Å gjøre lærerspesialistordningen permanent uten å involvere profesjonen, kan bli et stort feilgrep
Debatt: Profesjonalisering innenfra innebærer mer skoleutvikling basert på lærernes og fagenes premisser.
- Men hvorfor er dere så negative til lærerspesialistene?
Dette spørsmålet har jeg fått noen ganger av rektorer og skoleledere de siste årene. Jeg blir vanligvis ikke svar skyldig, for da ordningen ble innført som et 2- årig forsøk i 2015 hadde regjeringen i liten grad tatt hensyn til innspillene våre. Så jeg viser gjerne til at ordningen er dårlig forankret i profesjonen og at den står utenfor tariffavtalene. Dessuten klinger spesialisttittelen dårlig i manges ører.
Men etter hvert som tiden går, og ordningen stadig utvides, kjenner jeg at motargumentene mine gradvis mister kraft. For ordningen er nå inne i sitt femte år og det er lite som tyder på at «forsøket» blir avviklet med det første. Det er gjort evalueringer, det er opprettet utdanningstilbud og den er utvidet fra 200 lærere i 2015 til å omfatte 1200 lærere i dag.
Det gjør også inntrykk på meg at rektorer og lærere som har erfaringer med spesialistordningen stort sett gir positive tilbakemeldinger. Lærerne selv melder om et meningsfylt arbeid rettet mot det viktigste – undervisningen som foregår i klasserommet - og rektorene opplever lærerspesialistene som viktige bidragsytere i lokale utviklingsprosesser. Og selv om de også peker på svakheter ved ordningen, som at forholdet mellom spesialistene og lærerkollegiet ikke alltid er like godt avklart, er hovedinntrykket mitt at rektorene som har lærerspesialister opplever ordningen som overveiende positiv.
I den siste stortingsmeldingen om skolen: Tett på – tidlig innsats og inkluderende fellesskap i barnehage, skole og SFO, er nettopp lærerspesialistordningen ett av regjeringens prioriterte tiltak. Der foreslås det at kommunene må sørge for at alle skoler skal ha tilgang på lærerspesialist i begynneropplæring på 1.–4. trinn innen 2025.
Men å gjennomføre dette og gjøre ordningen permanent uten å involvere lærer-profesjonen, kan bli et stort feilgrep. Da er det fare for at hele ordningen blir mottatt som et nytt forsøk på profesjonalisering styrt av utdanningsmyndighetene i stedet for å bygge opp under de tross alt mange gode erfaringene som også er høstet.
All skoleutvikling skal være forankret i ledelsen, men skoleledere skal hverken initiere eller gjennomføre alt utviklingsarbeid selv. Profesjonalisering innenfra innebærer mer skoleutvikling basert på lærernes og fagenes premisser, noe også lærerrollerapporten påpeker. Kan spesialistordningen bidra til dette? Jeg tror det. På sitt beste fungerte den gamle hovedlærerordningen slik. I ordnede former og med basis i lærernes og den enkelte skoles behov, har spesialistordningen potensiale til å bli et reelt og lokalt tiltak for profesjonalisering av lærerrollen.
Men det forutsetter at Utdanningsforbundet får innflytelse på ordningen før den eventuelt blir permanent. Det må til for at den skal få legitimitet i lærerstanden.
