«Diskusjonen om ny generell del av læreplanen kan synes å være preget av mistillit»

Diskusjonen om ny generell del av læreplanen kan synes å være preget av mistillit. Det er uklokt om man vil ha et ord med i laget, spesielt om det ligger til grunn en skjevfordeling av makt som premiss for diskusjonen.

Det er diskuterbart om skolen faktisk trenger et nytt verdidokument. Men noen har bestemt, i kraft av å være valgt av folket, at det skal den få. Da bør vi lærere i aller høyeste grad bidra konstruktivt. Standpunkt som at vi ikke trenger, den gamle er god nok eller at forpliktelsen lærerne kjenner til den gamle er sterk, er allerede forkastet av beslutningstakerne.

En gang tidlig på totusentallet, satt jeg som fersk, umoden og kanskje naiv student på forelesning, der foreleser holdt opp ei blå bok med stive permer. Innholdet ble fremstilt med et språk, på en måte og med en glød som gjorde at jeg, på bakerste benk, forsto at denne ikke bare var faglig viktig, men en bærebjelke i det som senere kom til å bli min profesjonsutøvelse. Den preger meg og mitt arbeid som lærer i dag, i tråd med lovgivers intensjon.

Denne ungdoms forelskelse gikk ikke over. Men som alle forhold, der man ikke møtes ofte nok, er forholdet i dag preget av lengsel og frustrasjon. Det hender at jeg og kollegaer tar den generelle delen frem, leser litt, ser på illustrasjonene i den trykte L97-utgaven og snakker om hvor forseggjort og viktig den er. Skoleledelsen er med. Vi er enige. Et inntrykk jeg som lærer sitter igjen med er at denne fascinasjonen stopper ved skoleporten. Jeg er usikker på hvor høyt skolens viktigste dokument holdes av rådmenn, av lokalpolitikere, av byråkrater og av rikspolitikere. Det offentlige ordskiftet preges av målbare resultater i basisfag, prioriteringer mellom fag og av rammevilkår. Misforstå meg rett, disse diskusjonene er viktige, men de bør være underordnede. Den generelle delen virker på lærere og ledere i skolen, men virker den på resten av samfunnet? Burde den ikke prege all skoledebatt?

Skal læreplanens generelle del prege det offentlige ordskiftet, må den utformes på en måte som gjør at alle skolens aktører velger å lese den. De må ha mulighet til å forstå og velge å legge den til grunn for sitt arbeid med å forvalte og forbedre norsk skole. Det hjelper lite med fagre ord profesjonen holder høyt, dersom de som er med på å legge premissene for profesjonens arbeid ikke vil, evner eller makter å gjøre det. Den nye generelle delen trenger altså et språk og en form tilpasset skolens nye hverdag, der det ikke bare er profesjonen som skal lese og forstå den.

Den nye læreplanen vil primært leses på skjerm. Det legger premisser for hvor stort omfang den bør ha. Vi skal vokte oss for å lage en punktvis liste med målbare formuleringer, men planen bør komprimeres. Den bør ha et omfang som inviterer alle til å lese den, også de som vanligvis ikke leser politiske styringsdokumenter.

Det er av stor betydning at den nye generelle delen av læreplanen har tverrpolitisk støtte. En slik plan må ikke bli en politisk slagmark. Da mister den legitimitet.

Kunnskapsministeren skriver på kunnskapsdepartementets blogg at vi skal beholde et bredt syn på opplæringen, at det ikke er vits i ”å fornye for å fornye” og at dagens generelle del inneholder kvaliteter Skole-Norge setter høyt. Når kunnskapsministeren sier dette, er det vanskelig å være uenig.

Man kan velge å mistro ministerens intensjoner. Denne regjeringen har tidligere kjørt ukloke politiske prosesser på skolefeltet. Men da, som nå, var regjeringens politikk klar i forkant. Den gang ville regjeringen stille høyere krav til formalkompetanse, nå inviteres profesjonen til å komme med innspill til et nytt verdidokument for skolen. Det er fullt lovlig å være uenig i regjeringens politikk på utdanningsfeltet, men når den strekker ut en hånd og inviterer til samarbeid, bør profesjonen i aller høyeste grad bidra.

Så langt er ikke departementets blogg flittig brukt av engasjerte skolefolk. Det er mer bekymringsverdig enn at en sittende minister vil endre et politisk styringsdokument.

• Lars Elvethun Torskenes er lokallagsleder i Utdanningsforbundet Fet.