Nelly er aldri tilskuer når klassen har kroppsøving

Nelly spretter ballen mot det blå gulvet i gymsalen. Raskt hever hun armen, drar den bakover og lar den suse fram. Ballen går inn mellom stengene.

– Mååål, roper Nelly.

Andrea Eriksen, kroppsøvingslærer og målvakt for anledningen, nikker anerkjennende. Hun henter ballen ut av nettet og kaster den tilbake. Nelly reiser seg fra rullestolen og tar imot.

Da 13-åringen begynte på Hokksund ungdomsskole i høst, ble Simen Holm Larsen, som er lærer og har en bachelor i idrettsvitenskap, hentet inn. Holm Larsen og Andrea Eriksen satte seg et mål: Nelly skal ikke sitte på benken. Aldri, ikke i en eneste time eller under en eneste øvelse.

– Nelly kan jo gå, men har ikke forutsetninger for å klare en vanlig gymtime. Men nå greier hun det, sier mamma Anne Skånhaug Bjørnstad.

Passer ikke inn

Dessverre er det ikke alle elever med funksjonsnedsettelser som får oppleve det samme. Forskning viser at det er veldig varierende hvor inkludert elever med funksjonsnedsettelser er i kroppsøving i norsk skole. Mange får ikke den tilpassede opplæringen de har krav på.

– Dette er ofte elever som klarer seg godt på skolen og på fritiden ellers. De fikser de andre fagene, har venner og er til og med kanskje aktive i idrett. Men i møte med kroppsøvingsfaget opplever de at de ikke passer inn, sier Ellen Berg.

Berg er førsteamanuensis ved Norges Idrettshøgskole, Institutt for lærerutdanning og friluftlivsfag. Hun har også jobbet lenge ved TRS Kompetansesenter for sjeldne diagnoser, og har fortsatt en deltidsstilling der. I 2013 tok hun doktorgraden sin på barn og unges erfaringer med kroppsøvingsfaget når de har en fysisk funksjonsnedsettelse.

Fysisk aktivitet er noe alle kan være med på. Med enkel tilrettelegging kan alle bli med. Simen Holm Larsen, lærer

I januar i år ga hun ut boken «Kroppsøving - med rom for alle». Der undersøker hun, sammen med elever, hvordan skolen kan utvikle et kroppsøvingsfag som kan bli et godt sted å være og lære for alle. Nøkkelordet, sier hun, er samhandling.

– Skoleledelsen, læreren og foreldrene må sammen med eleven finne et opplegg som passer. Husk at eleven faktisk er ekspert på seg selv. Han eller hun vet ofte hvordan de kan være i bevegelse, sier Berg.

Hun har troen på at fagfornyelsen skal åpne døra inn til gymsalene, slik at flere elever, med eller uten funksjonsnedsettelser, blir inkludert i kroppsøvingsfaget.

– Med den nye læreplanen dreies faget til å handle om bevegelse og kroppslig læring. Det er på høy tid at man går bort fra den tradisjonelle konkurranseidretts-tankegangen i kroppsøving, sier Berg.

– Vil helst ikke skille seg ut

I barnehagen løp Nelly, men i femårsalderen skjedde det noe. Eller noe begynte å skje.

Mamma Anne Skånhaug Bjørnstad forteller at sykdommen utviklet seg langsomt.

– Det ble vanskelig for henne å stå på ett bein, og etter hvert klarte hun ikke løpe lenger.

Etter mange tester og en lang utredning ble det klart at Nelly har arvelig spastisk paraparese. Det er en sykdom som blant annet fører til økt muskelspenning og svekkelse av muskulaturen, spesielt i beina. Sykdommen er progressiv, det vil si at den utvikler seg, men det varierer hvor hardt rammet den enkelte blir. Hos Nelly er styrken i beinmusk­lene redusert, og hun har vansker med å gå.

Men i kroppsøvingstimene på Hokksund ungdomsskole er Nelly med på alt, og når det er øvelser som hun åpenbart ikke klarer, har Simen og Andrea tilpasninger som gjør at hun kan likevel.

Nelly kan ikke løpe, men hun har fått en rullestol som gjør at hun kan bli med på de øktene også. Nelly kan gå, men trenger å hvile innimellom. Da er stolen god å ha.

– Ungdommer vil jo helst ikke skille seg ut. Det var litt lirking og luring før hun gikk med på å ha stolen her på skolen, men nå går det greit, sier moren, som selv også jobber som lærer ved skolen.

En av de første dagene stolen var med på skolen, fikk vennene prøve den.

– De løp rundt her og herjet som gale, sier hun og ler.

Åpenhet om sykdommen har alltid vært viktig.

– Jeg tror det er en av grunnene til at Nelly har hatt det så fint. Barn er veldig forståelsesfulle, bare de får informasjon. Å holde sånt hemmelig kan føre til at den det gjelder, blir sett på som rar og mystisk, mener Anne.

Erfaringer fra jobben som lærer gjør henne enda sikrere på at det å fortelle er av det gode.

– Vi har vært åpne om diagnosen hele tiden, og det tror jeg har gjort det lettere for Nelly. Hokksund barneskole har hjulpet godt til i årene Nelly gikk der, sier moren.

– Kan ikke tilrettelegge selv

Nelly har en sakkyndig vurdering fra pedagogisk-psykologisk tjeneste, og det er anbefalt spesialundervisning i kroppsøving. På bakgrunn av dette har skolen satt inn en ekstra ressurs i kroppsøvingstimene.

– Dette er en kjemperessurs for de elevene som trenger det, der ordinær tilrettelegging ikke strekker til, sier Simen.

– Kroppsøving er et viktig fag, både for den enkeltes helse og for det sosiale fellesskapet. Alle elevene har forutsetninger for å mestre faget kroppsøving, men dessverre kan mangel på tilrettelegging føre til at noen elever blir passive og ikke deltar, forklarer han.

Andrea forteller at det er mange som sliter i faget, av ulike årsaker. Kanskje de er redde for ballen, eller de er inaktive. Noen ender med å sitte på benken eller er «syke» i timene.

De to lærerne jobber alltid med å finne øvelser som alle kan være med på, uansett hvor fysisk sterke de er, og om de har en funksjonsnedsettelse eller ei.

– Fysisk aktivitet er noe alle kan være med på. Med enkel tilrettelegging kan alle bli med, sier Simen.

Målet med kroppsøvingen er enkelt:

– Elevene skal være aktive og ha det gøy. Og det er jo ikke gøy hvis man ikke kan være med.

I kroppsøvingstimene har de felles opplegg.

– Det er viktig at Nelly ikke har et eget opplegg, men er med på det alle de andre gjør, sier Andrea.

I øvelsene legger de ofte inn begrensninger for alle i klassen.

– En begrensning i fotball kan være å bytte ut ballen med en innebandyball, da blir det begrensning og en utfordring for alle. Elevene synes dette er gøy. De som spiller fotball til vanlig, møter nye utfordringer, og de som er redde for ballen, synes ikke det er så skummelt å spille med en mindre ball, forteller Andrea.

– Vi er opptatt av at alle skal oppleve mestring, uavhengig av begrensninger, sier Simen.

De to har opplevd at det lønner seg å bruke tid på planlegging av timene.

– Vi bruker mye tid på å finne øvelser som inkluderer alle. Målet er at ingen skal ha lyst til å sitte på benken. Klassen skal ha et opplegg som alle kan være med på, også Nelly, sier Andrea.

Hun innrømmer at hun ikke har vært borti spesialundervisning i kroppsøving tidligere. Men mamma Anne er glad for at det er i nettopp kroppsøving av Nelly får den hjelpen.

– Det er et sosialt fag, og veldig viktig for klassemiljøet. Men kroppsøvingsfaget blir vanskeligere jo eldre elevene blir. Det merker Nelly godt, og blir det ikke tilrettelagt, kan hun jo ikke bli med. Hun klarer ikke å tilrettelegge for seg selv, sier Anne Skånhaug Bjørnstad.

– Vi bruker mye tid på å finne øvelser som inkluderer alle. Målet er at ingen skal ha lyst til å sitte på benken. Andrea Eriksen, kroppsøvingslærer

Hun har inntrykk av at barn og unge med fysiske utfordringer ofte ikke er med klassen i kropps­øvingstimene.

– Flere av de vi prater med som har fysiske utfordringer, forteller at fysioterapeuten kommer i gymtimene. Da får de jo ikke vært med klassen i disse timene, og det er synd, sier hun.

Førsteamanuensis Ellen Berg skryter av opplæringstilbudet de har utviklet for Nelly ved Hokksund ungdomsskole.

– Det er ikke vanlig at man tenker spesialundervisning på denne måten, eller er villig til å bruke ressursene som kreves i kroppsøving, sier hun.

Hun tror mange kroppsøvingslærere har vært usikre på hvordan de skal møte disse elevene.

– En av lærerne jeg snakket med i boken, fortalte meg at han hadde lært seg å se på det som en prosess. Han snakket med alle rundt, med eleven, og tok seg tid til å finne de gode løsningene. Det tror jeg er viktig. En lærer kan føle på at de bør ha alle svarene, men om man erkjenner at man ikke har det, blir det lettere, sier Berg og legger til:

– Så har vi også en jobb å gjøre i lærerutdanningene for å forberede og trygge kroppsøvings­lærerne på hvordan de skal møte disse elevene.

– Har du et råd til foresatte til barn med funksjonsnedsettelser om hva de kan gjøre for at barnet skal få et godt opplegg?

– De må tørre å spørre etter læringsmål og planene for faget og ikke kun bygge på sine egne antagelser om hva kroppsøving er. Deres oppfatning er ofte preget av hvordan de husker sine egne gymtimer, og de kan tro at barnet deres ikke kan delta i disse timene. Men faget har utviklet seg, sier Berg.

– Begynn å snakke med kontaktlærer, men bruk systemet om du ikke når frem og gå videre til skoleledelsen eller pedagogisk-psykologisk tjeneste (PPT) om nødvendig.

– Du kaller kroppsøvingsfaget konservativt, og at det, trass i endringer i tidligere læreplaner, fremdeles har vært preget av konkurranseidrett-tankegangen. Har du troen på at fagfornyelsen faktisk endrer det?

– Jeg har det. Jeg er medlem i mange diskusjonsgrupper med kroppsøvingslærere og opplever at der mange før forsvarte hvorfor de gjør som de alltid har gjort, er de langt mer åpne for endringene som kreves nå.

Satt på benken og heiet

Nelly har lagt fra seg håndballen.

– Hvis det er det samme hver gang, blir det kjedelig, sier hun, men forsikrer at sånn er det ikke i timene til Andrea og Simen.

– Nå er det veldig mye forskjellig. Det var det ikke på barneskolen, for der var det ikke plass til rullestol, forteller hun.

Barneskolen hennes var i en gammel bygning, uten universell tilrettelegging. Nye Hokksund ungdomsskole har heis og er tilrettelagt for rullestol. Nelly har hatt tilrettelagt kroppsøving på barneskolen også, men ikke sånn som nå.

– Hvis de løp for eksempel, da satt jeg bare på benken og heiet.

Hun forteller at hun hadde lyst til å være med.

– Men jeg kunne ikke gjøre så mye med det. Det er mye gøyere nå som jeg kan være med på alt sammen.

Inkludering er målet

Nelly var den første ved Hokksund ungdomsskole som fikk spesialundervisning i kroppsøving.

Hanne Kristin Naug Solvang er fagleder og ansvarlig for spesialundervisningen på Hokksund ungdomsskole. Da Nelly startet på ungdomsskolen i høst bestemte de seg for å gi henne spesialundervisning i kroppsøving.

– Vi har ikke hatt noen som har fått spesial­undervisning i dette faget før, så dette var nytt for oss, sier hun.

– Men det er veldig viktig å gi Nelly et godt tilbud i dette faget også. Simen har mye kompetanse innenfor faget, og jeg føler at det tilbudet hun får er veldig bra.

Solvang sier elevene mister klassetilhørigheten sin dersom de blir tatt ut av timene eller må sitte på benken. Hun er bekymret over trenden med at stadig flere barn og unge går på spesialskoler og i spesialgrupper.

– Veldig få unge ønsker seg ut av klassen. Også elever med utfordringer trenger å være sammen med de andre.

Solvang mener at man gjør eleven mer annerledes enn de er, ved å ta dem ut av klassen.

– Hvis en elev ikke ønsker å tas ut, skal han eller hun slippe det, og skolens oppgave er å gi gode tilpasninger i klasserommet eller gymsalen, slik at de kan inkluderes, sier hun.

– Åpenhet om utfordringene er viktig. Det ufarliggjør det litt. Mange har ulike behov, og det trenger ikke være så hemmelig. På Hokksund ungdomsskole har vi stor tro på åpenhet.

_________________________

Referanser: Studien fra Høgskulen på Vestlandet: https://hvlopen.brage.unit.no/hvlopen-xmlui/handle/11250/2642755