Gi oss den statsråden vi fortjener

I et innlegg i Dagsavisen blir professor Kim Helsvig, som blant annet har skrevet en bok om Kunnskapsdepartementets historie, spurt om hvem han ser for seg som ny kunnskapsminister.

Han refererer til Kristin Clemet (H) og Gudmund Hernes (Ap) som kanskje de to siste store, og etterlyser en av samme format: «Jeg mener dessuten de hadde stor evne til å skape entusiasme – og frustrasjon, i departementet. Samtidig tror jeg alle som jobbet under dem, følte at de var med på noe nytt og stort.» På spørsmål om han ser for seg en politiker som kan fylle disse skoene på samme måte, svarer han: «Rent umiddelbart er nok svaret på det spørsmålet nei. Veldig mange politikere har blitt det jeg vil kalle administrasjonspolitikere, istedenfor visjonære politikere».

Hvem har vi da å velge i, en som har integritet, kunnskap og dybdekunnskap både om norsk utdanningspolitikk og den internasjonale kontekst den gjør knefall for dag etter dag? I Arbeiderpartiet sine rekker av de som allerede er på tinget, er det ikke åpenbare kandidater, selv om de har mange med gode anslag. Den nye vinen de har trenger nok litt mer lagring, men kan bli bra på et tidspunkt.

Hva med å gå rett til den klareste talspersonen for et alternativ til New Public Management, en som i ti år har pukket på et elev- og læringssyn preget av faglighet og menneskelighet, og aldri har sluttet å tale makta imot. En person som ikke har gjort knefall for det tredje språket i offentlig sektor: ledelsesspråket, språket som ikke kan fag og ikke kan menneske, språket som elsker tellinger og målinger, men som aldri har skjønt alfabetet og ordene. En som kjenner historien og kjenner røttene som dagens målekultur har, både til OECD og videre ut i verden.

Arbeiderpartiet har mange gode folk på partilista, men jeg tror heller ikke de har en Clemet eller en Hernes. Kanskje de kan få en inn på lista av samme format, som ikke bare skal pynte skuta kalt New Public Management, men faktisk gå inn til kjernen av den umenneskelige måltenkingsfilosofien som har ridd oss som en mare siden Thatcher fant opp softisen.

Vil vi noe annet enn å pynte på skuta som er på vei mot isfjellet, må vi finne en skipper med et indre menneskelig kompass som representerer den menneskeligheten som vi finner ute i norske klasserom. Vi har én. Etternavnet begynner på M og slutter på «alkenes». Jeg sier ikke mer.