Er skolen til barnas beste?
Debatt: Jo mer skolenes omdømme får å si, jo større blir markedet for aktører med kommersielle motiver.
Publisert
Sist oppdatert
Vi har hørt mye om økende psykisk uhelse blant unge de siste årene og «generasjon prestasjon». Akkurat nå går debatten høyt om at seksåringer blir satt til å evaluere sin egen person med surefjes. Det er betimelig at Nationaltheatrets stykke «Reform 97» reiser spørsmålet om hvem skolen skal være godt for.
Det mest gripende for meg, under premieren jeg overvar 24. januar, var kanskje stykkets framstilling av hvordan læreren i en avgangsklasse på barnetrinnet slites i stykker mellom motstridende og konkurrerende krefter. Innenfra drives hun av engasjement for elevene og den faglige ambisjonen om å bidra med noe positivt i dannelsen til hver eneste av de unike og uferdige små menneskene hun har fått pedagogisk-profesjonelt ansvar for. Utenfra presses hun av, vel, noe annet.
Hva er dette «andre» i skolekulturen, som tvinger læreren til et dobbeltspill overfor både elever og foresatte? Den alltid imøtekommende og pedagogisk-vennlige retorikken hennes kan skjule at andres interesser en barnets beste stadig lurer under overflaten når skolen skal rettferdiggjøre sine beslutninger.
«Reform 97» formidler et ubehag mange foreldre har følt på når små femåringer tvinges til å sitte pent bak pulten, når 10-åringer øves i månedsvis fram mot en statlig prestasjonstest kalt nasjonale prøver, når guttungen sier han dør litt i magen sin hver gang han gruer seg til fredagens ukeprøve. Til ære for hva, eller hvem, er det barna skal tåle disse erfaringene? Dette er det springende punktet.
Analysen som «Reform 97» gir stemme til, presenterer en sørgelig utdatert kritikk. Dette skjer når moren til den skoleflinke og leksevegrende 12-åringen Pax, hun er historieprofessor på Blindern, bruker foreldremøtet til et flengende oppgjør med et konkurranseorientert prestasjonsjag i barneskolen, som hun mener må skyldes politikernes frykt for at Norge skal tape i kapitalistisk «konkurranse med Kina». Barn tvinges og ensrettes, tror hun, fordi skolen må imøtekomme næringslivets behov for en viss type arbeidskraft. Men hvis økonomisk velstand i framtida krever streng disiplinering av den naturlige atferden til små barn i dag, mener hun, er det søren ikke verdt det!
Dette tablået fikk meg til å tenke på Peter Tillbergs nær 50 år gamle «Blir du lönsam, lille vän?». I dette maleriet fra 1973 betrakter vi klasserommets sirlig ordnede pultrader sett fra en opphøyd lærers posisjon bak kateteret. Det uengasjerte uttrykket i elevenes grå ansikter i det grå vinduslyset fra en grå hverdagskapitalisme mer enn antyder at den pedagogiske stordriftens medalje nok har sin bakside. De skal jo bare formes til arbeidskraft, disse ungene, i den instrumentelle kapitalismens mektige maskin.
Tror noen virkelig at den kompetansen norske bedrifter i verdenseliten jakter, er lydighet og «solid erfaring med multiple choice»?
Sant nok. Men er det «andre» som river og sliter i lærerens sjel anno 2020, virkelig konkurransen med Kina? Er det av omtanke for «næringslivets behov» at rektorer snevrer lærernes undervisning inn mot nøyaktig det som skal måles med multiple choice-avkryssing på statens prestasjonstest? Tror noen virkelig at den kompetansen norske bedrifter i verdenseliten jakter, er lydighet og «solid erfaring med multiple choice»?
Kilden til «det andre» i skolekulturen befinner seg dessverre langt nærmere sjuåringen i klasserommet enn «konkurransen i verdensmarkedet». Det var ikke norske eksportbedrifter, men skolepolitiske makthavere som innførte tallfestede resultatmål for nasjonale prøver i Oslo kommunes budsjett. Deretter fikk direktører, rektorer og lærere ansvaret for å få elevene til å prestere slik Høyres byråd hadde bestilt. «Oslo-skolen drives som et konsern», applauderte Dagens Næringsliv, «der elevenes resultater tilsvarer bunnlinjen.»
Flinke piker av alle kjønn tok lydig på seg sitt resultatansvar. BI-utdannede skoleledere la pensum til side i uker og måneder for å drille barna inn mot neste test. Lærere fjernet fag fra timeplanen for i stedet å øve på det som skal testes. Ledere tok spesialundervisning fra barn med rett til den og ga den til barn med større betydning for rektors testresultat. De flyttet skolens ressurser fra der de skal være – ifølge lovverk og læreplan – til der hvor måleinstrumentet står. Alt for at stolte politikere skulle kunne sole seg i glansen av barnas prestasjoner og skryte av at «Osloskolen er Høyre-skolen» – og Osloskolen er «best»!
Når karriereorienterte politikere setter skolen til å jage tallfestet resultatframgang, blir resultatet altfor ofte at de voksnes jag etter prestisje på kort sikt overskygger hensynet til barnas læring på lang sikt. Dette er grundig dokumentert i USA og England. Den hyllede Høyreskolen i Oslo gjorde det markant bedre på prestasjonstesten nasjonale prøver enn på avsluttende eksamen. Rektors individuelle avlønning var knyttet til resultatet på nasjonale prøver.
Det «andre» som plager lærerens sjel, siver også inn gjennom stykkprisfinansiering og en markedsaktig konkurranse om elever og inntekter som før var fellesskolen fremmed. Konkurransens tvang fremmer forretningsinspirert omdømmetenking. De ansvarlige blir mer opptatt av å skjule skolens problemer enn av å løse dem.
Jo mer omdømmet får å si, jo større blir markedet for aktører med kommersielle motiver, på utsiden av den offentlige skolens fagpedagogiske fellesskap, som selger raske løsninger til resultatorienterte politikere. Enten det er McManagement fra BI eller importerte «programmer» for atferdskontroll.
I sitt strev etter å få skolen til å frambringe de bestilte prestasjonene, innfører makthaverne en resultatmålstyring der barnas prestasjoner påvirker ikke bare lærerens prestisje og skam, men også skolens omdømme, søkertall og økonomi. Tillbergs spørsmål «Blir du lønnsom, lille venn?» fra 1973, blir i McManagement-skolen erstattet av det mer akutte «Er du lønnsom, lille venn?». Som foresatte bør vi ikke godta at våre barns skolegang blir et middel for direktørers og politikeres karrieremål. Både vi, elevene og norsk næringsliv trenger en fellesskole der den profesjonelle pedagogen har faglig frihet til å sette barnets læring først og fremst.
