Lærer Gro Wollebæk visker ut skillene mellom fagene

Gro Wollebæk står foran klasse 6 a på Bøleråsen skole og trekker en pose med frosne rognebær opp av sekken.

– Det står i alle oppskrifter at bærene blir søtere etter et døgn i fryseren. Jeg aner ikke om det stemmer, så dette må vi forske på. Dere skal få gjøre en blindtest utpå dagen, sier den prisbelønnede barneskolelæreren, og elevene nikker ivrig.

Denne skoledagen ved Bøleråsen skole, som ligger i Nordre Follo kommune i Viken, er delt i to. Elevene skal gjøre alle forberedelsene til å lage rognebærgelé, og de skal lære mer om valg.

Hilser på en og en

Når elevene kommer om morgenen, står Gro i døren til klasserommet og hilser på en og en. Det kan være et håndtrykk, en lett albue eller knyttneve mot knyttneve og et vennlig blikk.

– Da ser jeg også hvem som ikke har hatt det så lett denne morgenen, sier Gro.

På vei inn trekker alle elevene ei kule. Der står nummeret på pulten de skal sitte ved denne dagen, så alle skal bli kjent med alle. Oppgavene i forbindelse med rognebærgeleen listes opp, og Gro går gjennom punkt for punkt, før hun deler ut vekter og desilitermål.

– Hvor mange rognebær går det på ti gram og hvor mange på hundre? Regn først ut, og så tell for å se om det stemmer. Hvor mange bær må dere da ha for å få et kilo? Nei, det trenger dere ikke telle.

Så må sukkermengde regnes ut og ikke minst hvor mye renset rognebær som trengs for at alle elevene får med seg et glass gelé hjem. De må også kunne beskrive med egne ord hva det vil si å sile bærene gjennom et klede.

– Vet dere hvorfor vi må snu glassene med nylaget gelé og sette dem med lokket ned?

Elevene rister sakte på hodet. Gro Wollebæk har stilt samme spørsmålet til voksne, og det var ikke så mange som kunne svaret der heller.

Siste punkt er å lage en etikett med «Hjemmelaget rognebærgelé» i fin skrift og en tegning av bærene.

Prisen kom overraskende

Introduksjonen er over, gruppene settes i gang, og Gro trekker seg litt tilbake. Engasjementet og entusiasmen er vekket. Det er tid for selvstendig arbeid, men det er alltid mulig å stille spørsmål. Klassen er delt i to, og hun skal gjøre det samme med andre halvdelen senere på dagen.

Gro Wollebæk hadde ikke hørt et pip om at hun var nominert til Det Norske Vitenskapsakademis ekstraordinære lærerpris. Hun luket i hagen da generalsekretær Gunn E. Birkeland ringte.

– Først ble jeg stum, så gråt jeg en skvett og så ringte jeg mannen min, sier prisvinneren.

– Det er så moro at de hedrer en barneskolelærer. Ofte går slike priser til dem som jobber med eldre elever, men her er det lagt vekt på at du er leken og entusiastisk, sier Gro.

De 50.000 priskronene skal brukes til elsykkel og ny kontorstol.

Lærer mer av å jobbe tverrfaglig

Gro Wollebæk har i 12 år drevet ei facebookside for lærere, som har vokst til 70.000 medlemmer. Der kommer det inn masse spørsmål, og folk hekter seg på og svarer.

– Jeg tar en runde innom siden hver kveld. Noen sier jeg er influenser, men jeg tjener ikke ei krone på det.

Opprinnelig skulle Grimstad-jenta bli jurist og kom til fjerde avdeling. Samtidig var hun lærervikar i Oslo, og dette var så moro at hun begynte på lærerstudiet. Nå er 54-åringen allmennlærer med fordypning i naturfag, matematikk og kunst og håndverk. Norsk ligger også hennes hjerte nær, og hun ser ingen grunn til å lage noen kraftige skiller mellom fagene.

– Jeg tar tak i noe som interesserer ungene, for eksempel rognebær. Så legger jeg det fram som om det er gøy. De lærer mer av å jobbe tverrfaglig, som de gjør her i dag.

– Har du frihet til å velge undervisningsmetode?

– Pensum er satt, og jeg leverer halvårsplan der jeg ser på kompetansekravene. Det må du uansett. Vi har også mattebøker og kjedelig matematikk som andre. Men slik elevene holder på i dag, får de også erfaring i å samarbeide i gruppe. Det er nyttig, for du jobber sjelden alene på en arbeidsplass.

– Når begynte du å undervise på denne måten?

– Jeg hadde ei suveren tid på lærerskolen, spesielt i naturfag. Der var det læring i praksis, og jeg tok det med meg rett ut i min egen undervisning, sier Gro, som har vært lærer i 22 år.

Tre jenter er dukket opp med spørsmål. 27 rognebær veier 10 gram, men hvor mange bær trengs det for et kilo? De får råd om å telle opp til 100 gram først, og så løsner svaret.

Involverer seg veldig

Klasse 6 a har velfylte bokhyller. Det er ikke fordi kommunen har god råd. Før pandemien fulgte Gro nøye med på sosiale medier for å spore opp barnebøker som skulle gis bort i nærområdet, og så tok hun en innsamlingsrunde en lørdag formiddag.

Klassen har også ansvar for en meget velfylt skolehage med grønnsaker av mange slag. Elevene lærer om dyrking og høsting av bær og grønnsaker. Det kommer inn under pensumpunktet folkehelse og livsmestring. I skolehagen måles også høyden på solsikkene og diameteren på gresskarene. Da skoleferien nærmet seg, ble foreldrene spurt om de kunne hjelpe til å vanne. Innen kort var listen fylt med folk som stilte opp.

Gro bruker også nettbrettet aktivt. Via brettet kan hun høre på elever som gjør leseleksen og gi råd, og hun leser også inn tekst for elever som sliter med dysleksi.

– Hva er det rareste du har gjort?

Gro Wollebæk ler.

– Det var ikke så hyggelig da skolen var koronastengt, så under morgenmøtet med hele klassen på Teams varierte jeg antrekk. En dag kom jeg i badedrakt, badehette og snorkel, en annen var det hattedag eller hygge med kosebamse.

– Har du mislykkes?

– Ja da. Mange ganger. Jeg har lovet eksperiment med et kraftig smell, og endt opp med et slapt puff. Og vi har brukt tid ute for å samle insekter, men fant ikke et eneste ett.

Spire og Gro

Hver fredag har Gro permisjon. Da skriver hun lærebok eller er ute i oppdrag for Nysgjerrigper. Hun står bak naturfagserien Spire.

Da hun ble spurt av forlaget i 2012, måtte hun ha familieråd. Mannen og de to sønnene var enige i at hun ikke kunne la en unik mulighet gå fra seg. 14 bøker er det blitt, fordelt på elevbøker og lærerveiledning, og det mangler to, så hun må holde på et par år til. I bøkene er både norsk, matematikk og kunst og håndverk blandet inn.

Gro kan sies å vite hva hun driver med, siden hun har vært med på å skrive læreplanen i naturfag. Siden 2003 har hun vært ressurslærer for Forskningsrådets Nysgjerrigper. Elleve lærere reiser land og strand rundt for å holde kurs. Målet er å fremme elevers interesse og forståelse for forsk-ning og vitenskap.

– Nå må dere dempe dere!

Gros stemme fyller klasserommet. Lyden har steget rundt rognebærene, og arbeidet må landes før matpausen.

Valgstafett ute

Opplysninger om de største partiene henger på klasseromveggen. Dette har elevene gått gjennom tidligere. Nå skal de ut for å sjekke hva de husker og samtidig røre på kroppen. Gro har klippet, limt og laminert. Til hvert av de ni partiene hører fire kort; partinavn, bilde av partileder, navn på partileder og partiets logo.

Elevene er delt inn i sju stafettlag, så et raskt regnestykke viser at det er 252 kort til sammen. Disse spres nå på asfalten, cirka 30 meter fra elevene, og starten går. Nå gjelder det å samle de riktige partiopplysningene i hver sin haug ved å springe og hente ett og ett kort.

Avslutningen på dagen ble å ta en runde i nabolaget for å plukke mer rognebær. For regnestykket viser at skal alle få et glass med gelé hver, trengs det ni kilo.

– Noen som melder seg for å teste om bær som har vært frosset smaker søtere enn de vi akkurat har plukket?

Mange armer skyter i været. Det er ikke lov å kikke. Grimasene sier sitt, så det er lurt å lytte til oppskriften. Og lurer du fortsatt litt på hvorfor glassene skal snus opp ned med en gang de er fylt med gelé: Det er sopp i lufta, og den kan forsyne seg av sukkeret og danne mugg. Snus glasset, og lufta går gjennom den varme geleen, blir den sterilisert. Et spørsmål er uunngåelig.

– Hender det at du blir sliten?

– Ja. Da slokner jeg på sofaen, og mannen min vekker meg med middag. Ellers slapper jeg av med lesing, hagearbeid og lappeteknikk. Og så har vi seilbåt.