MEST LEST
Skru av læringstrykket!
Debatt: – Hvorfor har den norske skolen slikt hastverk?
Publisert
17. august starter et nytt kull med førsteklassinger i den norske skolen, ni år etter at svenske Tove på seks år hadde sin første skoledag. Da Toves dag var over, filmet hennes tante Isausra hennes refleksjoner og publiserte filmen på Facebook. Toves opplevelse ble en viral hit, kanskje fordi hennes ærlighet kunne oppleves som skremmende virkelighetsnær for mange av oss:
Hvorfor går man i barnehagen og på skolen og på skolen, og universitetet og høyskolen og jobber hele livet? Man får jo aldri være i fred noen gang. Tove, 6 år
Første skoledag er for mange barn en minneverdig dag, og en viktig del av skolens mandat er at barn som går på skolen, lærer fag. Samtidig kan det stilles spørsmål ved om dagens mål- og resultatstyring, som har ridd både den svenske og norske skolen som en mare over flere tiår, påfører flere barn en eksistensiell krise allerede etter første skoledag.
For mange fem- og seksåringer starter skolegangen lenge før første skoledag. De har vært med på skolestartergrupper, skoleforberedende aktiviteter, skoleklubber og skolebesøk. Selv om intensjonene sikkert er gode, kan resultatet bli mer nedslående.
Når barnas lek og aktiviteter plutselig går fra egenverdi til nytteverdi, undervurderer man barna hvis man som pedagog ikke tror at dette merkes. Plutselig er blyantgrep, sittestilling og om man holder seg innenfor strekene på fargeleggingsarket det viktigste. Barna må trene seg på å sitte i ro, og store deler av barnehage- og barneskoletiden blir redusert til en forberedende fase til neste stadium.
Hvorfor dette hastverket?
Dette kan få oss til å undre: Hvorfor har den norske skole et slikt hastverk?
Stortingsmelding nr. 16 (2006-2007) viste oss blant annet på side 10 hvordan barn med «forsinket språkutvikling» kan havne i en ond spiral som fører til «læringsfattige jobber» og trygd.
Tre år tidligere kom Stortingsmelding nr. 30 (2003-2004) Kultur for læring, hvor man kunne lese «Noen elever har en svak indre motivasjon for læring, og noen har liten støtte i hjemmet, og det er da viktig at skolen og lærerne sørger for tilstrekkelig ytre trykk i opplæringen». Her trekkes frem skolens ansvar for at hvis elevene ikke er motivert for skolearbeidet, så er det skolens ansvar å trykke på fra utsiden.
Med en frykt for fremtidig utstøting av samfunnet og mangelfull læring er det fullt forståelig at mange kanskje opplever at man har ingen tid å miste når det kommer til barns opplæring og utvikling. Dette har resultert i at et ikke-pedagogisk begrep har fått rotfeste i dagligtalen i den norske skolen. Dette begrepet ligger godt i munnen, oser ambisjoner, faglighet og seriøsitet, og ingen som er opptatt av dette kan bli beskyldt for å ikke ta lærergjerningen sin på alvor. Dette begrepet er læringstrykk.
Læringstrykk, som i utgangspunktet er et politisk generert begrep, har fått et solid rotfeste i den norske skolen. Tjue år etter Stortingsmelding nr. 30 finner man læringstrykk i alt fra stillingsutlysninger, skolehjemmesider og velkomstbrev. Læringstrykk, og da helst et høyt sådan, har blitt noe som lærere, skoleledere og politikere i den norske skole legger stolthet i.
Mål- og resultatstyring
Læringstrykkbegrepet er et ektefødt barn av skolens fokus på mål- og resultatstyring. Skal skolene levere et best mulig resultat ut ifra krav og forventninger fra omverdenen impliserer dette at man er nødt til å opprettholde et høyt trykk fra første skoledag Standardiserte tester og kartleggingsprøver fordrer at elevene må ha oppnådd et visst forventet nivå innen gjennomføringen.
Helst skal flest mulig skåre best mulig tidligst mulig. For å oppnå dette blir tidlig innsats læringstrykkets beste venn. Tidlig innsats bidrar til at elevene opplever et økt trykk og forventninger fra første skoledag. Lesehastigheter, regneferdigheter og forventet atferd skal være innenfor en standardisert norm.
For de barna som av ulike årsaker ikke oppfyller disse normene, er det da viktig at man setter inn en innsats tidligst mulig. I tillegg har det de senere år har det også blitt understreket at denne formen for opplæring skal være intensiv. For å finne ut hvilke barn som ikke oppfyller målstyringens forventninger blir barna kartlagt og vurdert til ulike tider i ulike fag, slik at man vet hvor det bør trykkes hardest mulig.
Utfordringen når et begrep som læringstrykk får rotfeste i skolehverdagen er hva det fører med seg. Læringstrykk kan gi mange dyktige lærere ubegrunnet dårlig samvittighet. Lærere som tidligere har sett verdien i ikke-målbare aktiviteter kan føle på at de ikke lever opp til de målbare standardene og forventningene. Hvordan kan de klare å forsvare at de brukte en hel måned til å dramatisere bukkene bruse i lys av forventningene om opprettholdt læringstrykk og høy måloppnåelse?
Alt må være målbart
I frykt for å virke neglisjerende blir dermed alle skolens gjøremål og handlinger styrt etter målbare handlinger. Elever kan ikke lese en bok uten at den skal analyseres, eventyrlesing på førstetrinn bør avsluttes med en gjennomgang av sjangertrekk, og skal elevene ut i det våte element bør det primært være fordi at de skal lære å redde liv, enten sitt eget eller noen andres.
Læringstrykk fører til at man neglisjerer mindre målbare oppgaver. For å opprettholde læringstrykket er det viktig at elevenes prestasjoner kartlegges og vurderes i størst mulig grad, både for en rettferdiggjøring og for en vurdering hvor man skal trykke på hardere neste gang. Lærere må bruke en uproporsjonal stor tid på rapporter, skriftlige vurderinger, dokumenteringer og evalueringer, og tiden til planlegging, gjennomføring og evaluering av undervisning blir knapp.
Læringstrykket har gjort norske skoler til et fremmedgjøringsrom, hvor elever allerede fra første skoledag møter en hverdag de hverken ønsker eller mestrer, og lærere blir nødt til å prioritere arbeidsformer og arbeidsoppgaver de egentlig ikke har lyst til. I stedet for en skole hvor lærere og elever sammen opplever en hverdag som snakker til dem, møter de en trykkende hverdag hvor hverken innhold, organisering eller lærestoff fremstår appellerende.
Når mobbeombudet skriver om stadig økende antall elever med skolevegring og ungdata viser til skolestress og psykiske helseplager, bør man revurdere om læringstrykk er riktig medisin. Til høstens skolestart oppfordrer jeg lærere til å trykke læringstrykket ut av klasserommet, lærerrommet og lærerspråket.
For jo større fokus læringstrykket har fått i den norske skolen, jo mer har det trykket ut andre viktigere deler av skolen, og kanskje er det ikke så rart da at barns førsteinntrykk av skolen er at de «aldri får være i fred noen gang» (Tove, 6 år).
