tryggere elever

Bettina og Truls forteller oss at de er utrygge. Grunnene kan være mange. Barn og unge viser utrygghet på veldig forskjellige måter. Det sentrale er: Opplevelse av trygghet påvirker trivsel og læringsutbytte. Å være barn og ungdom er som å gå rundt med en stikkontakt, og stadig forsøke å koble seg på et uttak, og uttakene er oss som voksne (Brandtzæg, Torsteinson, Øiestad, 2016).

Noen synes det er lett å koble seg på, andre strever mer. Det er vår jobb som voksne å hjelpe barn og unge i skolen til å koble seg på oss. Etter arbeidet med å fremme gode relasjoner mellom lærer og elev, har lærerne blant annet gitt tilbakemelding om at elevene stoler mer på meg, føler trygghet og forteller mer.

Outsourcing – nei takk

Det kan være fristende å «outsource» elever som strever til andre utenfor klasserommet; en psykolog på kontoret nede i gangen, som kan hjelpe Bettina til å bli mindre engstelig, Truls til å bli roligere. Men hvilke signaler gir vi elever når vi ekskluderer dem fra fellesskapet? Satt på spissen forteller vi de at «din utrygghet er i deg, og derfor er det du som må ut og fikses».

Når en elev har hatt en time med spesialpedagog for å bedre lese- og skriveferdigheter, gjør vi tilpasninger når eleven kommer tilbake til klassen igjen.

Vi må altså gjøre noe med betingelsene i miljøet der eleven tilbringer mest tid for at den positive utviklingen skal fortsette. Har en elev hatt time med helsesøster eller psykolog, kan vi imidlertid oftere bli opptatt av at det er i nettopp den ene timen endringen skal skje. Vi glemmer raskt at utrygghet, engstelse og tristhet også krever at vi som voksne gjør tilpasninger i betingelsene rundt barnet: Hvordan man som lærer eller SFO-ansatt kan forstå hva som ligger bak atferden til elevene, og hvordan man som voksen kan hjelpe de til å bli trygge.

Livets opp- og nedturer

Skolen skal ivareta mange og tidvis omfattende oppgaver. I revideringen av kunnskapsløftet kommer begrepet «livsmestring» inn, som et nytt tema skolen skal jobbe med. I bunn og grunn handler det om å gjøre barn og unge i stand til å mestre livets opp- og nedturer. Skal de klare det, må de kjenne seg trygge. For oss – en lærer og en psykolog – ble dette et felles treffpunkt. Sammen lagde vi et mål for hva vi ønsket å få til på skolen.

Ettersom læring er så tett forbundet med kvaliteten på relasjon til lærer, så vi nytten av å jobbe med å videreutvikle relasjonskompetanse til alle ansatte. Med mål om å skape et helsefremmende skolemiljø, der elevene kjente økt grad av opplevd trygghet, tilhørighet og mestring. Vi ville jobbe med å få fokuset bort fra de «vanskelige» enkeltelevene som skulle ut av klasserommet, til hvordan lærer og SFO-ansatte kan hjelpe dem i klasserommet eller i barnegruppa etter skoletid.

Vi jobbet med utgangspunkt i Trygghetssirkelen, som baserer seg på nærmere 60 års forskning innenfor tilknytningspsykologien (Powell, Cooper, Hoffman, Marvin, 2015). Vi ønsket å skape grunnlag for å nå fram til eleven på mer konstruktive måter: Vi ville lære de ansatte å forstå elevene innenfra; hva ulik atferd kan være et uttrykk for, og dessuten å forstå seg selv utenfra – som voksen.

Alle, istedenfor én

For oss var det mer meningsfullt at en psykologressurs ble brukt ut mot alle lærere og SFO-ansatte, fremover enkeltelever. Psykologen var i snitt 40 timer aktivt til stede på skolen, og hadde plenumssamlinger med undervisning og drøfting med de ansatte, samt veiledning i mindre grupper.

Over en periode på 8 måneder nådde vi 340 elever, gjennom engasjerte og dyktige ansatte på skolen. Hadde vi brukt disse timene på konsultasjoner for enkeltelever, hadde vi kanskje nådd 40 stykker, eller færre. Vi hadde jobbet med utrygghet og vansker utenfor klasserommet, men vi hadde ikke gjort noe for å bedre betingelsene der elevene lever store deler av sin hverdag – i klasserommene, i friminuttene og på SFO

Færre henvisninger til psykisk helsevern

Gjennom arbeidet på Kurland skole har vi økt kompetansen på hvordan de voksne kan hjelpe elevene til å koble seg på (Brandtzæg, Torsteinson, Øiestad, 2013). Noe som også har blitt overført til foreldre. Å gå fra «han er ute etter å lage bråk!» til «han vet rett og slett ikke hvordan han skal koble seg på og oppnå kontakt på en hensiktsmessig måte».

I tillegg ser vi to svært interessante tendenser; nedgang i antall henvisninger til Psykisk helsevern for barn og unge (BUP), samt kraftig nedgang i antall enkeltvedtak for spesialundervisning. Disse tendensene henger også sammen med flere satsinger på skolen, men vi tror arbeidet med relasjonskompetanse har vært en viktig komponent. Slik sett har vi nådd målene om å skape et mer helsefremmende skolemiljø, med økt grad av trygghet, tilhørighet og mestring.

Klokere voksen

Elevers førstevalg er ikke å være vanskelige (Brandtzæg, Torsteinson, Øiestad, 2016) Elevers førstevalg er kontakt og forbindelse, til medelever, og til lærere. En av lærerne sa etter arbeidet at jeg har nok blitt en mer klok og god voksen. Det er dette det handler om.

Å komme på skolen og kjenne på en trygghet i møte med kloke og gode voksne. Uavhengig av hvor urolig, stille og forsiktig, eller tilbaketrukket du er. Det handler om å bli sett. Først da kan barn og unge lære.

Kildehenvisninger:

• Brandtzæg, I., Torsteinson, S., Øiestad, G. (2013). Se barnet innenfra. Hvordan jobbe med tilknytning i barnehagen. Oslo: Kommuneforlaget.
• Brandtzæg, I., Torsteinson, S., & Øiestad, G. (2016). Se eleven innenfra. Relasjonsarbeid og mentalisering på barnetrinnet. Oslo: Gyldendal
• Powell, B., Cooper, G., Hoffman, K., & Marvin, B. (2015). Trygghetssirkelen – en tilknytningsbasert intervensjon. Oslo: Gyldendal Akademisk.