Det blir ikke kvalitet uten demokrati og faglighet

Etter et intenst ordskifte om nasjonalt kvalitetsvurderingssystem (NKVS), kan det se ut til at kunnskapsminister Guri Melby modifiserer sin fremdriftsplan, og legger inn smaksforsterker i form av språklig krydder som «dialog». Hun bør imidlertid se nærmere på selve hovedingrediensene i denne prosessen. Å kaste inn dialog-ordet når det fremstår som om nye styringsprøver allerede er vedtatt og besluttet av Kunnskapsdepartementet, gir ingen beroligende effekt.

Hennes siste utsagn er som følger: «Jeg mener vi må skape bred oppslutning og forankring om arbeidet med kvalitetsutvikling i skolen. Etter modell fra arbeidet med fagfornyelsen vil jeg derfor i dialog med partene lage en strategi for gjennomgangen. Den skal blant annet synliggjøre de ulike prosessene i arbeidet og tydeliggjøre hvordan vi vil involvere bredt i arbeidet framover.»

I innlegget sier Melby at hun heller vil ha dialog enn en samarbeidsgruppe. Men det er nettopp det å ha en samarbeidsgruppe som er å ha en utviklende og forpliktende dialog. En samarbeidsgruppe tilfører perspektiver og gir legitimitet til det ferdige produktet gjennom å representere de ulike interessentene som produktet skal gjelde for. Dialog uten skikkelig samarbeid er kun drøs og saltpåstrøing. Nå må ikke prosessen rulle videre på autopilot, men nullstilles til den får et demokratisk, transparent og faglig fundert utgangspunkt tuftet på mål om styrket læringsstøtte.

Les også: Melby vil heller ha dialog enn å sette ned et vurderingsutvalg

Melby holder fremdeles på at referansegruppen som har overvintret fra fagfornyingen skal bestå, som alibi for involvering fra partene. En referansegruppe er og blir en svakere politisk og faglig påvirker enn en arbeidsgruppe. En arbeidsgruppe består gjerne av fagfolk fra partene, og i fagfornyingen var det jo en utvelgelsesprosess der man kunne melde inn forslag til kompetente personer for de ulike faggruppene. Faggruppene agerte ut fra gitte føringer og rammer, både for det faglige og språklige, men hadde likevel jobben med å utarbeide læreplan. Referansegruppene i fagfornyingen kom med innspill, og noen modifikasjoner ble gjort.

En referansegruppe reagerer altså på andres arbeid. Det er stor forskjell på å agere og reagere, og Melby insisterer fremdeles på at hun dekker Stortingets bestilling av en samarbeidsgruppe for gjennomgang av NKVS, med dette grepet. Det å holde på referansegruppe fremstår som først og fremst et sterkt styringsgrep, og er ikke overbevisende i det hele tatt. Om dette skal bli en legitim og demokratisk prosess som vi kan tro på, er det flere ting som må komme på bordet nå.

Milepælsplanen som skissert i Udir sine planer må bli satt på hold til man har diskutert prosessen grundig med en samarbeidsgruppe, ikke en referansegruppe.

Referansegruppen må altså bli en samarbeidsgruppe, som ikke har et reagerende, men et selvstendig agerende mandat. Sammensetningen av gruppen må diskuteres, ut fra et styrket mandat:

• Fagmiljøer utenfra Udir sine kontorer, som har et pålitelig erfarings- og forskningsbasert grunnlag for å utarbeide læringstøttende prøver, må inn i arbeidet.
• Stemmen til den praktiserende lærer må inn i dette, stemmer fra lærere som har stått i endringene og som ser kvalitetsvurderingssystemet «nedenfra».
• At elevene er med, de som faktisk sitter og svetter over nasjonale prøver, kartlegginger og eksamen, er en selvfølge.

Guri Melby bruker Fagfornyingen som grunn til å fremskynde og gjennomføre store endringer i kvalitetsvurderingssystemet, der de to store gullkalvene eksamen og nasjonale prøver har fått mest oppmerksomhet. De forslagene som har kommet så langt, går i retning av mer styring, mindre læringsstøtte og større avstand til læreplanen.

Læreplanen er oppskriften på kvalitet i opplæringen, og gjennom en lang prosess har vi for det første fått endret generell til overordnet del, vi har fått en ny læreplan som er mer elevnær og fleksibel enn den gamle. Vi har dermed mulighet til å gi den enkelte elev et styrket opplæringstilbud som kanskje i større grad enn før kan realisere idealene i overordnet del.

Det var noe som tidligere kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen gjentok flere ganger, nemlig at det skulle bli sterkere bånd mellom overordnet del og øvrig plan. Jeg mener seriøst at det ble vellykket. Hvem skulle tro at jeg kom til å savne Isaksen som Don Quijote og statssekretær Bjørn Haugstad som Sancho Panza.

Les også: Kunnskap, dannelse og læreplaner

Med en oppgradert læreplan kan vi ikke ha et nasjonalt kvalitetsvurderingssystem som tar mange steg vekk fra læreplanen. Om et nytt kvalitetsvurderingssystem skal være liv laga, må det bringes nærmere læreplanen. Jeg ønsker meg et kvalitetsvurderingssystem som tar læreplanen på alvor og som måler den kvaliteten som læreplanen legger opp til at vi skal utvikle. Det har Venstre ikke ønsket så langt.

Jeg ser for meg to årsaker til at det har gått så galt som det har gått nå. Er Udir sitt arbeid med nye nasjonale prøver helt i tråd med Melby sin «bestilling» og ønsker, viser det en kunnskapsminister som ikke har tillit til kvaliteten på lærerstokken, læreplanen og/eller samspillet mellom lærere og læreplan. Er det sånn at Melby har gitt Udir et mandat som de har gått helt «bananas» i, viser det at hun ikke har kontroll på styrkene sine. Å innrømme det er selvfølgelig dødsstøtet for en statsrådspost. Dermed er hun godt surret fast til masten på et stadig mer krengende skip.

Den eneste måten å vise karakter og faglig integritet nå slik at skuta retter seg opp, er å si at milepælsplanen blir satt på hold til en bredt sammensatt arbeidsgruppe har lagt en plan for videre fremdrift. Arbeidsgruppen må ha et agerende og ikke rent reagerende mandat, og i oppdrag å utvikle selvstendige forslag.

Leseforskere som kan læringsstøtte, må i dialog med praksisfeltet være ryggraden i arbeidet med revisjon/utvikling av nye nasjonale prøver, og styrket læringsstøtte må være det felles overordnede målet. Eksamen bør reflektere opplæringssituasjonen, det gjør den ikke i dag.

Det er en lang og tornefull jobb om Venstre vil tilbake til lærerrøttene sine, og jeg vet heller ikke om det er mulig. Manglende tillit til faglighet og demokrati er de to store bjelkene i venstreøynene akkurat nå. Åpenhet og tillit er ikke kognitive størrelser, men konkrete handlinger.

Gi oss et modernisert kvalitetsvurderingssystem som måler kvaliteten som læreplanen legger opp til å utvikle, gjennom en åpen og demokratisk prosess preget av faglighet og deltakelse.