Når de som skal avdekke krenkelser mot barn, selv er de som krenker

En viktig oppgave for ansatte i barnehage og skole er å avdekke alle former for krenkelser mot barn. Samtidig er det sånn at de som jobber med barn og unge, ofte er de som faktisk utsetter barn for krenkelser.

Dette har jeg observert mange ganger fra egen praksis i barnehage og skole. En utbredt praksis er blant annet å tvinge barn til å spise opp maten sin. Skorper og melk skal ned, og barn får ikke lov å gå fra bordet før de er ferdige. Samtidig sier faglitteraturen at friske barn ikke sulter seg, og når vi tvinger barn til å spise opp maten sin, mister de sin naturlige evne til å kjenne sult og metthet.

Ser en annen vei

Jeg har også observert at 2- og 3-åringer må sitte i sele eller ha på bøyle hvis de ikke sitter rolig. Formålet er ikke å hindre barnet i å falle på gulvet, men å bruke det som en konsekvens hvis barnet ikke adlyder instruks om å sitte rolig ved bordet. Man kan jo undre seg over at samme praksis på en psykiatrisk institusjon ville krevd at de ansatte må utfylle tvangsprotokoll i etterkant.

Når det gjelder barn er det ikke samme krav til etisk vurdering, og tvang og makt blir forklart i termer som grensesetting.

Så har vi all kjeftingen. «Spis opp skorpen», «ikke løp inne», «ikke kast snøball ute», «ikke gjør ditt», «ikke gjør datt». «Sitt ned», «hold kjeft» og «ikke gjør noen ting!». Dette er den viktigste kunnskapen dagens barn og unge får med seg i den mentale ryggsekken.

Det som er kanskje mest krenkende er at ingen gjør noe med denne krenkepedagogikken. I lærerens etiske plattform heter det at vi skal gripe inn og verne barnehagebarn og elever mot alle former for krenkelser. Men det er ofte lettere å gjøre noe med de krenkelsene barn påfører andre barn, eller å delta i kompetansehevingsprogrammer om hvordan avdekke krenkelser som vold og seksuelle overgrep.

Men når det kommer til hverdagskrenkelsene som utføres av kollegaer ser vi en annen vei. Istedenfor velger vi å kalle det å ta et barn litt hardt i armen, eller å tvinge barn til å spise til de brekker seg, for grensesetting.

Fra krenkepedagogikk til anerkjennende pedagogikk

Det er vanskelig å komme i posisjon til å avdekke alvorlige krenkelser, når barnehager og skoler har en krenkende praksis. Nevnte eksempler er nemlig eksempler på fravær av det som kalles anerkjennende pedagogikk.

Når vi jobber med å anerkjenne barnet, vil vi gi barnet en opplevelse av å bli sett, hørt og forstått. Helt konkret betyr det å «se» et barn som gir uttrykk for å være mett, samt å hjelpe barnet å sette ord på å forstå denne opplevelsen; «er du mett, vil du gå fra bordet?». Eller når et barn ødelegger leken for andre.

Istedenfor å ta barnet i armen å plassere det på en stol som det kan sitte på mens det tenker gjennom sine synder, vil den «anerkjennende voksne» veilede barnet i å forstå hvilke andre strategier det kan bruke for å komme inn i lek og samspill med andre. Og ut ifra en slik anerkjennende tilnærming, står vi i bedre posisjon til å avdekke alvorlige krenkelser som mobbing, omsorgssvikt og seksuelle overgrep.

Større krav til å reagere på alle former for krenkelser

Dette krever kompetanseheving av dem som allerede jobber i barnehage og skole, samt en omlegging av lærer og pedagogutdanningene. De som skal gi barn en god start i livet, er voksne som selv ble utsatt for tvangsspising og skammekrok. Derfor må kommende lærere, lære å endre på praksis de selv ble utsatt for som barn.

Samtidig må det stilles større krav til å reagere på krenkende atferd mot barn, om den som krenker er et annet barn, en foresatt eller en nær og kjær kollega.

• Cecilie Stenhaug er pedagogisk veileder i barnehage og skole, og forfatter