Lærere må brenne for elevene, men også for faget og for skolen

Den 30. august hadde avtroppende kunnskapsminister Guri Melby et innlegg i Bergens Tidende med overskrift «Å være lærer er både givende og utfordrende». Det var svar på innlegget mitt 16. august samme sted om mulige årsaker til at læreryrket synes mindre forlokkende enn ønskelig.

Ministerens svar vitnet om vilje til dialog, og det rommet også en eksplisitt anerkjennelse for yrket som man har savnet tidligere. Svaret forteller likevel ikke om en minister som virkelig lyttet, og det samme kan sies om svaret hun 10. september ga på lærer Lillian Hagens innlegg «Jeg har mistet gnisten, men vil gjerne forbli lærer» (Utdanningsnytt.no, hhv. 17. august og 10. september).

Undertittelen på Melbys innlegg, «Vi trenger enda flere som brenner for elevene sine», pirker borti noe av det som er problemet med styringen av skoleverket i dag. Undertittelen forekommer også i ulike varianter i selve innlegget, og sammen med alle utsagn gjennom pandemien, om hvor viktig skolen er for elevene, forteller den oss at Melby har vært en kunnskapsminister som har satt elevene høyt. Som ansatt ved en videregående skole opprettet nettopp for å forhindre frafall, setter jeg pris på dette.

Les også: Det er både krevende og givende å være lærer

Like fullt ønsker jeg meg nå en kunnskapsminister som står for noe slikt: «Lærere brenner for elevene sine, men også for fagene og for en best mulig skole for både elever og ansatte». Er man riktig pirkete, kan man til og med se en motsigelse i det noe elevfokuserte synet Kunnskapsdepartementet under Venstres ledelse synes å ha hatt og de signalene som sendes gjennom det såkalte Kompetanseløftet, som ble satt i verk for å «løfte det faglige nivået» i skolen. Denne motsigelsen bygger opp under en mistanke mange har hatt, om at det ikke bare Svar styrking av fag og kunnskap som ligger bak avtroppende regjerings skolepolitikk, men også et visst behov for kontroll som lærere ikke kan se at skulle være nødvendig.

Jeg vil gi Melby helt rett i det hun skriver om utviklingen av de nye læreplanene som nå blir implementert i skoleverket: Det har vært høy grad av involvering av skolesektoren i den prosessen, og innvendinger derfra har faktisk hele tiden blitt tatt alvorlig og ført til konkrete endringer underveis. Dette er prisverdig. Den nye læreplanen gir også rom for at lærere i større grad kan «bruke sin egen vurderingsevne i yrkesutøvelsen», som Melby skriver.

Så hva mente jeg da 16. august med manglende autonomi? Jo, lærere får nok friere spillerom rent faglig med nye læreplan, til og med mer enn mange – meg selv inkludert – tenker er fornuftig, men organisatorisk sett er vi like fullt en slags marionetter; den lydhørheten lærere har opplevd knyttet til ny læreplan later nemlig til å være ikke-eksisterende på andre områder. Skolen jeg ønsker, er en skole der lærerne selv bestemmer valg av type læremiddel, digitalt eller papirbasert.

Jeg ønsker et skoleverk der lærerne tas med på råd når det gjelder utformingen av eksamensform knyttet til den nye læreplanen, et arbeid som nå pågår. Grunnen er åpenbar: Lærere vet at eksamen er svært styrende for undervisningen og for hva som tillegges vekt.

Jeg ønsker et skoleverk der lærere får bestemme mer over den praktiske organiseringen av skolehverdagen enn pålagte datasystem gjør, slik som Visma InSchool. Dette systemet slår faktisk beina under det Melby i innlegget omtalte som lærernes frihet til å «bruke sin egen vurderingsevne i yrkesutøvelsen». Endelig vil jeg være del av et kollegium der de ulike læreres styrker og svakheter faktisk inngår i et berikende fellesskap, slik det er i andre yrker. Med andre ord, uten karakterkrav i matematikk. Et betimelig spørsmål i den anledning: Er det krav om karakter 4 for å være regjeringsmedlem eller stortingsrepresentant?

Noen tar til orde for at vi må «snakke opp» læreryrket heller enn å komme med kritikk som den jeg fremmer. Jeg skal mer enn gjerne snakke positivt om yrket, men det gjør jeg heller i klasserommet enn i et forum som dette. Er det ett yrke «alle» uansett syns de kjenner riktig godt, må det være læreryrket. Alle har tilbrakt år på skolebenken, alle har sett læreres arbeid på nært hold, alle har til og med hatt engasjerte lærere som de kan se at er veldig glad i jobben sin.

Likevel er det altså noe som gjør at det ikke virker forlokkende nok, og det må alle i skoleverket jobbe sammen med Kunnskapsdepartementet for å finne årsaker til og løsninger på. Høyere lønn er et første signal om viktigheten, at lærere tas med på råd når det gjelder selve utøvelsen av yrket er et annet.

Jeg brenner ikke for elevrollen, men for de kloke menneskene jeg har sammen med meg i klasserommet hver dag. Jeg brenner også for at læreryrket skal være attraktivt. Men ikke minst brenner jeg for faget mitt og for den muligheten alle fag gir elevene til å heve blikket fra egen verden og over i et større fellesskap. Det tror jeg rett og slett det er mye helse i. Nå blir det regjeringsskifte, og jeg ønsker velkommen den tilliten som påtroppende statsminister har signalisert at de rødgrønne vil gi blant annet lærere.