«Hvorfor skiller Udir skolen fra verdiene som har gitt skolen dens navn?»

Rektorene i Voss har i disse dager lagt føringer for kirkas gjennomføring av julegudstjeneste for elevene. Bakgrunnen er at Utdanningsdirektoratet (Udir) har «anbefalt at skolene organiserer deltagelse ved at elevene aktivt melder seg på». Hvorfor skiller Udir skolen fra verdiene som har gitt skolen dens navn? De kristne verdiene gjennomsyrer alt vi gjør i norsk skole og er langt mer enn et resultat av en tilfeldig historisk utvikling.

Kristin Mile, leder i Human-Etisk Forbund, legger «likeverdighetsprinsippet» til grunn i sin argumentasjon for påmelding til julegudstjeneste. Hun sier: «Hvis man skal ha likeverdighet, så kan ikke ett av alternativene legges til grunn» (BT). At religioner og livssyn er likeverdige, betyr ikke at de er likestilte. Når skolen har et kristent verdifundament som er forankret i grunnloven, er det dette som er oss. Når vi skal åpne våre armer mot andre kulturer og trossamfunn, skal vi ikke viske ut det vi er. Det samme prinsipp skal gjelde ved integrering; ingen må viske ut det man er for å tilpasse seg.

Verdiene gjør oss i stand til å skille vesentlig fra uvesentlig, og den viktigste forutsetning for framgang er kjærlighetens gjerninger. Den kristne nestekjærligheten har en dialogisk struktur som er forankret i fellesskapet, i tjeneste for andre og i forsoning. I juleevangeliet er kjærligheten knyttet til den egenartede hendelsen som ble universell i historien, og «fremgang» må ses på bakgrunn av den hendelsen som ga oss ny tidsregning, Jesu fødsel. Han var inkarnasjonen av de legende verdiene som i dag veileder oss i vår svakhet; hos legen, i trøstende ord fra vår neste, i tilgjengelighet og hjelpsomhet.

Når departementet ønsker å bygge generell del på «den fornuft som leder til sosial fremgang», må vi forstå at den menneskelige forstand er mer enn ren fornuft. Forståelsen av oss selv og fenomenene omkring bygger på erfaring og menneskekunnskap i hele sin dybde. Å fokusere på fornuften og måle-interessene uten tilknytning til de overordnede verdiene, kan gi fremmedgjørende effekter. Et eksempel er når rektorene i Voss erstatter evangeliet med «kompetanse» som er uten ånd og liv. Et annet eksempel er «fornuftsekteskapene» på 1800-tallet. Det var kontrakter mellom familier som kom i stand ut fra nytteperspektiv, parallelt med bordellene.

Kristningen av landet førte til at konge -og kirkemakt innførte sosiale, lovgivende strukturer som innebar vern av de minste, barna. Barn skulle ikke lenger arbeide under slektas lov, men hadde rett til å gå i lære, vokse og bli opplyste. I forbindelse med byggingen av katedraler, ble det bygget presteskoler, og Trondheim katedralskole, Schola Cathedralis Nidrosiensis, kan sannsynligvis dateres tilbake til 1080. Den kristne forståelse av lære og framskritt dukket på nytt opp i opplysningstida.

Et annet vendepunkt for kvinner og barn kom da ekteskapet ble et sakrament. Det innebærer at ektepakten er «skapt i Guds bilde» med en trygg ramme rundt livene til kvinner og barn. Barnet hadde rett til å tilhøre familie og var beskyttet i likhet med kvinnene. Det monogame ekteskapet var innstiftet av Gud: Mannen og konen skulle være ett kjød, og det ble forbud mot flerkoneri, friller og slaver. Slik ga kristendommen menneskelivet en ny retning, en human overbygning og ekteskapet ble et blivende sted for trofasthet og godhet. Gjennom en kristen lovgivning ble mennesket bevisst sin frihet til å velge det gode.

Forordning av 1739 la grunnlaget for de første offentlige skoler, og det var primært kristne skoler som skulle forberede barna på konfirmasjonen. Kristentroen var ikke bare revolusjonær, men også evolusjonær, og slik sett er kristendommen en del av sosialisering -og siviliseringsprosessen. I byene bygget de allmueskoler for barn, og landsbygda fikk omgangsskoler som ble organisert slik at en lærer reiste rundt i hvert prestegjeldsdistrikt. Barn og unge skulle få et personlig forhold til kristendom og lærte om den barmhjertige samaritan, om å elske sin neste, om å befri fanger, stille sult og storm på havet, hjelpe og lege. Parallelt med undervisning i kristendom, lærte elevene å skrive, lese og regne.  

Det kristne innholdet er en felles referanseramme i skolen. Vi finner kristne grunnverdier i de kjente folkeeventyrene om den fattige Askeladden som deler sin niste og befrir en gammel kone fra stubben. «Signe været», sier han. «Guds fred». All litteratur har referanser til vår kristne kulturarv som elevene må kjenne. Ibsen skriver om «stemme fra himmelen» i verket «Brand», og Thomas Mann skriver om de ti bud i boka «Loven». Skal statsråden forby våre klassikere eller la foreldre og elever bestemme innholdet? Skal man sensurere katolikken Sigrid Undset og poetene som skriver om himmelsk lengsel og korsymbol? Og hva med «Santa Lucia» og «julekveldsvisa»?

Kulturen tar retning ut fra hvilke verdier som verdsettes og dyrkes. De kristne verdiene, slik de er forstått i dag, gir uttrykk for et fundamentalt menneskesyn som bør formidles i en skolesituasjon.

Den oppofrende kjærlighet handler om ikke bare om å elske sin neste- men også om tilgivelse og forsoning. Kristen nestekjærlighet og evne til medlidenhet angår relasjonen mellom barn og unge, men vi kan ikke si at verdiene er blitt institusjonalisert i vår tid.

• Heidi Stakset er lektor ved Strinda videregående skole