«Hva gir godt læringsresultat?»

Etter et langt liv som lærer, har jeg vært gjennom mange forskjellige læreplaner og sett hvordan ulike undervisningsministre har trodd de har sett lyset og ville forbedre skolen. Noen gjennom kursplansystemet i ungdomsskolen, teoretikeren Gudmund Hernes med å pøse på med teori til alle, slik at enkelte holdt på å bli «kvalt», og derfor sluttet i skolen. Dagens kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen har funnet ut at ved å senke fraværsgrensen skal skolen bli så meget bedre. Ja kanskje, men øker det lærelysten?

En faktor som skoleteoretikerne har vært lite innom, er foreldrenes rolle i læringsprosessen.

Selv gikk jeg på folkeskolen på 1950 og -60-tallet. I den bygda jeg bodde i, var det mange fiskere og fiskeskippere. For dem var det viktig å kunne praktisk regning når de skulle ha oppgjør for fangster, og når de skulle betale lotter til mannskapet.

Jeg husker at min bror og noen jevnaldrende gikk på en lokal folkehøgskole. Her hadde de praktisk regning på et litt høyere nivå. Da ble det nesten en konkurranse i bygda om hvem som klarte å «knekke koden». Trolig var det dette fokuset på regning, som gjorde at vår skole nesten alltid lå på topp i regning ved avsluttende eksamen etter sjuårig folkeskole. Men jeg tror ikke at vi hadde så gode resultater i norsk. I alle fall ble det aldri nevnt.

For noen år siden da det ble in å drive med kunnskapsmålinger i skolen, trolig etter modell fra USA, hørte jeg i et radioprogram at de skolene som skåret høyest på kunnskapsmålinger der, var skoler som var tilknyttet forsvarsbaser. Der hadde mødrene rett og «litt plikt» til å være noe til stede på barnas undervisning. De amerikanske soldatene jeg møtte på NATO- øvelser under min militærtjeneste, virket ikke å være de «skarpeste i verden», så jeg innbiller meg på et noe tynt vitenskapelig grunnlag, at det ikke var genene, men mødrenes tilstedeværelse som førte til bedre skoleresultater.

På 1970- og -80-tallet da den moderne matematikken ble innført, hadde man en tanke om at alle skulle ha like muligheter for å lykkes i skolen. Da skulle barna helst ikke kunne lese når de begynte. Alle skulle begynne på likt. Dette skulle også gjøre lærerens arbeid enklere. Dermed var det nok mange foreldre som følte seg overflødige og mistet sin interesse for skolen, og barna ble faglig overlatt til læreren og seg selv. Fokuset på skole og læring ble svakere både hos foreldre og barn.

Når man ser hvordan foreldrenes interesse og oppfølging av barn med idrettsambisjoner har skapt idrettstalenter innen flere idretter, kan en lure på om en ikke må begynne å engasjere foreldrene mer i skolen og skolearbeidet, og om ikke dette vil gi minst like stor læringseffekt som hyppige kunnskapsmålinger og strenge fraværsregler.

Jeg er klar over at mange foreldre ikke behersker verken fagkunnskap eller læringsmetoder, og at de dermed ikke føler at de han være til direkte faglig hjelp, men hvis de spør elevene hva de gjorde på skolen, hva de lærte, hva som var vanskelig osv., ville det kanskje hjelpe på læringsinteressen hos barna. Det kunne kanskje også være en idé å be barna forklare ting fra pensumet, som foreldrene ikke hadde lært i sin skolegang.

Hvis en skal få til en fruktbar foreldreinvolvering i læringsprosessen, vil det nok være nødvendig at skolen gjennom foreldremøter forsøker å så tanken om felles medvirkning til bedre læringsresultat.

Hvis skolen og foreldrene føler et felles ansvar for elevenes læringsresultat og personlige utvikling, vil det trolig bli færre av de tilfellene man hører om, der foreldre stiller med advokat i møte med skolen. Et fellesskap om læring og trivsel i skolen mellom foreldre, elever og lærere, vil trolig løfte kunnskapsnivået i skolen langt mer enn alle departementale påfunn som man tror skal få elevene til å se «lyset».

• Harald Jakobsen er pensjonert lærer