Mye av korona-periodens undervisning gikk på akkord med det lærerne selv tror på

«Det er første dag tilbake på skolen. Jeg leser høyt fra en bok. 14 elever sitter som tente lys og ler på de riktige stedene. Stemningen er til å ta og føle på. Følelsen av samhørighet, fellesskap, varme og humor – den er ikke så lett å sette ord på. Små barn som fysisk og mentalt er til stede i samme rom – det kan ikke sammenlignes med det vi opplevde i Covid-skolen.»

Mange lærere og elever rapporterer om godt læringsutbytte i hjemmeskolen. Nasjonalt er 70 prosent av foreldrene fornøyd med elevenes opplæring i den nå tilbakelagte perioden – omstendighetene tatt i betraktning. La oss likevel ikke høre på de som hevder at vi nå har tatt «et godt steg inn i fremtidens skole». Vi mistet mye i Covid-skolen.

13. mars 2020 er en dato vi kommer til å huske. Også de aller minste. Over natten ble den norske skolen heldigital og stengt på ubestemt tid. Skolen slik vi kjenner den ble erstattet av en «skole uten bygning». En helt ny hverdag med store utfordringer for både lærere, elever og foreldre skulle iverksettes, uten oppskrift.

Utfordringer i kø

13. mars kom med en lang liste nye utfordringer. Å prioritere riktig ble viktig. Å holde seg og sine trygge og friske fra en sykdom som vi enda visste lite om, kom øverst på prioriteringslisten. På en god andreplass kom elevenes trygghetsfølelse. Det handlet om å etablere nye rutiner, og en ny normalitet for alle elever, uansett hjemmesituasjon. Omfanget av dette arbeidet, som i seg selv kunne virke altoppslukende, gjorde at skolen og lærernes fokus på skolefagene kom i tredje rekke.

Fagene ble i beste fall faste punkter for elever som måtte forholde seg til nye tekniske løsninger og nye samarbeidsformer. Lærere, skoleledelse og foreldre gjorde sitt beste for å finne de gode løsningene, men fagene i hjemmeskolen ble annerledes – også matematikkfaget.

«Aldri før har det vært klarere for oss hva det innebærer å være en god matematikklærer», sier erfarne lærere i grunnskolen som tar matematikkstudier på masternivå ved OsloMet.

På akkord med det læreren tror på

Et innblikk i 12 erfarne læreres refleksjoner gjør det klart at mye av denne periodens undervisning gikk på akkord med det lærerne selv tror på. Det handler om frarøvede «suksesskriterier».

Det kan virke paradoksalt, men for å mestre matematikk – i tråd med fagets egenart – må elevene få anledning til å streve på en produktiv måte.

Startpunktet er da kognitivt krevende oppgaver. En vurdering av hva som er kognitivt krevende er relativ til hver enkelt elev. Til elevens kompetanse, utholdenhet og selvregulering. Bør Ane få et hint om å tegne en figur? Eller blir det for styrende? Kommer tårene til å renne hvis Jo kjenner på følelsen av å stå fast? Pakker Lise sammen med en gang oppgaven er løst uten å utforske videre?

I det fysiske klasserommet kan interaksjonen mellom lærer og elever få styre kursen. Små undrende bemerkninger fra en elev skal kjennes igjen som mulige døråpnere for andre elever. Det meste er gjennomtenkt på forhånd, men bestemmes likevel i øyeblikket. Slike valg som blir tatt i øyeblikket kan være avgjørende for den enkelte elev i klassens fellesskap. Vi gikk glipp av disse øyeblikkene i Covid-skolen.

Suksesskriterier som ble frarøvet oss

Hvilken verdi har det å gjøre oppgaver en kan godt? Det kan i beste fall øke troen på egne evner. Å la elevene streve (innenfor rimelighetens grenser), å la dem undre seg, å la dem snakke (og bli hørt), å la dem få tid – forskningen er ikke i tvil – dette er avgjørende for å oppnå solid matematikkforståelse. Disse prosessaspektene forsvant. De ble altfor ofte erstattet av jakten på det riktige svaret – på produktet.

Covid-stress og traktkommunikasjon

Varhet (eng. noticing) er fagbegrepet som handler om det en lærer legger merke til i undervisningen. Om hvordan det læreren ser tolkes og hvilke handlinger som følger som en konsekvens. Hjemmeskolens smale skjermvinduer reduserte lærernes synsfelt og handlingsrom. For matematikklærere skapte det frustrasjon. For selv om fagene stod i tredje rekke på prioriteringslisten, så kjentes det vondt å ikke kunne være den matematikklæreren en ønsker å være. En fikk ikke snakket fag med elevene, slik en gjerne ville.

Og hva ble løsningen? Løsningen ble traktkommunikasjon. Med utgangspunkt i oppgaver elevene jobbet med, snevret man inn spørsmålene og «matet» elevene. Resultatet var oppgaver så snevre at det var nær umulig å svare feil. Og med det tømtes oppgavene for det meste av sitt læringspotensial.

Tilbake i det fysiske klasserommet er kursen satt. Det som ble vanskelig, og kanskje umulig å få til i Covid-skolen, har fått en ny tyngde. En bevissthet rundt det lærerne – og elevene – ble frarøvet i matematikkfaget er trolig det som vil gi faget et løft i tiden som kommer.

Så la oss glede oss over at skoledagen ser ut til å være tilbake til normalen. Guri Melby har gitt skolen gult lys. Det føles mye bedre enn rødt. Gult lys lover godt for høsten, for fagene, og lærernes muligheter til å gi elevene det de trenger – og fortjener.