Den ukjente Max Manus

Max Manus (62) er vokst opp på småbruket i Asker som foreldrene, Tikken og Max Manus, kjøpte like etter krigen. Etter studiene fant han veien nordover, og er lærer i tysk, spansk og engelsk ved Vest-Lofoten videregående skole på Leknes.

– Du valgte å bli språklærer, og tok til og med tysk som hovedfag. Hvordan reagerte foreldrene dine på at du valgte det tyske språket som levevei?

– Det var ikke noe problem i det hele tatt, men det må nok ha vært høyt under taket her hjemme. Det var aldri noen som sa noe på valget mitt. Jeg har alltid vært kjempeinteressert i tysk, så jeg valgte det i stedet for spansk, forteller han.

– Utrolig godt gjengitt

Fra stuevinduet, i boligen som foreldrene førte opp i 1980, viser Manus oss eiendommen. Han peker på sin egen fritidsbolig og barndomshjemmet hvor han vokste opp.

– Nevøen min Thomas bor i barndomshjemmet mitt. Mette bor i dette huset, mens mor bor i huset mitt, forklarer Max.

Tikken (bildet til høyre) er 95 år og klarer seg fint alene, men får god hjelp fra Mette, den ene av Max' to søsken. Det er et og et halvt år mellom ham og Mette.

– Vi er veldig nære, og har alltid vært det, sier han.

Max har også en åtte år eldre bror, George.

– Han er fra mors første ekteskap og bor i Spania, men vi har god kontakt. Vi treffes når det er bursdager og sånt. Det er datteren hans som driver firmaet Max Manus, som selger dikteringsmaskiner, forteller Max.

Det er George vi ser noen få bilder av i filmen som hadde premiere før jul. Da tok Max turen til Oslo og så den sammen med familien. Han synes filmen var kjempebra.

– Som mange andre er jeg litt skeptisk til norsk film, men den var veldig spennende, teknisk briljant og hadde gode skuespillere. Som moren min sier: Stemningen og atmosfæren fra krigen er så utrolig godt gjengitt, forteller han.

– Hvordan var det å se sine egne foreldre og deres historie på det store lerretet?

– Det betydde egentlig ikke noe for meg. Max og Tikken i den sammenheng hadde ikke noe med meg å gjøre. Det var som å se en helt vanlig film, sier han.

Max blir stille og fjern i blikket.

– Det som gjorde veldig inntrykk på meg var sluttscenen, der folk feirer freden og Max er helt alene. Den var rørende og veldig sterk. Særlig for meg som kjenner hans videre skjebne i etterkrigsårene, sier han.

Lar seg ikke imponere

– Hva synes du om at skjebnen hans blottlegges på den måten?

– Det er nylig kommet ut en bok om moren min, og den er jo svært avslørende ned i de minste detaljer om alt mulig. Så lenge hun synes det er greit, synes også jeg det er greit, sier Manus.

Tilbakemeldingene han og resten av familien har fått på filmen er utelukkende positive.

– Vi hadde skoleforestilling, og alle elevene jeg spurte synes den var veldig spennende og fin, forteller han.

Før filmen kom det svært sjelden spørsmål fra elevene om familiebakgrunnen hans, men nå er det litt mer oppmerksomhet i klassen.

– Noen har spurt forsiktig om filmen har noe med meg å gjøre, sier han, og han synes det er greit med lite oppmerksomhet. For nordlendinger lar seg ikke imponere så lett over navn.

– Nei, de er herlige på den måten. De krever at du viser dem hvem du er, og det passer meg helt utmerket, sier han.

Språk – en hvilepute

Både bestefaren og faren reiste mye i spansktalende land, så det var ingen overraskelse at språk ble hans levevei. Som språklærer i tysk, engelsk og spansk møter han mange utfordringer, men den største av alle er å få elevene til å gjøre lekser.

– Det er vanskelig å få elevene til å jobbe med mine fag. Det virker som at de vil ha ros hver gang de har gjort leksene, sier han og trekker på litt oppgitt skuldrene.

– Språk er ord. Kan du ikke ord, kan du ikke språket. Tro det eller ei, men å få elevene til å pugge gloser er nesten helt umulig, sier han.

– Har elevene blitt late?

Han blir stille lenge.

– Det som var en selvfølge før i tiden, nemlig å gjøre lekser, er ikke lenger en selvfølge, sier han.

– Er språkfagene kanskje blitt en hvilepute mellom de andre fagene?

– Ja, det kan godt hende. Men skolen vår kommer høyt på trivselsstatistikken. Elevene trives så godt hos oss. Vi har slike morsomme og "livate" elever, sier han.

En kulturforskjell

For forrige generasjons ungdommer lå det prestisje i å ha gått på gymnas. Man måtte ha gode karakterer på ungdomsskolen for å komme inn, og de som søkte seg til videregående skole ville ha en karrière.

– Er elevene mer umodne nå enn for 25 år siden?

– Jeg vet ikke det, akkurat. Ikke på studieforberedende, men på idrettsfag og yrkesfag er det påfallende. Der er det stor forskjell og elevene er mye mindre motiverte. Det er nesten en kulturforskjell, sier han.

Han mener elevene på idretts- og yrkesfag ikke er så teoristerke som de på studieforberedende.

– Spesielt yrkesfagelevene er jo klare for å gå ut i jobb, og ikke så innstilt på å pugge teori. Det er jo urettferdig at de skal ha de samme teoretiske eksamenene som dem som går studieforberedende. De har ikke studiekvalifikasjoner eller -bakgrunn for å løse den samme oppgaven. Det blir for vanskelig for dem, er mitt inntrykk, sier han.

– Hvordan ville du løst det?

– Jeg håper inderlig at de igjen kommer til å lage spesialopplegg for yrkesfag og idrettsfag som ikke er så teoretisk krevende som det er for dem som tar studieforberedende, sier han.

– Jeg har følelsen av at det er skrivebordspedagoger som sitter og bestemmer. De har ikke vært i skolen og stukket fingeren i jorda, og kjenner ikke skolehverdagen i praksis, sier Manus.

Hatet spesielt latin

Skolehverdagen til en språklærer i Lofoten består av andre utfordringer enn å få elevene til å gjøre leksene.

– Det har jo blitt annerledes i klasserommene de siste 10–15 årene. Nå sitter alle med egen pc, og da er det vanskelig å få dem til å konsentrere seg. Det fører til mange problemer vi ennå ikke kjenner til. Vi skjønner ikke konsekvensene, sier han.

Han bruker pc selv, både privat og i arbeidssammenheng, og synes pc i klasserommet er helt greit.

– Men vi må få ordentlige rutiner. Vi må bestemme når elevene skal bruke pc og ikke. Dessuten må den enkelte lærer bli hjulpet bedre til å styre alt dette, sier han.

– Hva med deg? Var du et skolelys?

– Nei, jeg hatet gymnaset, og latinlærer Holmboe var nok fryktelig oppgitt til tider. På lærerværelset hadde han en gang sagt i fortvilelse: "Hva skal vi gjøre med Max?". Skolen var et mareritt "from the beginning to the end", og jeg hatet spesielt latin, forteller han.

Derfor er det nokså pussig at han skulle ende opp som lærer i spansk, som er et latinsk språk.

På samme måte som latinlærer Holmboe sørget for latinundervisning i Asker, er det takket være Max at Vest-Lofoten videregående skole på Leknes har hatt kontinuerlig undervisning i spansk siden 1979. Det var sjelden kost for skoler i Nord-Norge.

Han er en del av "dessertgenerasjonen", som han selv kaller det.

– Den tiden jeg studerte, ble alt ble bedre og bedre, så jeg bare fortsatte å studere. Da studiene omsider var over, falt det meg naturlig å bli lærer, sier han.

– Også bestemor

Etter et år på Ajer videregående skole i Hamar, gjorde han som flere av sine radikale studiekompiser: Han søkte seg nordover til det de kalte "bistand til dem der oppe".

Det handlet jo om å tilby sine tjenester. For 68-erne var det enten Afrika eller Nord-Norge, ler han.

– Den første som svarte på jobbsøknaden var Johannes Elgvin på gymnaset på Leknes. Jeg hadde hørt om Lofoten, men jeg hadde aldri vært lenger nord enn Molde, forteller han.

Og bistanden til den forblåste øya i havgapet nord for polarsirkelen skulle vise seg å vare mer enn et par år.

– Vet du, til høsten er det 30 år siden jeg flyttet nordover, og jeg trives kjempegodt. Lofotværinger er helt topp og så utrolig hyggelige. Jeg har hatt det så godt, sier han.

At han har vært nordpå lenge, fikk han nylig bekreftet.

– Jeg spurte førsteklassingene i fjor høst om hvilke forventninger de hadde til spansk; og om de trodde det kom til å bli enkelt eller vanskelig. Ei jente svarte at "mamma har hatt deg som spansklærer, og hun sa det var enkelt". Da sa en annen jente bakerst i klassen: "Bestemoren min har også hatt deg som lærer, og hun sier det samme", sier Max og bryter ut i latter.