Lærerens definisjonsmakt i et flerkulturelt perspektiv

Som student ved den flerkulturelle førskolelærerutdanningen ved høgskolen i Oslo, registrerte jeg med glede at vår "flerkulturelle hverdag" fikk mye spalteplass i Under Utdanning nr. 3/03. Jeg festet meg spesielt ved Helena Carlssons artikkel "En fargerik barnehage".
 
Helena Carlsson skriver en artikkel som hun sier inneholder "noen punkter som forhåpentligvis kan være en hjelp i arbeidet med disse barna". Jeg mener deler av artikkelens begrepsbruk ikke kan stå ubesvart. Fra innledning til avslutning trekker Carlsson en parallell mellom "annen kultur" og "annen hudfarge". Og hvem er så "disse barna", er de en homogen gruppe "fargerike barn"?
 
Helena Carlsson skriver i sin artikkel om de holdninger vi bør møte mennesker fra en annen kultur med. Hun fremhever at vi er rollemodeller for barna, og at barna i utgangspunktet er "fargeblinde".
 
Helena Carlsson innleder med å spørre "Hvordan skal man forholde seg til andre kulturer enn den norske?". Allerede her ser jeg behov for en begrepsavklaring. Hva er "kultur", og hva er da "den norske kulturen"?
 
Ifølge Thomas Hylland Eriksen kan kultur forklares som "det som gjør kommunikasjon mulig" (2002 s. 48). Det som gjør kommunikasjon mulig er blant annet tenkemåter, holdninger, og språk. Holdninger og tenkemåter følger ikke nødvendigvis nasjonalitet eller etnisitet. Det finnes ingen klare grenser mellom kulturer, vi er både kulturelt like og forskjellige.
 
Med det i tankene blir mitt spørsmål: hva menes med "den norske kulturen"? En vil sannsynligvis oppleve signifikante kulturforskjeller om en sammenligner blitzmiljøet i Oslo med et lite menighetssamfunn på Vestlandet, og igjen finne store kulturforskjeller om en sammenligner VIF Klanens fotballsupporterkultur med Bodø/Glimts supporterkultur.
 
Alle disse kulturene er likevel en del av "den norske kulturen". Jeg er kulturelt lik en annen førskolelærerstudent, vi har altså noen felles tenkemåter og språkkoder. Men jeg er også kulturelt ulik denne studenten. Vi har med oss ulike erfaringsgrunnlag og holdninger inn i utdanningen, og om hun ikke tar en flerkulturell utdanning vil vi som studenter møte et noe forskjellig pensum og praksisfelt.
 
Mine begreper og tenkemåter vil ikke uten videre fungere i en annen diskurs, jeg vil måtte definere og be om definisjon på "selvsagtheter" vi ikke har felles. Jeg vil til enhver tid være kulturelt lik og ulik de mennesker jeg møter, og det gjelder selvsagt også de barna jeg møter i praksis- og jobbsammenheng.
 
Jeg har nå vist at det ikke finnes et entydig svar på hva "den norske kulturen" er, og mener derfor at det blir vanskelig å svare entydig på Carlssons spørsmål om hvordan vi skal møte andre kulturer enn "den norske". Når hun heller ikke definerer "andre kulturer" vil det naturlig nok bli vanskelig for Carlsson å gi hjelp i arbeidet med "disse barna".
 
Carlsson avslutter sin artikkel med å oppfordre til at vi er bevisste på vår språkbruk, for som hun sier "negativ omtale kan skape negative holdninger". Men artikkelen er full av beskrivelser på barn som ikke gir meg noe relevant informasjon om hvem de er.
 
Hun sier at selv om vi ikke mener noe vondt med å si "neger" og "svarting", bør vi si "innvandrer" og "fremmedspråklig" fordi disse begrepene er mer verdinøytrale. Jeg kan ikke umiddelbart se den pedagogiske situasjonen som krever at vi definerer barna som mørkhudet eller fremmede.
 
Begrepet "fremmedspråklig" er et begrep som setter alle mennesker, med andre morsmål enn norsk i båsen "de andre", mens en brøkdel "heldige" får være med i båsen "oss".
 
"Innvandrer" er heller ikke dekkende begrep, siden mange av "disse barna" aldri har levd i noe annet land enn Norge. Hvis barnet utvikler tospråklig kompetanse eller flerkulturell kompetanse, så er det denne kompetansen vi har bruk for å beskrive og støtte, uten at jeg ser at hud-, hår- eller øyenfarge har relevans her.
 
Carlsson spør "er du fargeblind?". Men er Carlsson selv fargeblind når hun har behov for å erstatte "svarting" med "innvandrer"? Jeg synes det klinger mer som kamuflering av et politisk ukorrekt begrep, og det innebærer ikke en kulturrelativistisk holdning som hun selv argumenterer for.
 
Voksne er i et asymmetrisk forhold til barnehagebarna. Vi setter ord på barns opplevelser og identitet. Ifølge Berit Bae kan denne definisjonsmakten brukes på "måter som underminerer barns selvrespekt og selvstendighet" (1996 s. 147).
 
Jeg mener vi misbruker vår maktposisjon om vi definerer barna som "fremmed"-språklige og -kulturelle. Vi skaper avstand mellom "oss" og "de andre" ved å definere barna våre som fremmede. Jeg har ikke behov for å være fargeblind, men ser det som en utfordring å bruke begreper som er relevante i sin kontekst.
 
Jeg har møtt barn, hvis foreldre har innvandrerbakgrunn, som hardnakket definerer seg selv som norske. Hvilken lærer har kompetanse til å overprøve barnets egen identitetsfølelse?
 
Carlsson sier at vi lærer av våre feil, men å hindre barnas identitetsutvikling med vår definisjonsmakt, er et overtramp jeg håper å slippe å lære av. Derfor er det utrolig viktig at vi fortsetter å diskutere og definere begreper som "kultur", "identitet" og "etnisitet". Dette bør alle pedagoger lese om og diskutere i lærerutdanning og i yrkeslivet. Dette handler ikke bare om Oslo, det gjelder oss alle!
 
Litteratur:
Bae, Berit, 1996. "Det interessante i det alminnelige: en artikkelsamling". Oslo: Pedagogisk forum.
 
Eriksen, Thomas Hylland (red), 2002. "Flerkulturell forståelse". Oslo: Universitetsforlaget.