Råtne pepperkakehus

Nå ligger de her, uten glasur, nonstop og seigmenn, en trist haug med ubygde pepperkakehus. De kommer aldri til å bli verken bygd eller pynta, og det er litt din skyld, Ingvild Kjerkol.

De to siste årene har koronatiltak sørget for at det ikke er blitt noe grilling, kakebord eller sang fra scenen. Men denne jula kunne vært annerledes. Denne jula kunne klassen fått trasket til skolen i sekstida en mørk desemberkveld, med litt fine klær, foreldre på slep og godteri i lomma. De kunne fått bygd pepperkakehus, pyntet dem, knust og spist dem. Etter snart to år med koronahåndtering og en godt vaksinert befolkning burde barna kunne fått denne avslutningen. Men den ble avlyst, som alt annet. Stengte skoler, ikke møtes, ikke fest og ikke pepperkakehus.

Jeg har opplevd koronasmitte i familien tre ganger, med halve års mellomrom, og min opplevelse er at det var mye lettere å ikke få korona før. Noe kan nok skyldes den løsslupne nye varianten omikron, men ikke alt. Noe kan skyldes at myndighetene har sluttet å drive med det som virket, det som bremset de andre smittebølgene.

Den første gangen det var en smitta i familien, var i januar i fjor. Det begynte med at han fikk en telefon fra en ryddig smittevernspesialist i kommunen: «Du er nærkontakt til en som er smittet. Holde deg unna folk, test deg, og fortsett å holde deg unna folk til svaret kommer.» Test fikk han fort og svaret kom like fort. Men før han rakk å lese det, kom enda en telefon: «Du har testa positivt. Du må isolere deg i ti dager, og sånn gjør du det.» Og: «Hvem har du vært med, hvem må vi varsle?»

Opplegget var effektivt, strengt og så godt at han ikke smittet noen andre. Ikke meg, heller.

I mars skjedde det samme. En ny smittet, samme ryddige opplegg, ingen videresmitte. R-tall på null.

Og nå i desember skjedde det igjen. En tredje smittet i familien. Denne gangen kom det ingen telefon om at han var nærkontakt. Han selv hadde hørt rykter om koronasmitte på skolen. Han tok en hjemmetest, og den var positiv. Vi gikk på nett for å bestille en offentlig pcr-test. Testsiden var overanstrengt og kasta oss ut. Morgenen etter var det roligere, og vi fikk bestilt en test. Men testtidspunktet var klokken tolv om tre dager. Tre dager er lenge, og vi bestilte ny test. Var heldigere og fikk en samme dag, men det gikk et par dager før svaret kom: En sms med beskjed om å logge seg inn på Helsenorge.nol. Der stod det at koronavirus var påvist. Og så ble det stille.

Ingen ryddig smittevernspesialist ringte og lurte på hvem som hadde vært med og hvem de måtte varsle. Ingen fortalte hvor lenge han skulle være isolert og hvordan man er det.

Jeg har jo hatt smitte i huset før og brukte det jeg lærte da. Minutter etter positiv hjemmetest varsla vi skole, trening, venner og familie. Men for meg var det for sent. Jeg ble smitta. R-tallet som vi hadde klart å holde på 0, steg. Hadde vi fått nærkontaktvarsel, kunne det kanskje vært unngått.

Nå nærmer det seg en uke siden den positive pcr-testen, og ennå har hun ikke ringt, smittevernspesialisten. Hvorfor ringer hun ikke, Kjerkol? Er det bare til oss hun ikke ringer, eller har hun lagt på røret for godt?

Skjønner du hva som kan skje når hun ikke ringer? Smitten kan få fly rundt og gjøre det den elsker, nemlig smitte folk. For folka som er nærkontakter vet det ikke. Ingen har ringt og fortalt dem det. Og ingen har ringt den smitta og fortalt at han må ringe nærkontaktene. I fjor og i vår fikk jeg mailer fra skolen om smitte, telefoner fra smittevernspesialisten om nærkontakt-karantene og meldinger fra treningssenteret.

I høst har det vært stille. Selv etter omikron, den mest løsslupne av alle varianter, har det vært behagelig stille. Men under overflaten skjedde det ting. Nye tall fra FHI viser at det blant lærere i barne- og ungdomsskole har vært en smitteøkning på over 60 prosent i høst. Det har vært flere tusen smitta i samfunnet ellers. Likevel har det altså ikke vært karantene, ingen mailer, smittevarslinger eller telefoner fra smittespesialisten.

Men så er det plutselig ikke stille lenger. Nå er det et voldsomt rabalder. Ikke karantene, ikke telefoner fra smittespesialisten, dessverre. Men andre tiltak, slike som rammer barna. Skolen stenger, festen er avlyst og pepperkakehusene råtner i eska.