– I Livs timer var det trygt og godt

Etter en lang pause sier hun:

– Jeg husker egentlig ikke så mye mer. Men spør du meg om favorittlærer, er det hennes navn som kommer opp med en gang. På tross av at vi hadde henne i kort tid, kanskje bare to år.

– Jeg var i den klassen i drøyt fire måneder, fra august til desember 1986, sier Liv Hammervold.

De var elev og lærer ved Hauge skole på Karmøy i Rogaland.

– Det var min debut som barneskolelærer. At Anne Margrethe, som har gått på så mange skoler og møtt så mange lærere, husker akkurat disse få månedene, gjør et svært sterkt inntrykk. Det sier noe om mulighetene vi lærere har for å utgjøre en forskjell i barns liv, sier Hammervold.

– Jeg husker vel egentlig barneskoletida mye som en kamp. Det var guttene mot jentene hele tida, noe mange av lærerne var med på å fyre opp under. Skolen hadde bare én klasse på hvert trinn. I min klasse var vi åtte jenter og 14 gutter. Når vi spilte kanonball med guttelag og jentelag, hadde vi jentene aldri en sjanse, forteller Anne Margrethe.

– Liv dempa maktkampen

– Det var sikkert mange som led mer under dette enn meg. Jeg var fysisk svært sterk og hadde ingen problemer med å hamle opp med guttene. En av lærerne kalte meg Pippi, forteller hun.

– Samtidig hadde jeg godt grep om det faglige. Jeg ble satt til å hjelpe gutter som ikke leste så godt. Det var nok ikke så lurt. De som sleit med lesing, var gjerne de samme som var ganske urolige. Så etter en time med lesehjelp måtte jeg slåss med dem i friminuttet. Reint fysisk var det ikke noe problem, men det var slitsomt likevel, sier Anne-Margrethe.

– Denne kampen visste jeg ingen ting om, sier Liv Hammervold.

– Jeg husker likevel at jeg måtte jobbe hardt for å få nødvendig autoritet og tilhørighet i klassen. Det er vel ikke så rart for en nyutdanna lærer i timelærerstilling. Likevel husker jeg noen gutter som kom på skolen i fjøsstøvlene, med ei framtid som bønder tindrende klart og lokkende foran seg. De så ikke o-fag og forming, som jeg underviste denne klassen i, som nødvendig for den framtida. Hvis det i tillegg var en intern kamp i klassen, var det kanskje ikke så rart at jeg opplevde den som krevende, sier Liv.

– Så kom Liv, sier Anne Margrethe Hausken Nordberg.

– Det gode var at i Livs timer, der merka jeg ikke noe til den kampen som var så dominerende ellers. I Livs timer var alt bare trygt og godt. Det er nesten det eneste jeg husker, men jeg husker det sterkt, slår hun fast.

Involverte elevene

– I tillegg til roen og tryggheten husker jeg at Liv involverte oss i timene på en måte vi ikke var vant til. Hun var alltid godt forberedt. Ofte hadde hun med seg ting i timene som hjalp oss inn i temaene vi arbeida med, sier Anne Margrethe Hausken.

– Etter et halvt år ved Hauge fikk jeg fast jobb og klasselærerstilling i nabokommunen og slutta ved Hauge skole til jul, sier Liv Hammervold.

Hauge skole er lagt ned og er sammen med nedlagte Håland skole erstatta av Torvastad skole og kultursenter. Dit kom Liv Hammervold som rektor i fjor.

– Ringen er slutta. Jeg er tilbake der jeg begynte, konstaterer hun.

– Å kalle ei kjapp og sterk jente som Anne Margrethe for Pippi var sikkert godt meint. Er moralen i denne historien likevel at lærere skal være forsiktige med å karakterisere elever? sier hun, og fortsetter: – Vi må i alle fall være helt sikre på at barna er bekvemme med karakteriseringa vi gir.

Bekrefter filosofien

– Når jeg tenker tilbake på den klassen, husker jeg Anne Margrethe som ei kvikk, engasjert og kjekk jente med mørkt hår. Jeg visste ikke at hun var spesielt sterk. Hun fortalte meg heller aldri noe om at det kunne være slitsomt med forventningene som fulgte med denne styrken. Men jeg har fulgt henne gjennom åra. Det er moro med ei Torvastad-jente som gjør det godt, sier Liv, og fortsetter:

– Det sterke for meg med dette, er at det viser hvor viktig det er for barn å bli sett og bekrefta. Jeg har opplevd også før at elever og tidligere elever forteller meg om viktige opplevelser fra skoletida. Ofte er det de forteller hendelser og forhold som jeg slett ikke husker, eller som jeg husker som små bagateller. Anne Margrethe må ha trengt noe i akkurat de ukene vi hadde sammen, som jeg kunne gi henne. Men jeg var ikke klar over det, sier Liv Hammervold.

– Dermed bekrefter dette den vesle filosofien jeg har laga meg: Skal du arbeide med barn, må du være glad i mennesker, trø forsiktig og ønske å utgjøre en forskjell, sier Liv Hammervold.