Det er fare for at barna som er «sårbare» blir stakkarsliggjort, når de egentlig er råsterke krigere

Mange barn og familier beskriver at de føler avmakt som kasteballer i systemet. Da hjelper det ikke at de nå blir kasteballer i mediene også.

Det er for eksempel stor forskjell på sosioøkonomiske forhold, språklige utfordringer og det å være voldsutsatt i et hjem eller på skolen. Noen politikere og medier plasserer barn i en saus av sårbarhet nå, som om disse tusenvis av barn skulle være skjøre «porselensdukker», og som om det skulle være helsefremmende for disse «porselensdukkene» å komme tilbake på skolen. Bare å vaske hendene nå, så blir alt bra, liksom.

Hvem er disse «sårbare»? Noen ganger er det fare for at barna som er «sårbare» blir stakkarsliggjort, når de egentlig er råsterke krigere. Det snakkes mye om barn som har det vanskelig hjemme. Ja, barn som opplever omsorgssvikt har det verre nå. De fikk sannsynligvis ikke tilstrekkelig hjelp før, og det er vanskelig å se og hjelpe dem nå. Det er flere «sårbare barn», blant annet barn som blir mobbet. Felles for disse barna er at de ikke får/fikk god nok hjelp, verken nå eller før skolene stengte. Vi må begynne med vår forståelse av alle disse barna, og hva de først og fremst trenger.

Verdighet, integritet

Det er mange barn som er «sårbare» på skolen hver dag fordi de ikke blir tatt vare på. Alle disse barna fortjener og har rett til at deres verdighet og integritet skal bli ivaretatt. Jeg har sett, hørt og blitt kjent med svært mange mobbeutsatte barn og unge, og ett felles kjennetegn på dem er at de er råsterke krigere. Et annet fellestrekk er at de har blitt møtt av et system som ikke anerkjenner dem og den uretten de har blitt utsatt for.

Det samme gjelder barn og unge som har opplevd omsorgssvikt hjemme og fra barnevernet. Jeg kjenner mange krigere, og jeg er heldig, fordi de har lært meg mye.

De fleste av disse barna og familiene opplever økende avmakt i møtet med en «vegg», men de gir seg aldri. Disse barna, ungdommene og familiene er ressurssterke, for de har alltid et ønske om å hjelpe andre. De er krigere.

Se, lytte, anerkjenne

Lytt til krigerne. Barn som har og har hatt det vanskelig har alltid noe å lære oss. De har historier som trenger å bli fortalt, og vi må lytte. De er ikke en homogen gruppe som skal møtes med «tiltak» og «tilrettelegging». Dette er ulike unge mennesker som først og fremst trenger å bli sett, hørt og verdsatt. De opplever ofte at de ikke blir hørt og respektert av voksne, selv i 2020.

Jeg er redd for at uttrykket «sårbare barn» kan bli brukt om mennesker i vanskelige livssituasjoner i et politisk spill. Mange barn betaler en høy pris i dag fordi de ikke har vært politisk prioritert, over tid. Vi er mange som over flere år har vært bekymret for oppfølgingen av de mest sårbare barna, og vi er mange som har sagt ifra. Blir det nok en gang sånn at de som trenger det mest, også må betale mest når skolene begynner igjen?

Forståelse og prioriteringer

Dette er et spørsmål om prioriteringer. Hvor mange ganger skal familier måtte kjempe for at barna skal få et verdig liv? Jeg er redd for at barn med ulike behov vil få mangelfulle tilbud, når de skal tilbake på skolen, etter hvert.

I de siste ukene synes jeg at kunnskapsministeren har vært balansert og nyansert i sine vurderinger. Det er en god begynnelse.

Jeg håper at alle de «sårbare barna» nå blir de «prioriterte barna». Jeg håper at denne krisen først og fremst lærer oss verdien av å ta vare på de som trenger det mest, både voksne og barn. Dem er det mange av. Kanskje vi skal se på alle barn som «sårbare»? Vi får bare håpe at det vi står sammen i nå, fører til fokus på at barn og unge skal få mer anerkjennelse, forståelse og mer ressurser.