Å dyrke politikerforakt; en god strategi for fagfolk?

Jeg blir oppgitt og forbauset når jeg hører hvor liten fagkunnskapen er om det området de skal ta viktige beslutninger på. Dette handler nok mye om mine forventninger til dem som styrer landet, og det medfører at min tillit blir svekket.

Men har politikerne, i kraft av å skulle styre, en kompetanse som kan være like viktig som den faglige? Kan deres forsøk på å akseptere motstridende interesser og styre ved å kombinere disse, ha en verdi i seg selv? Politikerens oppgave blir da å «se det store bildet», mens fagfolk blir eksperter innenfor et begrenset og konkret område. Slik sett kan vi si at politikerne har en spesiell ekspertise som er viktig i alle faser av styringsprosessene.

Faren ved at politikernes strategi er å skulle tekkes alle, kan være at vedtak og styring blir for utydelig. Dersom samtlige interesser skal tas hensyn til, vil konsekvensen ofte bli en politikk med et stort rom for tolkning. Et direkte produkt av dette kan være forslag til ny rammeplan for barnehagen. Mange mener at forslaget bærer preg av Kunnskapsdepartementets forsøk på imøtekomme både eiere, foreldre og fagfolks interesser. Resultatet blir en usikkerhet omkring hva innholdet betyr i praksis og skaper grunnlag for tolkning og diskusjon. For en med barnehagefaglig bakgrunn kan det fremstå som inkonsistent, og det kan synes som om «forfatterne» ikke har nok kunnskap om barn og barnehage. For en jurist kan forslaget oppfattes som et dokument som ikke holder mål rent juridisk. Dette skaper grobunn for en debatt omkring hva rammeplanen egentlig er og bør være.

Et sentralt spørsmål blir hvilke konsekvenser en slik utydelighet får for barn og elever i norske barnehager og skoler. Når det profesjonelle skjønn korrigeres av politisk retorikk, er det ikke lenger fagfolk som definerer hva kvalitet er, og det er ikke lærere og forskere som leder debattene når det gjelder barnehage- og skolepolitikk. Dette fører til motstridende krav når politikk og vedtak skal settes ut i livet på den enkelte skole og i den enkelte barnehage. Iverksettingen blir dermed utfordrende; det kan se ut som at lærerne ikke har endringsvilje og politikerne kan fremstå som uten gjennomslagskraft.

Kanskje nevnte faktorer bidrar til å skape politikerforakt hos fagpersoner. «Hadde politikerne lyttet mer til fagfolket, ville kvaliteten i skole og barnehage vært mye bedre», er det mange som hevder. Politikerne har jo sin egen agenda, tuftet på partipolitikk og ideologi – og ikke minst med tanke på å vinne et valg. Men muligens vil en mer anerkjennende holdning til politikerne og deres ressurser styrke oss som fagmennesker som premissleverandører. Istedenfor å forakte politikerne for deres uvitenhet, bør vi kanskje heller ha fokus på hvordan vi kan dra nytte av den politiske kompetansen de faktisk innehar, nemlig at samfunnet består av motstridende interesser.

Samtidig bør vi ha fokus på hvordan vi kan bidra, slik at politikerne får en mulighet til å kombinere kompetansen som politiker med faget som tilhører feltet. Kanskje vi slik kan få større definisjonsmakt og gjennomslagskraft som fagfolk. Vi har jo alle et felles mål det ikke er vanskelig å enes om; vi vil det beste for barn og elever.