Norske kjerneelementer til besvær

Det som nå lanseres som kjerneelementer i faget, er «underligt», og man kan jammen lure på om man er «kommet på feil klode».

Jeg starta denne lille refleksjonsrunden med å spørre meg selv om hva jeg tenkte jeg ville finne i kjerneelementene for norskfaget. Hva er et kjerneelement i norsk? Siden jeg har brukt tid av mitt liv på å lese skjønnlitterære verk, så var det naturlig å lete etter ordet «litteratur». Men akk, her leter man forgjeves. Begrepet er nevnt to ganger, første gang under 5.-7. trinn, «forskjeller mellom skjønnlitteratur og sakprosa» og andre gang under vg1, «samisk litteratur og fortellertradisjon». Det var det. Det blir bitte litt bedre om en utvider søket til «litterær», da dukker det opp ett kjerneelement på vg2/3, «se tekster i sammenheng med den litterære tradisjonen de er en del av». Det er jo lovende. Men det virker i overkant beskjedent etter min oppfatning. Litteratur er og blir et kjerneelement i faget, trodde jeg.

Verre skjebne har ordene lyrikk og lyrisk, poesi og poetisk. Slike begrep er fullstendig blåst bort fra kjerneelementene.  De finnes ikke.

Noe mer oppløftende er det at begrepet «sjanger» dukker opp hele fire ganger, men bare for de eldste elevene og bare som hjelpemiddel til å rydde opp i egen skriving. Altså: sjangerlære er ute! Hva det har å si for mestring av faget, kan man jo spekulere litt over.

Slik kunne man fortsatt med kjente begrep fra norskfaget: grammatikk, dialekter og målføre, nynorsk, bokmål, sakprosa. Begrepene har «fordampet».

Direktoratet sier blant annet dette om kjerneelementer: «Kjerneelementer består av sentrale begreper, metoder, tenkemåter, kunnskapsområder og uttrykksformer i faget», og et annet sted står det at det er det elevene må lære for å kunne mestre og bruke faget, og at det er «det viktigste innholdet» og «kunnskapsområder, metoder, begreper, tenkemåter og uttrykksformer.»

Om man derimot søker på ordet «tekst», så skjer det noe: hele 81 oppslag! Det forteller meg at «teksten» er blitt det sentrale begrepet i norskfaget. Det er åpenbart «tekst» som elevene må kunne for å «bruke og mestre faget», og det er tydeligvis «tekst» som er det viktigste innholdet og kunnskapsområdet, og den dominerende «tenkemåte og uttrykksform».

Vel, om dette skal begrense stofftrengselen og gjøre faget klarere og begrense antall opplæringsmål, tenker jeg at det må være en temmelig forfeila strategi. Begrepet tekst er så altomfattende og så uten presist innhold at det ikke forteller om noen fornuftig retning som faget kan få. Selv ikke om en legger Store norske leksikon sin definisjon av tekst til grunn, fører dette noe sted. Oppslaget i snl.no fører raskt over i de tradisjonelle begrepene som brev, fortellinger, skildringer, romaner, noveller, skuespill, dikt og så videre, altså sjangere. Min påstand er at dette grepet med å fylle kjerneelementene med «tekst», snarere kan føre til en oppløsning og relativisering av faget heller enn å gi faget retning og kjerne.

Den samme tendensen synes jeg å registrere dersom man leter etter historieelementer i faget.

Tekstene kan (min utheving) knyttes både til kulturhistorisk kontekst og elevenes egen samtid (tekst i kontekst):

• reflektere over forskjellen på tekstens historiske kontekst og elevens egen samtid (8.-10. trinn)
• sammenlikne samtidstekster med tekster fra andre kulturhistoriske perioder (vg2/3)
• språksituasjon i Norge og utforske dens historiske bakgrunn (språklig mangfold)
• den historiske bakgrunnen for og holdninger til de to målformene (8.-10.trinn)
• De historiske dimensjonene i faget er nærmest fordufta. Men det er kanskje en trend i tida? Det er likevel et stort paradoks når man vet at i kjerneelementgruppa har det sittet en litteraturhistoriker!

Ennå har jeg ikke nevnt usynliggjøringa av dialekt- og målførelæra. Bare ett moment skal nevnes her: I 1.-4. trinn skal elevene «utforske og anerkjenne klasserommets dialekt- og språkmangfold». Tenk det, Hedda. Men så fant ikke jeg noe mer om det. Æ skjæmmes!

* Jon A. Haugen er norsklærer og tillitsvalgt.