Nå har vi fått nye læreplaner, som blant annet «skal gi elevene et bedre grunnlag for å reflektere, være kritiske, skapende, utforskende og kreative», ifølge en pressemelding fra regjeringen. Hvordan skal vi få til det, så lenge skolen vurderes etter snevre, målbare kriterier? Jeg tror ikke svaret ligger i læreplanene. Jeg tror svaret ligger i spørsmålene vi stiller.
Det vi måler, er det som får oppmerksomhet
Et av de mest absurde spørsmål jeg har fått som lærer, fikk jeg på en tidligere arbeidsplass. Spørsmålet var: Hvor mange prosent av elevene vil du ha over kritisk grense i lesing i år? Min leder sto klar med skjemaet som skulle fylles ut og sendes videre. Hvis det bare var opp til meg, ville jeg selvfølgelig ha alle over kritisk grense! Kanskje en fantastisk lærer kan tenke på et tall og oppnå akkurat det hen bestemmer seg for.
Les også: Gi alle lærere muligheten til å bli trygge på uteskole
Men så fantastisk er ikke jeg. For å kunne fastsette en prosent måtte jeg møte barna, vite hvilke forutsetninger de hadde og hvilke ressurser vi skulle få. Fremdeles ville det være vanskelig å bestemme hvordan barna skulle prestere ved slutten av skoleåret.
Etter mange år med testregime i Oslo-skolen, er begrepet «øve-prøve» innarbeidet hos skolebarna. Altså prøven elevene har før prøven, for å øve til prøven. Også når prøven er en kartleggingstest som skal avdekke spesielle behov. Øve-prøver, prøve-prøver og klasseromsundervisning blir prioritert framfor uteskole, trass i alt vi vet om hva natur og bevegelse betyr for helse, trivsel og utvikling.
Les også: I Eksingedalen er det fleire dyr enn folk. Det blir det god forsking av.
Skolehage som eksempel på tverrfaglig læringsarena
I august 2019 var vi fire mødre som stiftet Skolehageforeningen i bydel Grorud, fordi vi ønsket at barna i bydelen skulle få oppleve gleden av å få jord under neglene. Skolehagen skal være en tverrfaglig læringsarena som blant annet fremmer folkehelse og gir forståelse av dyrkingsprinsipper, økosystemer og biomangfold.
I bydel Grorud vokser 20 prosent av barna opp i lavinntektsfamilier. Mange bor trangt og uten tilgang til hage. Det fantes ingen skolehager i bydelen da vi hadde vårt første møte. Året etter sto to skolehager i full blomst på Ammerud og Grorud skole, og flere skolehager i bydelen er på trappene. Dette har vi fått til gjennom over tusen timers dugnadsarbeid, og i samarbeid med skolene og bydelen.
Les også innspillet: Lag et sansebasseng til barnehagebarna
En utforskende skolehverdag
Da Grorudhagen var klar til bruk, sto vi på utsiden og maste på skolen. Spørsmålet vårt var enkelt: Når vil dere komme til skolehagen? Vi veiledet barna fra 1. til 7. trinn i pandemi-vennlige grupper. Det var utallige rørende øyeblikk. Små barn som pyntet bed med tegninger og fine steiner. Spirende ungdommer som glemte å stå rett opp og ned slik de pleier i skolegården, men kastet seg over greip og trillebårer. Etter skoletid kom barn med søsken og foreldre for å vise fram hagen og hvor de hadde plantet «sitt» frø.
Vi inviterte lærere og ansatte i Aktivitetsskolen (Aks; skolefritidsordningen i Oslo, red. anm.). «Her kan vi observere fugler», sa én. «Vi må snekre fuglekasser», sa en annen. «Jeg vil gjerne ta med mottaksklassen hit», sa en tredje, «fordi det er så mye lettere å lære ord når vi kan ta på.»
Les også: 23 skoler klare for finale i Årets Nysgjerrigper
Hele sommeren tok Aks og gode naboer ansvar for å vanne. Vi har hatt høsttakkefest med grønnsakssuppe på bålpanna, og i skrivende stund er det på tide å bestille vårens frø. Da vi startet arbeidet, forekom det å grave oss gjennom gjørme og sand som det tyngste. I ettertid tenker vi at å lage en hage kan alle få til. Det er å stelle den over tid og å fylle dagene der med pedagogisk innhold som er de store utfordringene.
Nå har hagen vært i drift i snart ett år, og skolen ser hvilken verdi den nye oasen har; for enkeltelever, for læringsmiljø og for undervisning. De har funnet midler slik at to lærere kan ha et ekstra ansvar for skolehagen. Dette er et eksempel på hvordan ledelsen helt konkret kan legge til rette for «en utforskende» skolehverdag.
Har læreplanene hindret en praktisk og kreativ skole?
Det manglet ikke godt teoretisk grunnlag for å drive en utforskende, skapende og kreativ skole i verken L97 eller LK06. Hadde vi fulgt «generell del» av læreplanen, tror jeg vi kunne hatt en drømmeskole.
For eksempel het det om «Det miljøbevisste mennesket» at opplæringen måtte: fremme glede over fysisk aktivitet og naturens storhet, over å leve i et vakkert land, over landskapets linjer og årstidenes veksling. Og den bør vekke ydmykheten overfor det uforklarlige, gleden over friluftsliv, nøre hugen til å ferdes utenfor oppstukne veier og i ukjent terreng, til å bruke kropp og sanser for å oppdage nye steder og til å utforske omverdenen. (Generell del, s. 21). Hvorfor skulle overordnet del i fagfornyelsen få større betydning for utdanningen av «det hele mennesket» enn vår gamle generelle del?
Hvordan tilrettelegger skolen for at elevene skal få bruke sin kreativitet og nysgjerrighet i år?
Å følge hele læreplanen
Kunnskapsminister Guri Melby har foreslått en ny kartleggingsprøve som skal supplere nasjonale prøver. Rekk opp hånda de som tror at kartleggingsprøver kan «dyrke fram forskjellige måter å utforske og skape på», slik den nye læreplanen fastslår at vi skal.
Kvalitet i skolen måles i prosent, og det kan oppleves som risikabelt for en skole å «gi elevene rike muligheter til å utvikle engasjement og utforskertrang» i stedet for å øve til prøver.
Siden tall og prosenter er så forlokkende for våre myndigheter, hva med å tallfeste hvor stor prosent av undervisningen som skal foregå utendørs?
Forslag: Å tallfeste utendørsundervisningen
I læreplanen finner vi alle argumentene vi trenger for å bruke skolehagen eller lignende grønne rom for å heve kvaliteten på opplæringen. Da trenger vi politikere som vurderer skolen utfra hele læreplanen. Siden tall og prosenter er så forlokkende for våre myndigheter, hva med å tallfeste hvor stor prosent av undervisningen som skal foregå utendørs?
Videre kan man forplikte til praktisk gjennomføring av den helhetlige læreplanen ved å spørre om for eksempel: Hvordan tilrettelegger skolen for at elevene skal få bruke sin kreativitet og nysgjerrighet i år? Eller: Hvor mange prosent av elevene skal få smake selvdyrket grønnkål i år?
La oss jobbe for at spørsmål om uteskole og utforskning blir faste punkter på avdelingsmøter på egen arbeidsplass.
La oss ta tilbake kontrollen
Det virker kanskje naivt å tro at kontrollspørsmål kan endre skolepraksis. Men er det ikke det vi har sett i skolen? At skolen i stor grad styres av hva den blir kontrollert for?
OECD har via elevtesten PISA hatt en enorm innvirkning på norsk utdanningspolitikk siden 2000-tallet til i dag (Sjøberg 2015). PISA tester som kjent teoretiske ferdigheter i tre fag. Spørsmålene vi stiller, har betydning for vår praksis. La alle oss som er bekymret for at overflatisk målstyring tar søkelyset vekk fra skolens brede mandat, ta tilbake kontrollen over spørsmålene!
La oss jobbe for at spørsmål om uteskole og utforskning blir faste punkter på avdelingsmøter på egen arbeidsplass. Spørsmålene kan være enkle: Har dere hatt uteskole denne uka? Har dere vært i skolehagen denne uka? Har elevene fått løse oppgaver i ukjent, ny situasjon denne uka? Hvordan har du tilrettelagt for kreativitet og nysgjerrighet denne uka?
Les også: Filmen om da tenåringer startet en demokratisk eksperimentskole
Skolens vekst- og dannelsesprosjekt
Når Candide vender hjem etter en lengre reise i den klassiske dannelsesromanen «Candide, eller optimismen» (1759, på norsk 1946) av forfatteren, historikeren og filosofen Voltaire, er svaret han har funnet på livets gåte at «vi må dyrke vår hage».
Jeg mener at en skolehage fungerer glimrende både som metafor for en skoles felles vekst- og dannelsesprosjekt, og som et konkret læringsrom for å ivareta folkehelse, livsmestring og bærekraftig utvikling.
Hvordan Grorud skole skal bruke hagen i framtida, vet vi ikke ennå. Men når jeg ser for meg de engasjerte barna som knasker i seg selvdyrkede urter mens de diskuterer smaksforskjellen på mynte og løkurt, håper jeg inderlig at skolen får all mulig hjelp til å prioritere arbeidet i det grønne klasserommet framfor stillesitting og øveprøver.
Kilder:
Sjøberg, S, 2015: Pisafisering av norsk skole. En suksesshistorie fra OECD, Reformideer i norsk skole (Red. Røvik, Eilertsen og Furu) Cappelen Damm Akademisk
https://www.udir.no/globalassets/upload/larerplaner/generell_del/generell_del_lareplanen_bm.pdf
