Åpent brev til Skole-Norge

Kunnskap er nøkkelen til å løse de største utfordringene i vår tid, enten det gjelder klima og miljø, velferd eller framtidas verdiskaping. Kunnskap og utdanning er det viktigste virkemidlet for å jamne ut forskjeller i samfunnet og avgjørende for at flest mulig skal mestre livene sine. Men kunnskap har også en egenverdi som vi må hegne om.

Jeg har brukt mye av tiden min i noen måneder til å snakke med lærere, foreldre, elever – og mange andre som har ansvar for og interesse for kunnskap. Jeg er opptatt av å treffe riktig når det gjelder det som er virkeligheten i Skole-Norge og å spille på lag med alle dem som gjør jobben hver eneste dag når jeg skal gjøre mine prioriteringer.

Jeg har fått en veldig klar og unison beskjed: Skole-Norge vil ha arbeidsro til å fullføre gode mål og hensikter i Kunnskapsløftet. Skolen vil ha tid, ro til konsentrasjon, fokus på kjerneoppgavene og ressurser til å gjennomføre tidlig innsats og tilpasset opplæring. Derfor skal jeg ikke komme ovenfra med en omfattende reform som skal snu opp ned på alt. En reform er ikke mer enn en fiks idé hvis den lever sitt eget liv mellom Kunnskapsdepartementet, Stortinget og Utdanningsdirektoratet. En reform er først gjennomført når den har nådd alle landets klasserom og alle landets lærere. Derfor er min hovedjobb å støtte opp om den jobben som gjøres hver dag for å virkeliggjøre gode målsettinger som det er brei enighet om.

Jeg skal bidra til å gjøre jobben lettere:  Kunnskapsløftet betyr mye ekstra læreplanarbeid lokalt. For mange – særlig små skoler og små kommuner – har det vært en svært krevende oppgave. Men vi trenger ikke å finne opp kruttet hver for oss på alle områder hele tiden. Mitt mål er at Kunnskapsdepartementet og Utdanningsdirektoratet ikke bare skal være opptatt av kontroll og tilsyn, men også tilby mer service, faglig veiledning og støtte til å nå målene. Det kan være veiledninger til læreplanene, bedre og tydeligere vurderingskriterier, kvalitetssikrede eksempler fra Skole-Norge som kan deles med andre.

Det er en stor utfordring for alle som jobber på alle nivåer i skolen å rydde tid til det viktigste: å legge til rette for læring, oppfølging, veiledning og vurdering for læring. Mange føler at det bare øker på med nye oppgaver og nye forventninger på toppen av en allerede travel hverdag. Det snakkes sjelden om hva som kan ryddes bort og prioriteres ned. Tidsbrukutvalget har lagt fram en innstilling som har bred støtte og konkrete råd. Jeg skal legge fram en liten, men viktig, stortingsmelding om Tidsbrukutvalgets innstilling. Den skal bidra til å forplikte oss sentralt til å vurdere tidsbruk i skolehverdagen i våre egne initiativer, og oppfordre kommuneeiere og skoler til å gjøre det samme.

Kampen om ressursene i kommunene er tøff, og både barnehager og skoler har ofte trange budsjetter til å gjennomføre viktige planer og ambisjoner. Særlig forebyggende arbeid og tidlig innsats kan spare enkeltmennesker, skolen og samfunnet som helhet for mange vanskeligheter og mye jobb seinere. I regjeringserklæringen har vi fått igjennom prinsippet om en sterkere nasjonal styring av ressurssene til skolen. Jeg jobber nå med en endring i opplæringsloven som skal sikre et maksimalt antall elever pr lærer, en ressursnorm som knyttes til hver enkelt skole.

 Jeg vil gjennomføre en nasjonal dugnad for gjennomføring av videregående utdanning: I 15 år har bare 70 prosent av elevene i videregående opplæring fullført i løpet av en femårsperiode. I framtidas arbeidsmarked vil det være liten plass til dem som bare har grunnskole. For den enkeltes muligheter til arbeid, inntekt og mestring av eget liv vil det være avgjørende å ha videregående opplæring. For samfunnet er det stor gevinst: hvis vi får 10 prosent flere til å gjennomføre sparer samfunnet fra fem til ni milliarder kroner hvert år. Tidlig innsats, bedre resultater i grunnleggende ferdigheter og en mer virkelighetsnær ungdomsskole kan gi resultater på sikt. Men vi må også ta grep i videregående, og særlig i yrkesfagene hvor frafallet er størst. Justeringer av læreplanene i fellesfagene i videregående skole er nå sendt på høring. Vi vil sikre at det er rom for yrkesretting. Endringer i eksamen blir vurdert. Det må jobbes mer systematisk med å skaffe nok læreplasser. Og kanskje må vi også diskutere et mer systematisk tilbud til dem som uansett ikke vil ha mulighet til å gjennomføre videregående opplæring, men det er uansett langt flere enn 70 prosent som kan komme i mål.

Jeg har invitert alle fylkene til å være med på en nasjonal dugnad for å øke gjennomføringen. Vi må skaffe oss et felles statistikkgrunnlag, vi må sette oss mål for hvert fylke og nasjonalt, vi må utveksle erfaringer. Kunnskapsdepartementet må være tett på gjennomføringen med støtte og lydhør for nye tiltak. Vi må ta et ”barnehagegrep”- gjennom et utradisjonelt tett samarbeid mellom Kunnskapsdepartementet og kommunene fikk vi til full dekning. På samme måte kan vi få gjennomføringen opp.

 Jeg vil fornye ungdomsskolen: Mens det er satset mye på lengre og mer helhetlig skoledag for de minste, og på omfattende endringer i videregående de siste 15-åra, er ungdomsskolen i stor grad som den alltid har vært. Det er et paradoks når vi vet hvor viktig disse åra er for både utvikling og utdanning. Fra vi er 13–16 år legges grunnlaget for voksenidentiteten, og det skal tas valg som kan være avgjørende for framtidig yrkesliv. Samtidig skal ungdom ta stilling til mange andre krevende sider ved voksenlivet. Kristin Clemet fjernet siste rest av valgmuligheter for ungdomsskoleelever og gjorde den mer teoretisk. Da vi åpnet muligheten for at flere kunne melde seg på forsøk med arbeidslivsfag, i ungdomsskolen meldte 230 kommuner sin interesse – langt flere enn vi hadde plass til. Mange etterlyser også muligheter for valgfag.

Nå fortjener både ungdomsskoleelevene og de som jobber der å bli tatt mer på alvor. Vi har liten tid å miste. Jeg har varslet at vi skal legge fram en egen melding om ungdomsskolen våren 2011. Jeg starter straks med å invitere ungdom fra ulike regioner til ”Kristins time” i Kunnskapsdepartementet for å utfordre dem til sjøl å komme med forslag til hvordan ungdomsskolen kan bli mer relevant og motiverende. Jeg vil også invitere lærere, foreldre og forskere til å bidra.

 Jeg vil styrke kvaliteten i barnehagene: Kunnskapsdepartementet fikk ansvaret for barnehagesektoren etter valget i 2005. Bedre helhet og sammenheng mellom barnehage og skole var en viktig begrunnelse for dette. Men det betyr ikke at barnehage og skole skal bli likere. Jeg er stolt av den barnehagetradisjonen vi har i Norge og vil ta vare på den. Jeg er også stolt over tempo i utbygging av barnehager, at vi har fått på plass full dekning og nesten doblet barnehagebudsjettet på fire år. Vi har klart det med å holde andelen førskolelærere i barnehagen på en tredjedel av de ansatte. Det er behov for å satse på rekruttering av førskolelærere framover slik at vi får ned tallet på dispensasjoner, men vi er på god vei. 

Fra 2011 skal de øremerkede midlene til barnehagene inn i rammetilskuddet til kommunene. Det kan gi positive gevinster ved at kommunene får mer ansvar og vil se barnehagene som en viktigere del av tilbudet til sine barn. Men lovverket og rammeverket rundt barnehagene henger etter utbyggingstakten, slik at omleggingen også innebærer risiko for nedprioritering av barnehagefeltet. Sikring av kvaliteten og innholdet i barnehagene har langt mindre status og prestige enn fortjent, og er ikke i tråd med hvor viktig og avgjørende innsatsen for de minste er. Når kommunene får økt ansvar, trenger jeg drahjelp i arbeidet med å bygge barnehagetilbudet videre ut og sikre kvaliteten.

Mange andre saker er også i løypa: Jeg rekker ikke å gå inn på alle saker her. Men la meg raskt nevne at vi jobber med en melding til Stortinget om Midtlyngutvalgets innstilling og hvordan styrke skoletilbudet til elever med særlige utfordringer, slik at vi får en reelt inkluderende skole. Vi trenger å ruste opp det spesialpedagogiske støtteapparatet, samtidig som vi arbeider for å heve den allmenne kvaliteten. Vi har en svært stor utfordring på dette området og omfanget av spesialundervisning øker eksplosivt i mange kommuner. Jeg legger opp til en så grundig og samlende prosess som mulig og håper å komme med gode svar på svært viktige utfordringer.

Et offentlig utvalg, Østbergutvalget, arbeider med problemstillinger som gjelder utdanningsløpet for minoritetsspråklige, og kommer snart med sin innstilling. Utdanning er vårt viktigste integreringsverktøy, og dette vil gi oss et godt grunnlag for å styrke arbeidet for minoritetsbarn i skolen.

En mer helhetlig skoledag er en viktig reform som vi er i gang med og som jeg ønsker å utvikle videre. Vi har erfaringer fra en rekke forsøk som har vist seg svært vellykket i å integrere skolefritidsordningen og skoledagen bedre.

 Jeg skal bruke alle sjanser til å si at skolen er langt bedre enn sitt rykte: På 2000-tallet har svartmaling preget mye av skoledebatten. Det må vi få slutt på. Ingen blir bedre av å høre om hvor dårlige de er. Jeg mener at Skole-Norge altfor ofte har blitt stemplet som dyr og dårlig. Jeg mener at høyresida har bidratt til det, og at resultatene særlig fra PISA-undersøkelser er blitt brukt til en altfor sterk svartmaling av norsk skole. Vi skal ikke slå oss til ro med at en såpass stor andel av våre elever kommer ut med for svake resultater. Men jeg vil også heve skolens dannelsesperspektiv og jeg vil spre de gode historiene og de gode eksemplene fra Skole-Norge.