Per i dag blir de nasjonale prøvene i engelsk gjennomført på 5. og 8. trinn. Prøvene er elektroniske, interaktive og elevene får resultatet straks etter innlevering, i form av et antall poeng av maksimumspoeng. Elevene også får et mestringsnivå fra skala 1-5 etter nasjonale gjennomsnittet er beregnet, ca. 2 måneder senere. Nasjonale prøver i engelsk har blitt gjennomført i sitt nåværende form siden 2007.

Nasjonale prøver i lesing, regning og engelsk blir i dag gjennomført på 5. 8. og 9. trinn. Prøvene i lesing og regning på 9. trinn er de samme prøvene som elevene tok året før. Dette gir skolene muligheten til å se på den enkelte elevens utvikling. Nasjonale prøver i engelsk gjennomføres kun på 5. og 8. trinn. Det gis ingen mulighet for gjennomføring av samme prøve som ble gitt på 8. på 9. trinn, slik som norsk og regning. Som engelsklærer på ungdomsskolen hadde jeg personlig satt stor pris på en gjennomføring på 9. trinn, fordi da kunne jeg sammenligne elevenes resultater og analysere min undervisning i forhold til elevenes framgang, eller manglende framgang.  Spørsmålet jeg stiller er dermed; hvorfor ble ikke engelsk gjennomført på 9. trinn?

Nasjonale prøver i engelsk er annerledes fra regning og lesing i at her testes kompetansen i kun ett fag:

 Nasjonale prøver er ikkje prøver i fag, men i grunnleggjande ferdigheiter i alle fag. Prøvene i lesing og rekning tek derfor ikkje berre utgangspunkt i kompetansemåla i norsk og matematikk, men også i andre fag der mål for lesing og rekning er integrerte. Prøvene i engelsk skil seg frå dei to andre prøvene sidan dei tek utgangspunkt i kompetansemål i eit fag.                                                      Udir.no om Nasjonale prøver

Alle lærere er leselærere, alle lærere er regnelærere, men kun engelsklæreren er engelsklæreren.

Marsdal (2011) peker på sterkere reaksjoner om rangering av skolene ut fra resultatene i nasjonale prøver i distrikt skoler enn i Oslo-området:

Ettersom kun ett trinn i barneskolen og ett i ungdomskolen tar nasjonale prøver vet mange i omgivelsene ikke bare hvordan skoler skårer, men ofte hvilke lærer har hatt ansvaret for elevene som er testet.             Fra Marsdal (2011): Kunnskapsbløffen (40-41)

Resultatene av nasjonale prøvene i engelsk som visste framgang (eller manglende framgang) av en klasse over ett år ville være tett knyttet opp til den enkelte lærerens lærerkompetanse. Det kunne fort ende opp i en offentlig rangering av engelsklærere, til og med innenfor hver enkelt skole. Presset på den enkelte lærer hadde vært stort, både i distriktene, og i byene. Det kunne også føre til at noen mistet jobben eller måtte bytte undervisningsfag.

På den andre siden, har vi skoler for å sørge for best mulig utdanning av samfunnets framtid, nemlig elevenes læring. Skoler er ikke til for å skape en trygg arbeidsplass for lærere. Hvis man ser på nasjonale prøver som et verktøy for ‘accountability’, innsyn og synliggjøring av skolens resultater, hvorfor skal ikke engelsk blir tatt med i denne synliggjøringen, selv på bekostning av lærerens velferd?

Nytt i 2014 er at skolene og elevenes foreldre skal kunne gå inn og sammenligne elevens resultater fra 5. og 8. trinn. Begrunnelsen for at dette har blitt mulig er gitt av Udir her:

Fra og med i år kan nasjonale prøver i regning og engelsk brukes til å måle utvikling over tid. Det vil si at vi på sikt kan se om elevenes resultater blir bedre. Til nå har skoler og skoleeiere bare kunnet sammenligne seg selv med andre samme år. For å bedre mulighetene for oppfølging vil resultatene i år også bli presentert på en ny skala. Med den nye skalaen vil skoleeiere, skoler og du som lærer få bedre og mer presis informasjon enn tidligere.

Fra Lærerbrosjyre 2014. Utdanningsdirektoratet.

Nasjonalprøvene i engelsk tester noen av kompetansemålene fra 7. trinn i engelsk, men testen gjennomføres på 8. trinn, på ungdomsskole, hvor det er ofte nye lærere og nye klassesammensetninger. I distriktene, hvor det finnes flere 1-10 skoler enn rene ungdomsskoler, er det nok større grad av synlighet i forhold til hvilke lærere har undervist hvilke elever. De resultatene sier noe om elevens mestring nivå i lesing, grammatikk og ordforråd, men kan kun si noe om lærerens pedagogiske kompetanse i distriktskolene, hvor læreren har vært klassens engelsklærer kontinuerlig i de tre årene fra 5. til 8. trinn. Hvis prøvene ble gjennomført på 9. trinn på hele landet kunne resultatene brukes både til å se elevens framgang, og synliggjøre de lærerne som leder klasser som ikke har hatt framgang. På denne måten kunne skoleledere granske begrunnelsene for dårlig framgang og veilede lærere om nødvendig. Det er denne ‘pekefingeren’ som jeg tror er årsaken til at nasjonale prøvene i engelsk ikke blir gjennomført på 9. trinn med det første.

Jeg synes at den nye muligheten for sammenligning er en interessant utvikling. På den ene hånd så åpnes det opp for synliggjøring av elevens utvikling, men samtidig uten å gjøre det enkelt å si noe om lærerens pedagogiske virkning, med mindre eleven har hatt den samme læreren på barneskolen de siste tre år (jfr. Marsdals kommentar om distriktskolene). Men resultatene blir kjent når eleven er en elev på ungdomsskolen. Hvor aktuelt er det for en barneskole rektor å analysere resultater som skalerer framgang over tid, med tanke på å finne ut om det er noen lærere som trenger hjelp? Eller å få sparken? Det gjenstår å se hvordan disse resultatene blir brukt. Og det gjenstår å se om nasjonale prøver i engelsk blir introdusert på 9. trinn slik det har blitt gjort i regning og lesing. For da kunne vi virkelig se hvilke lærere har fått mest framgang i klassene sine når det gjelder leseforståelse og grammatikk. Tenk hvordan vi kunne bruke de virkelige gode lærerne, la de modellere for andre lærere, diskutere i kollegiet og løfte hele personalet!

Men, da hadde det kanskje fantes enda mer kunnskapsbløff (Marsdal, 2011), med flere som blir fristet til å hjelpe elevene sine med forberedelser på forhånd, øving osv. Fristet fordi det var deres jobb som står på spill. Pr i dag, er læreren beskyttet fra offentliggjøring av resultater som kan føres direkte til dem. Men kanskje vi går mot nye tider?

Styrt av resultatmål

Jeg har vokst opp i England. Jeg tok min første kartleggingsprøve som 4-åring. Da jeg var 10 år tok jeg 11 pluss, eksamen som skulle avgjøre hvilke secondary skole (11-16 år) jeg kom inn på. Hvordan dette gikk var avgjørende for mitt liv. Jeg husker godt hvor stresset lærerne og foreldrene mine var over denne eksamen. Vi ble forberedt ved å øve på masse forskjellige oppgaver. Resultatene ble offentliggjort, både skole-vis, klasse-vis og elev-vis. Min oppvekst ble styrt av tallfestet resultatmål. Selv om akkurat denne eksamen er borte nå, finnes det SAT-tester hvert år i England. Tallfestet resultatmåling styrer fortsatt det Anglo-amerikanske utdanningssystemet. Er det disse landene som er Norges rollemodeller?

11-Pluss eksamen og nasjonale prøven i engelsk har noe i felles: ingen er /var brukt som underveisvurderings redskap. Mens 11-pluss eksamen var en ærlig, brutal prøve som nivådelte elevene og satt dem i grunnskoler ut fra akademiske kompetanse, inngår nasjonale prøver i en nasjonale kvalitetsvurderings- system (NIFU rapport 4/2013). Selv om jeg er enig i rapportens konklusjon når det gjelder regning og lesing, tror ikke jeg at det kan sies det samme om engelsk. Jeg mener at nasjonale prøver i engelsk er ikke samordnet med lærerens elevvurdering, og dermed mister pålitelighet i forhold til statens nasjonale kvalitetsvurdering.

Kunnskapsløftet som læreplan og utdanningsreform samordnes ved at lærernes elevvurdering inngår i statens nasjonale kvalitetsvurderings- system. (Dale, 2010, s. 19).

Med andre ord, nasjonale prøver i engelsk i dagens form, med vurdering på 5. og 8. trinn, er ikke brukt av lærerne som summativ, underveisvurderings redskap og resultatene blir til et tall, en mestringsnivå, med lite mening.

En introduksjon av nasjonale prøve i engelsk på 9. trinn, slik som lesing er gjort i dag, nemlig den samme prøven året etter, ville gjør det mulig å måle elevens framgang. Det ville synliggjøre de elevene som har minst framgang og gi større mulighet for underveisvurdering. Det ville også synliggjøre lærerens pedagogiske kompetanse og gi oss muligheten til å se hvilke lærere fikk størst framgang i elevgruppen, og hvorfor? Jeg mener at det ville styrke engelskfagets diktatikk i ungdomsskolen.

Beverley Goldshaft,

Lærer Tæruddalen Skole

Faggruppeleder i engelsk, Skedsmo Kommune

Masterstudent i Læreprofesjon og Yrkesutøvelse, NTNU

Litteraturliste:

Dale, E. L.. (2010) Kunnskapsløftet. På vei mot et felles ansvar?, 15-19. 
     Universitetsforlaget

Gundem, B. B; (2011). Europeisk didaktikk. Tenkning og Viten. Universitetsforlaget.

Marshdall (2011) Kunnskapsbløffen. 40-41.

Seland, I; Vibe N. Hovdhaugen, E. Rapport 4/2013. NIFU. Oppdragsgiver Utdanningsdirektoratet

Utdanningsdirektoratet. Udir.no. Om nasjonale prøver.

Utdanningsdirektoratet. (2014) Lærebrosjyre. Hvordan bruker nasjonale prøver som redskap for læring?