Presset på lærerne i Oslo-skolen er enormt

Kjære Erna Solberg, Guri Melby, Raymond Johansen, Marthe Gerhardsen, Inga Marte Thorkildsen og alle ledere i Oslo-skolen:

Jeg er lærer på en barneskole i Oslo, og jeg elsker jobben min. Det å gå på jobb er noe av det beste jeg vet, og jeg er heldig som får fortsette i jobben min når så mange har mistet arbeidsplassen sin dette året.

For å være helt ærlig, så har jeg følt meg ganske privilegert fordi jeg jobber med noe som har høy prioritering i regjeringen, nemlig barn og unge. Ved nedstengningen i mars var læringskurven i vår nye digitale skolehverdag enorm både for barn og voksne, men vi klarte det og vi lærte utrolig mye på veien.

Les også: Melby vil avlaste slitne lærere med lærerstudenter

Vi har utviklet oss og kjent på både mestring og nederlag, men jeg tror de aller fleste av oss er svært takknemlige for at vi har fått lov til å drive med vanlig klasseromsundervisning.

Da skoleåret startet i høst, var jeg spent. Jeg vet ikke om det bare var jeg som hadde ekstra høye forhåpninger til skolestart. Du skjønner, før sommeren gikk vi fra fullstendig nedstengning til gradvis åpning, til så å si normal skolehverdag rett før ferien.

Les også: Fylkeskommunene får 100 millioner kroner til smittevern på videregående skoler

Alt av smittevern ble lagt litt til side og vi fikk gå litt tilbake til hvordan det var før korona. Jeg unnskyldte slappheten ved smittevern på egen skole ved å tenke at … ja, siden alle gjør det, og det ikke har vært noen smittehendelser, så må det vel være greit?

Men jeg forventet ikke at denne slappheten ville få lov til å fortsette også når det nye skoleåret var i gang. Jeg forventet strengere tiltak og nye rutiner som vi som skole skulle iverksette for å ivareta sikkerheten til både barn og voksne fra dag én. Det skjedde ikke.

Ved planleggingsdagene var det fullt fokus på fagfornyelsen og hvordan vi som skole skulle ta for oss denne nye spennende læreplanen der dybdelæring og tverrfaglighet var store temaer.

Regler og rutiner for smittevern fikk jeg så å si kun møte gjennom et digitalt kurs om smittevern i Osloskolen. Dette e-kurset måtte jeg og veldig mange andre bare klikke oss raskt igjennom fordi vi hadde hundre andre ting vi måtte få gjort før skolestart.

Sprengte timeplaner

Jeg vet ikke om dere er klar over det, men vi lærere har enormt mye å gjøre og har helt sprengte timeplaner hver eneste dag. Det er en grunn til at vi har en lang avspasering i løpet av sommeren.

Men arbeidsmengden har bare økt dette året. Ikke nok med at vi skal planlegge vår egen undervisning … nei, nå skal vi også stå ansvarlige for å lage et opplegg som elever lett kan følge hjemmefra dersom de er syke (noe som krever noe helt annet enn det vi gjør på skolen), og et opplegg som en vikar lett kan følge i tilfelle jeg må holde meg hjemme.

Det er faktisk et ganske ekstremt press som gjør at svært mange av oss er nesten helt utslitte allerede. Vi har ikke mer å gi.

Men på skolene er det faktisk slik at det at vi som har blitt ansvarlige for våre elevers og vår egen sikkerhet. Det er vi som må passe på at vi har nok anti bak i klasserommet og at elevene vasker både hender og pulter til riktig tid. Det er vi som må går over både håndtak, lysbrytere og PC fordi det blir ikke rengjort ofte nok.

La meg bare gi deg en liten realitetssjekk. Disse viktige smitteverntiltakene som blir tolket på svært ulike måter på forskjellige skoler? Ofte blir de ikke gjort fordi, tro det eller ei, så er ikke vi lærere superhelter. Vi er heller ikke trollmenn som på magisk vis kan omrokere overfylte klasserom slik at alle barna sitter med én meters mellomrom, eller få elever fra en klasse til å holde seg to meter unna elevene i den andre klassen.

Det går ikke!

Vi er mennesker. Mennesker som valgte læreryrket fordi vi glade i å undervise og lære bort. Mennesker som akkurat nå har en arbeidssituasjon som ikke er favnet i de nye strenge koronatiltakene i samfunnet vårt.

Les også: Lærere i videregående skole er bekymret, men tar ansvar

To ulike verdener

Det er en ganske surrealistisk opplevelse å gå fra en nesten tom t-bane der alle har på seg munnbind og er flinke til å holde avstand, til å gå inn i en fullpakket lekeplass mens det er storefri og hele skolen er ute.

Der hopper barna på hverandre, de klemmer og leker på kryss og tvers som om de aldri har hørt ordene Covid-19 eller korona. Jeg sier ikke at dette er tilfellet over alt. På noen skoler har de klart å få til en del tiltak som faktisk fungerer, men det er dessverre et fåtall.

Da de nye lokale tiltakene for Oslo kommune ble presentert, måtte jeg le. «Vi må få ned antall nærkontakter.»

Aner dere hvor mange nærkontakter jeg som en faglærer har hver eneste dag? Vi snakker nærmere to hundre. Og de to hundre kan jeg faktisk ikke bare velge vekk. Ja, jeg vasker hendene hver gang jeg går inn i et nytt klasserom (jeg nærmest dynker meg selv i antibac hver eneste dag), og jeg gjør det jeg kan for å holde avstand, men det er helt umulig når jeg må rundt og hjelpe.

Hvordan tenker du at jeg skal hjelpe en tredjeklassing med å skrive noe uten å være nær nok til å hjelpe og vise støtte? Eller til en syvendeklassing som ikke får til noe på Ipad-en og holder på å miste motivasjonen. Jeg har ikke noe valg.

I tillegg til alle barna kommer kollegaene mine. Vet du at det ofte er mangel på arbeidsplasser på skoler rundt om i Oslo? På min arbeidsplass sitter vi seks personer tett i tett inne på et lite rom.

Vi har fått beskjed om at vi kan bruke alternative rom, men de er ikke egnet til arbeidet vi gjør, og vi får heller ikke tid til å flytte alle tingene våre til andre rom, så svært mange velger bare å bli. Dette er nok et eksempel på hvordan vår sikkerhet på jobb har blitt vårt eget ansvar.

Gnisten blir svakere

Jeg er egentlig en ganske positiv person. Og, som tidligere nevnt, så elsker jeg jobben min som lærer, og jeg ønsker virkelig å gjøre det jeg kan for at barn og unge skal fortsette å kunne gå fysisk på skolen (også midt i en verdensomfattende pandemi). Men den gnisten jeg har for jobben min, blir stadig mer og mer svekket.

Jeg har hjertet i halsen hver eneste dag, og jeg føler at arbeidshverdagen min er en risikosport som kan gi fatale konsekvenser. Jula, som vanligvis er et lyspunkt i en ellers mørk vinter, har mistet mye av sin glans, og jeg forteller deg gjerne hvorfor.

Mine to eldre foreldre er begge i høyrisikogruppa både på grunn av alder og fysisk helse. Fordi jeg er nær såpass mange mennesker hver eneste dag, har jeg knapt turt å besøke dem helt siden mars. I sommer gikk jeg i selvvalgt karantene og kunne endelig gi moren min flere gode klemmer, men det kan jeg ikke nå. Smittetallene øker skremmende raskt hver eneste dag og, unnskyld for at jeg sier det, men jeg har liten tro på at de kommer til å være lave nok til jul.

Siden jeg skal jobbe helt frem til 18. desember og dermed ikke har tid til å gå inn i selvvalgt karantene før julefeiringen, så ser mannen min og jeg for oss at vi kommer til å måtte feire jul alene i år. Det samme gjelder også foreldrene mine. Om det er en ting jeg kan være takknemlig for, så er det at de i hvert fall har hverandre og at videochat finnes, men det er ikke det samme.

Så, kjære Erna, Guri, Raymond, Marthe, Inga Marte, og alle dere ledere i Osloskolen, jeg vet at dette blir kanskje bare nok et lite hjertesukk fra en lavrangerende lærer som meg, men jeg føler at dere trenger en liten realitetssjekk.

Ja, det er viktig å prioritere barna i denne pandemien, men vær så snill og hjelp oss som skal ta vare på disse barna til å finne gode løsninger der vi også kan kjenne oss trygge på jobb.

Hilsen en sliten Osloskolelærer *)