«All min erfaring som lærer og som leder sier meg at de har rett. Nasjonal norm er rett vei å gå. Stortingsflertallet kan rette ryggen»

Hos Kari gjelder det Per og Pål. Per har begynt å henge etter, bli lei seg. Det er et varsel. Han trenger mer tid og oppmerksomhet fra Karis side. Bedre enn noen gang vet alle lærere i landet at begynner Per nå å sakke akterut og miste motet, er det fare på ferde. Uten mer hjelp vil det gå stadig dårligere. Først på resten av barnetrinnet.

Når han så kommer over i ungdomsskolen, får han vite, som de andre, at med dårlige karakterer får han ikke den lærlingplassen han ønsker seg. Håpet om å bli snekker blir knust allerede nå. Motivasjonen uteblir. Han er taperen. Jobben han kunne ha fått som lærling i et byggefirma rett etter grunnskolen, uten to år i videregående skole, har gått til en underbetalt polakk fra et utleiebyrå.  

Hva er i veien med Pål? Han er uvanlig gløgg, men han har begynt å bli rastløs, ser seg stadig rundt. Har han begynt å kjede seg? Moren sier han er blitt sur hjemme. Et alvorlig varsel. Bedre enn noen gang vet Kari og hennes kolleger at det er fare på ferde også med ham. Fortsetter Pål å kjede seg, kan han bli plagsom alt neste år, begynne å forstyrre, erte Per, han kan være en begynnende urokråke, kan bli en mobber. Slik mådet ikke få bli!

Men Kari vet at nå må hun ha litt mer tid til Per. Hun må finne oppgaver som passer bedre for ham så han må jobbe mer og får brukt evnene sine. Men alle de andre 22 elevene trenger også hennes oppmerksomhet! Nettopp derfor ønsker hun seg færre elever. Hun trenger mer tid til hver enkelt. Tenk om jeg kunne ha fordelt den på 15–16 i stedet for 22-23!  

Forskerne er enige, om ikke helt: Færre elever på hver lærer har ingen effekt, gir ikke mer læring. Hva mener de med læring? Jeg har møtt massevis av lærere og ledere gjennom mine førti år i norsk skole. Jeg har til gode å treffe en eneste en som e uenig i at det å lære lesing, skriving og regning er grunnleggende viktig, særlig i begynnerfasen, at elevene trenger å utvikle denne plattformen år for år i takt med evner og krefter. Resultatene av denne delen av lærerens arbeid, kan både læreren peke på og forskerne lese av tester og nasjonale målinger. Det er enkelt.

Men er det noe annet? Står det noe mer i formålsparagrafen for skolen? Det gjør det i høy grad, og det vet flertallet i Stortinget. Vet forskerne det? Har de i så fall metoder til å måle dette andre viktige? Det har de ikke. Det går under radaren.

Hva med trivsel? Er ikke den av helt fundamental betydning for barns læring fra første skoledag? Er det ikke derfor Kari griper inn, trenger mer tid? Få Per og Pål inn i rett spor igjen, bidra til at de gleder seg, ikke gruer, til skoledagen, til livet i klassen.

Forskerne får heller holde på med sitt, måle det de måle kan. Mon tro om det hadde vært bedre om en slump av alle de skatteinntektene de koster samfunnet, hadde blitt brukt til å finansiere den nye nasjonale normen? Kvaliteten i skolen i ordets fulle og hele betydning avhenger særdeles lite av forskerne og særdeles mye av lærerne, som står midt oppe i den virkelige verden slik den er i en vanlig skole, i en vanlig klasse over hele Norge. Hvis det så skulle «forvirre» noen lokale politikerne, slik Kristin Clemet er nervøs for, at Stortinget bestemmer at mer penger skal brukes slik at lærerne får litt mer tid til alle sine elever, får det heller stå til.

For hva er egentlig det viktigste – at det lokale selvstyret fortsetter å fungere dårlig i denne saken, eller at trivsel og læring blir bedre for våre barn, vår ungdom? For som evalueringsrapporten sier og Aftenposten så treffende påpeker i enda en lederartikkel om dette tema: «Både rektorer, lærere og elever har en annen opplevelse!» Nemlig at det virker i forhold til målet for norsk skole. Jeg vil tro at foreldre over hele landet tror mest på nettopp rektorenes, lærernes og elevenes opplevelse av livet i klasserommet. Jeg slutter meg til dem.

Jeg har selv undervist på alle trinn fra småskole til høyskole. All min erfaring som lærer og som leder sier meg at de har rett. Nasjonal norm er rett vei å gå. Stortingsflertallet kan rette ryggen!