Tilslørende om lærerutdanning – tiltak er symptombehandling

1. I en pressemelding 28. oktober skriver Kunnskapsdepartementet: «Denne våren nådde søkertallene til lærerutdanningene nye høyder, og i høst har det vært en kraftig økning i antall studenter som har startet på lærerutdanningen. … ved grunnskolelærerutdanningen 1–7 … har rundt 15 prosent flere studenter enn i fjor startet på studiet.»

Jeg har tidligere påpekt at forestillingen om årets søkning som rekordartet, er feil hva angår lærerutdanningen for trinn 1–7 – i 2015 var det litt flere søkere. Viktigere: antallet som startet på denne utdanningen var vesentlig høyere – 1562 mot årets 1399 (eller 1380; tallene varierer litt mellom ulike kilder).

Med 1450 studieplasser på denne utdanningen kan man få inntrykk av at det bare er ca 60 tomme plasser.

Men slik er det ikke. Det foreligger nå endelige tall for fremmøtet i høst. Det er i alt 186 tomme plasser på GLU 1–7. Stord har 34, Bodø 24, Hamar 20, Alta 17, Levanger 16, Notodden 15, Sogndal 14, Volda 13, Nesna 12, Bergen 12, men Bergen har også overbooket litt på noen av sine tilbud. Når det så tas hensyn til at antallet plasser er kuttet med 150 de siste to årene, er andelen tomme plasser, sett i relasjon til 1600 studieplasser i 2016, på 21 prosent, altså hver femte studieplass. Det er av begrenset interesse at noen av de største institusjonene har tatt opp flere studenter enn planlagt, alt 104; det er nemlig tvilsomt om studenter fra de største byene er så interessert i å flytte til utkanter i andre landsdeler.

Hva angår de 150 kuttede plassene, er det vanskelig å få klarhet i om dette er noe departementet har bestemt, eller om departementet har abdisert og bare slavisk innretter seg etter det antall studieplasser som institusjonene tror de kan fylle. Uansett: Med 1600 studieplasser i 2016 og reelt sett 280 tomme plasser, får man et annet bilde enn når departementet sammenlikner med fjoråret. Men departementet velger alltid sammenlikningsgrunnlag som gir et best mulig inntrykk.

Året 2015 var et toppår fordi mange søkte for å slippe unna kravet om 4 i matematikk, som var kunngjort som opptakskrav fra 2016. Når departementet i pressemeldingen skriver at « … kritikken mot karakterkravet er feilslått», fremtrer ikke det om et sakssvarende utsagn. 4-kravet medførte at antall tomme plasser økte vesentlig på GLU 1–7 fra 2015 til 2016.

Effekten av det andre karakterkravet, nemlig 3,5 i snitt, er dramatisk – det er dette kravet som har medført dagens lærermangel på 4–5000 (også her varierer kildene). Hadde man justert dette til f eks 3,3 for f eks ti år siden, hadde vi knapt hatt noen mangel. Nå har 20 prosent av kommunene i Nord-Norge mer enn 20 prosent ufaglærte. Og verre vil det bli: Som følge av lærernormen (ca 2500 stillinger) og innføring av mastergrad (manglende produksjon av ca 2–3000 lærere i 2021) vil mangelen øke til ca 10000, primært på de klassetrinn utdanningen for trinn 1–7 skal dekke, og i de deler av landet hvor det i år er mange tomme studieplasser.

2. Hva angår dagens og fremtidens lærermangel skriver SSB 1.11. følgende, jf. oppslag i Utdanningsnytt med tittel ‘Grunnskolen vil mangle 5.800 kvalifiserte lærere i 2040’:

«SSBs beregninger viser en underdekning av grunnskolelærere fra 2017 på rundt 1 000 årsverk og at dette øker framover til 4 700 årsverk i skolen i 2040. Tar man hensyn til den nye lærernormen i grunnskolen vil underskuddet bli på rundt 5 800 grunnskolelærere i 2040.»

Tallet 1000 er av en helt annen størrelsesorden enn det som fremkom i en tidligere statistikk fra SSB, gjengitt i Aftenpostens nettutgave 13.10.: «7,6 prosent, eller 5.461 av lærerne som jobbet ved norske grunnskoler i fjor, hadde kun videregående utdanning eller lavere.»

Grunnskolestatistikken opererte med ca 3800 ufaglærte lærere i desember 2017.

Det er de to sistnevnte tallene jeg har lagt til grunn når jeg ovenfor oppgir en lærermangel på 4–5000. SSB bør forklare diskrepansen mellom sine tall.

Tallet for 2040 er ikke så interessant – ‘in the long run, we are all dead’. Det er anslaget på 10000 i 2021 som burde bekymre. Og det er ikke noen ambisiøs fremskrivning – det er en addisjon av tre tall: 4-5000, 2000 og 2-3000, jf. ovenfor. I tillegg kommer lærere som slutter før de hadde tenkt, fordi de ikke gidder å sette seg på skolebenken helt på slutten av sin karrière, som følge av den såkalte avskiltingen.

3. I dette perspektivet er de tiltak som departementet nå har kunngjort, i en annen pressemelding fra slutten av oktober, bare for symptombehandling å regne. Det er selvfølgelig fint at de institusjoner som har de største problemene med å rekruttere, får midler til rekrutteringstiltak. Det er mer tvilsomt hvor virkningsfullt det vil være at studenter på GLU 1–7 som vil jobbe i Nord-Norge, kan få nedskrevet studielånet med 160.000 – det utgjør tross alt bare en brøkdel av en årslønn, selv om ‘cash up front’ alltid vil ha en viss virkning.

Departementet må ha en plan for hvordan man fra 2021 skal dekke inn lærermangelen på opp mot 10000. Da må sterkere lut til:

For det første må opptakskravene justeres. Kravet om 4 i matte må fjernes, og gjennomsnittskravet på 3,5 må settes ned til et bærekraftig nivå, antagelig 3,3. Selv om årets opptakstall er bra, vil det ikke være tilstrekkelig bare å ta opp 1400–1500 1-7-lærere i årene fremover. Med forventet større frafall som følge av masteroppgaven, vil det innebære en årlig produksjon på ca 1000. Det er altfor lite, når man i tillegg til å erstatte for naturlig avgang, skal hente inn et etterslep på bortimot 10000.

For det andre må man ha sterkere tiltak i Nord-Norge. Jeg har antydet at lærere som jobber i skoler med mer enn f eks 20 prosent ufaglærte, skal få 20 prosent mer lønn det første året, 30 prosent det neste, osv., til de når minst 150 prosent lønn. Dette tiltaket kan rimeligvis ikke bare gjelde nytilsatte, men må gjelde alle lærere ved slike skoler. Siden det er tale om små skoler, blir den totale kostnaden ikke så høy.

For det tredje må man reversere lærernormen – den medfører at lærere flytter på seg, fra utkantene hvor der allerede er lærermangel, til det sentrale østlandsområdet, og byer ellers i landet. De som er ansatt i år, kan man vel ikke avskjedige neste år, men de vil etter kort tid kunne innpasses i skolenes ordinære erstatningsbehov. Neste års opptrapping må kuttes.

For det fjerde bør masternivået gjøres frivillig for GLU 1–7. Her rekrutterer man relativt svake studenter. Når disse for en stor del skal veiledes på masteroppgaven av veiledere som ikke har særlig erfaring med slik veiledning, vil man kunne få urimelig høyt frafall.

Endelig må departementet sette ned et utvalg for å se nærmere på rekruttering av lærere til Nord-Norge. Man må erkjenne at rekrutteringsproblemene ved alle lærerutdanninger der, med mulig unntak av Tromsø, er svært alvorlige, og ikke kan løses ved at departementet opprettholder opptakskrav som innebærer at institusjonene får altfor få studenter.

• Karl Øyvind Jordell er professor ved Universitetet i Oslo