Mens vi venter på KRLE

• Nyheten om at Solberg-regjeringen etter forslag fra Kristelig Folkeparti har til hensikt å endre RLE-fagets navn til KRLE (kristendom, religion, livssyn og etikk), og gjeninnføre regelen om at 55 prosent av faget skal være forbeholdt kristendomsfaglige emner, fikk en blandet mottagelse i religionspedagogiske så vel som utdanningspolitiske miljøer. Selv hører jeg med til de som er avventende, men i utgangspunktet positiv til de forespeilete endringene (jf. «KRLE – ett steg frem og to tilbake?», kronikk i Utdanning 19 (2013)). Nå noen måneder senere, mens vi venter på hva slags endringer KRLE i realiteten vil innebære, kan det være verdt å reflektere litt mer over hva som er en hensiktsmessig religions- og livssynsundervisning i skolen.

Ett punkt det kan være grunn til å se nærmere på ved innføringen av et nytt religions- og livssynsfag i skolen, vil være å se på forholdet mellom kunnskapsstoffet i det nye faget, skolens generelle læreplan og skolens formålsbestemmelse. Det er skolens klare mandat å drive med verdiformidling i nært samarbeid med foreldrene. I dagens opplæringslov uttrykkes dette på denne måten: "Opplæringa i skole og lærebedrift skal, i samarbeid og forståing med heimen, opne dører mot verda og framtida og gi elevane og lærlingane historisk og kulturell innsikt og forankring". Det er ikke til å komme forbi at religioner og livssyn også involverer elevene på en eksistensiell og identitetsformativ måte, noe som utgjør en pedagogisk utfordring for et felles skolefag. Dette gjør det naturlig nok viktig for skolen å praktisere sine fritaksbestemmelser på en liberal måte når det er snakk om religions- og livssynsfaglig kunnskapsstoff.

KRL-faget hadde som sin religionspedagogiske kongstanke på den ene siden, at alle elever skulle få ivaretatt sin religiøse og livssynsmessige identitet, i tråd med foreldrenes ønsker. Dernest, og kanskje like viktig, skulle faget bidra til at elevene fikk øvelse i dialog på tvers av religioner og livssyn. Både identitets- og dialogperspektivet handler om normativ bevisstgjøring og verdivalg, samtidig som det utgjør en naturlig del av det religions- og livssynsundervisning i skolen handler om. Dessverre ble denne religionspedagogiske aksentueringen langt på vei borte også ved innføringen av RLE i 2008. Etter min mening kan det derfor være hensiktsmessig å børste støv av KRL-faget igjen, i dets 2005-versjon, nå når regjeringen skal løse KRLE-floken.

Det vil også være fullt mulig å presisere i den kommende læreplanen for et KRLE-fag, at 55 % av kunnskapsstoffet skal være kristendomsfaglig, uten å endre på kompetansemålene slik disse står listet opp i læreplanen for RLE08. I læreplanen for RLE08 fremheves det at kristendomskunnskap skal ha «den kvantitativt største andelen av lærestoffet». Underforstått vil det si større enn lærestoffet som handler om andre religioner og livssyn og etikk/filosofi. Dette fremheves også i et informasjonsskriv fra Utdanningsdirektoratet publisert 18. august 2008: «På grunn av kristendommens betydning i Norge, historisk sett og som kulturarv, skal kristendomskunnskap fortsatt ha den kvantitativt største delen av lærestoffet.» (Utdanningsdirektoratet, 2008: Religion, livssyn og etikk (RLE) – Informasjon om endringene). I samme skriv presiseres også følgende: «I dommen fra EMD slås fast at det faktum at kristendommen gis større plass i faget ikke er i strid med menneskerettighetene, så lenge de ulike religioner og livssyn behandles kvalitativt likt.» Altså ingen grunn til uro over at 55 % av fagets emner skal forbeholdes kristendomsfaglige emner. Dette er like naturlig som at historieundervisningen vektlegger norsk historie på bekostning av andre lands historie, eller at samfunnsforholdene i Norge vektlegges i samfunnsfag.