Lærere dropper å oppgi kildene når de lager materiell til undervisningen
Lærere laster ned, plukker og setter sammen materiell til undervisningen, men glemmer å oppgi kilder. Her får du vite hva du har du lov til og hva som er er begrensningene.
– Når kildekritikk er blitt en del av læreplanen, tror jeg vi lærere også blir mer bevisst på vår egen bruk av kilder, sier Marit Fagerheim Wiik.
Hun viser inn til lærerværelset på Jordal skole i Oslo. Lukten av vafler sitter i rommet. Et tiltak mot novembervær, mørke og kalde ettermiddager, forklarer Wiik.
I ti år har hun undervist ved skolen. Tidligere i samfunnsfag og religion, men nå har hun elever i norsk og spansk. I norsk bruker hun mest artikler og noveller der det er et poeng å oppgi kilden, forfatteren er jo en del av undervisningen. Men hun innrømmer at hun kanskje ikke alltid er så flink å fortelle elevene hvor alt stoffet er hentet fra.
– Og jeg har nok laget en del powerpoint-presentasjoner med bilder uten å ta med navnet på fotografen, blant annet, sier Wiik.
– Mer enn kopimaskinen
Det er hun ikke alene om. I en undersøkelse utført av organisasjonen Kopinor, sier nesten halvparten av de spurte grunnskolelærerne at de ikke oppgir kilder i klasserommet.
– Jeg tror rett og slett lærere blir litt svimle i den digitale verden, mener kommunikasjonssjef Hege Lunde.
– Kopiering handler ikke lenger bare om hva lærerne gjør på kopimaskinen, sier hun.
I Norge er det Kopinor som forhandler og inngår avtaler om kopiering med skoler, men også kommuner, kirker og trossamfunn, og næringslivet generelt. Dette gjør de på vegne av sine 22 medlemsorganisasjoner, bestående av opphavere og utgivere.
– Kopieringsavtalen oppleves av mange som en god løsning. Den er forhandlet frem av KS og Kopinor, og inngått av den enkelte skoleeier. Med den kan skolene enkelt og lovlig supplere læremidlene ved å kopiere fra blant annet bøker, aviser og innhold fra internett, sier Lunde.
Dessuten får rettighetshaverne betalt for bruken. Hun kaller dette for et kulturelt kretsløp:
– Vederlaget kommunene betaler, fordeles til medlemsorganisasjonene. Der blir de blant annet til kurs og stipend til forfattere, journalister, komponister og billedkunstnere. Slik blir det en økonomi til å utvikle nye lærebøker, artikler, illustrasjoner og annet innhold som skolene på sin side kan nyte godt av i fremtiden.
Den digitale skolen
Tidligere var læreboka det mest sentrale undervisningsverktøyet for norske lærere, men etter hvert er det blitt mer aktuelt å hente ekstramateriell fra nett og andre kilder. Ved flere skoler er læreboka blitt lagt bort helt.
Marit Fagerheim Wiik tror likevel det er kopimaskinen de fleste lærere fortsatt tenker på når de blir møtt med spørsmål om kopiering og åndsverk.
– Når det kommer til en bok, vet man at det er en begrensning. Man kan bare kopiere 15 prosent av innholdet, sier hun.
Det er når lærerne skal behandle digitalt materiell, at usikkerhetene i størst grad oppstår, bekrefter Lunde.
– Mange lærere knytter kopi til kopimaskin og ark. Men så viser det seg at de også skanner fra bøker, tar utskrifter fra hefter eller laster ned bilder. De kobler det ikke nødvendigvis til kopiering, sier hun.
Nå vil Hege Lunde og Kopinor usikkerheten til livs. Den siste tiden har de jobbet med informasjonsmateriell som skal ut til skoler over hele landet. Lunde forteller at det skal klargjøre rammene rundt «det lille ekstra», altså det som suppleres til eget materiell og egne lærebøker. Hun reiser rundt og besøker høgskoler og næringsliv for å fortelle om avtalen.
– Vi må bli tydeligere på det når vi forteller om Kopinor-avtalen, og forklare at dette handler om både kildekritikk og opphavsrett, sier hun.
Vil tilgjengeliggjøre
Kopinor har også laget informasjonsfilmer (se nederst i saken) som skal gjøre det lettere for lærerne å forstå avtalen, som Lunde mistenker at fort havner i en skuff etter den har nådd de ulike skolene.
– Avtalen hjemler, begynner Lunde, men stopper.
– Det er jo en juridisk måte å si det på. Det går an å snakke om dette litt mer praktisk. Vi har laget en animasjon om en lærer som forbereder et undervisningsopplegg. Kopiavtalen gjør at hun ikke trenger å kontakte alle som skaper innhold hun vil bruke. Hun kan med god samvittighet kopiere inn det lille ekstra hun trenger for å supplere det læringsmaterialet hun ellers har på skolen. Kopinor har ordnet den delen som handler om rettigheter.
For at avtalen skal opprettholdes, må dermed de som står bak bildene og tekstene som blir kopiert, bli kreditert. Når 53 prosent av de spurte lærerne oppgir at de ikke gjør det, er det ikke bare snakk om det etiske rundt opphavsrett, men også elevenes forståelse av kilder.
– Uten kildeforståelse og bevissthet rundt opphavsrett bærer det galt av sted på flere måter. Ikke bare kan det føre til ulovlig bruk, men det utvikles også en uakademisk undervisningsmåte, sier Lunde.
Hun mener akademiske kjøreregler, kildekritikk og kildehenvisning er viktig også i grunnskolen, og en må kunne vise til at informasjonen som formidles er sann og etterprøvbar.
– Lærerne er også rollemodeller, sier hun og peker på at elevene lærer av lærernes bruk av kilder.
Se og lære
Marit Fagerheim Wiik tror Lunde har helt rett i at det kan være lærerikt å visualisere kildebruken for elevene. Hun skryter av kolleger som alltid er gode til å ha lange kildelister på slutten av hver PowerPoint.
– Men vi har nok et potensial når det kommer til å modellere kildebruk. Og det hender at det går litt fort. Vi har ikke alltid tid til å være så grundige som vi burde være.
Hun legger «Sangen om en brukket nese» av Arne Svingen på skanneren i kopimaskinen og lukker topplokket. I norsktimene har hun høytlesning for elevene for tiden. Nå skal hun kopiere et kapittel til noen av dem som synes det går litt sakte, og som vil lese selv.
Det piper.
– Tomt for papir?
– Det er alltid tomt for papir.
