Viruset banket ikke på, det bare brøyt seg inn i klasserommet

Vi forberedte oss. Vi vasket hender, vi klemte ikke, vi holdt 1 meter avstand, vi låste dørene, vi barrikaderte oss mot verden.

Det var så udefinerbart, men likevel fikk det meg til å «låse døra». Låse døra til det sosiale. Låse døra til venner. Låse døra til familien. Låse døra til nærhet og omsorg, for familie, venner og for elevene. Den fysiske, den ene klemmen, den klemmen som trøster. Den døra har vært låst siden mars.

Jeg er heldig. Jeg har en jobb, jeg har en kjæreste, jeg har familie. Lønna kommer inn, men …

I sommer tok mange farvel med elever, kollegaer, medelever, studenter og medstudenter – venner som flyttet, familie som flyttet. Savnet av en lykke-til-klem, en god-tur-klem og en takk-for-samarbeidet-klem, druknet i frykten for dette «noe».

Men jeg fortsatte å låse døra. Noen ganger polstret jeg den med tykke vegger av "det går bra", "jeg er heldig", "jeg er ikke en av de utsatte". De tykke veggene ble en beskyttelse, men også til et ensomt mareritt.

Mange av oss har unngått store samlinger. Vi feiret påsken aleine, satt aleine på 17.mai, fant trøst i NRK og reprise på barnetogene. Nå frykter vi en ensom jul.

Les også: May Irene slutter som lærer på grunn av smittefrykt

Jeg husker «lykkerusen» da jeg var i selskap med fem deltagere. I juni. Fem festdeltagere ga diskusjonene dybde og mening. Så mye bedre enn å diskutere med seg selv. Bildet ble mer nyansert. Vi fortalte vitser. Vi lo, vitsene ble bedre (eller dårligere) i møte med andre. Jeg er en av de mange som trenger speiling. Det blir ofte vanskelig og veldig ensomt å sitte aleine med alle tankene, diskusjonene og ideene.

Så kom sommerferien. En isolert sommerferie der høydepunktet ble: En sykkeltur til Verdens Ende, aleine. Gevinsten fra reiseradioen. En fantastisk båttur i skjærgården med kjæresten. En sommerferie jeg kommer til å huske. En sommerferie der jeg maks møtte 4 nye personer samtidig. En isolert, men fin sommerferie.

Så kom høsten og skolestart.

Vi kolleger møttes etter uker med sommerferie og selvpålagt isolasjon/karantene. I aulaen satt vi 4 og 4 med 1 meter avstand på hvert bord. Det var gjensynsglede, men ingen klemmer som forsterket dette. For mange er det sikkert deilig å slippe å måtte klemme, men, som dere nå vet, jeg er en av dem som savner klemmer. En klem som bekrefter. Det gikk fint. Det var godt å møte kolleger, det var fint å være sammen, det var fint å komme i gang. Fint å planlegge et nytt skoleår.

Så kom elevene.

Første dagen var vi kun i møte med våre egne elever. Det var såååå fint. Så godt!

Så møtte vi hele skolen.

Tusen mennesker! Og det virket som om alle hadde glemt hva 1 meter var, jeg gjentar, det virket som. Det var så massivt, så overveldende.

Fra å forholde seg til maks fire personer, ble det naturlige helt unaturlig. Tusen mennesker! Da jeg senere ble bedt på båttur, svarte jeg at jeg må «kjenne litt på meg selv». Så kjente jeg og svaret var innlysende – la meg komme meg langt vekk fra folk. Jeg ville ikke tilbake. Jeg ville fryse tiden og vannet. Bli igjen i den fryste tiden på havet.

Men jeg gjorde ikke det fordi jeg er heldig. Jeg har jobb, jeg har kjæreste, jeg har familie. Lønna kommer inn …

Jeg måtte fortsette å låse døra, polstre døra. Den sosiale og utadvendte «dama» ønsket kun å gjemme seg.

Så kom reaksjonene: «Hva er du er redd for»? «Hvorfor er du stressa»? «Jeg er ikke redd». «Jeg er ikke stressa». Jeg forsøkte å beskrive det vakuumet som befant seg rundt meg, men jeg klarte ikke å bli forstått, og jeg forsto ikke helt selv hvorfor.

Hver dag siden august har jeg stått i klasserommet, gått i gangene sammen med opptil tusen andre. Siden august har jeg fortsatt å låse døra, fortsatt en selvpålagt karantene, hjemme. Jeg har ikke gitt mamma en klem siden mars.

Kjære dere. Jeg var og er redd for at jeg skal smitte andre. Jeg er stressa fordi jeg kan ikke låse meg inne i min egen leilighet når jeg er lærer. Jeg er stolt av yrket mitt og jeg trives i klasserommet sammen med elevene. Jeg vil ikke ha en annen jobb, men jeg er redd.

Så blir jeg sint! Jeg blir sint fordi politikere ber oss sitte hjemme og tenke nøye over hvem vi møter, hvem vi er sammen med og hvor vi drar. Vi lærere og andre som jobber med mennesker kan ikke velge! Vi kan ikke unngå alle elevene og derfor velger mange en selvpålagt karantene etter jobb. Ingen ønsker å være den som smitter, men ingen vet helt hvor smitten kommer fra. Det er ingen som skal føle skam.

Det kom inn i klasserommet. Det som tidligere lusket rundt og spredte død og frykt i alle land, først Kina, så Østerrike, så resten av Europa, så Norge og klasserommet. Det banket ikke på, det tok ingen hensyn. Det brøyt seg snikende inn, brutalt og uventa.

Heldigvis var det ikke døden som banket på, men frykten. Og jeg fant et svar på hvorfor jeg polstret dørene i våres, i sommer og hvorfor jeg fortsatte i høst. For da koronaen brøyt seg inn i klasserommet, visste jeg at jeg ikke hadde vært i kontakt med andre mennesker enn de på skolen, kjæresten og meg selv. Det er dette jeg har vært redd for, det er dette som har stresset meg. Det uvisse.

Jeg fortsetter å polstre døra med «det går bra», «jeg er heldig», «jeg er ikke en av de utsatte». For nettopp denne polstringen kan være med på å redde liv. Og jeg skal klare det, for jeg er heldig. Jeg har en jobb, jeg har en kjæreste, jeg har familie. Lønna kommer inn, men …

Det banker ikke på. Koronaen bare bryter seg inn, uansett hvor mye du polstrer døra.