Eventyret om de tre skoleforskerne

Det blir lagt i munnen på Friedrich Nietzsche at «Det er underlig at da Gud bestemte seg for å lære gresk da han skulle bli forfatter – og at han ikke lærte det bedre.» I et innlegg om styring og nasjonale prøver, i Dagens Næringsliv, kan vi lese hva skoleforskerne Bonesrønning, From og Nordahl tenker om nasjonale prøver, noe som inspirerte meg til å omskrive dette sitatet til: «Det er underlig at da tre kjente forskere bestemte seg for å skrive om nasjonale prøver, fremstår det som gresk for meg som lærer».

Mens andre som vil beholde nasjonale prøver, argumenterer for disse med faglige argumenter, argumenterer disse tre forskerne primært for å beholde dem som styringsredskaper, som kontrollredskaper for læreratferd. I en tid preget av tillitsreform og styrket fokus på læringsstøtte, er det direkte anakronistisk å pukke på en styringsmodell som har utspilt sin rolle.

De argumenterer for at resultatstyring fremdeles er veien å gå for å styrke kvalitet i skolen, og har en helt ukritisk fremstilling av nasjonale prøver som egnede redskaper for måling av lærerkvalitet.

Resultatstyring har nok ikke fungert for lærere, og nasjonale prøver har ikke på noen måte vært egnet som styringselementer. Beklager om jeg trår mine tidligere rektorer på tærne, men jeg vil påstå at jeg har hatt en mye bedre forståelse av nasjonale prøver enn noen av disse. Skulle bare mangle.

Helt anekdotisk vil jeg nevne at jeg en gang hadde to klasser i norsk på samme trinn som hadde store forskjeller i resultater på nasjonale prøver i lesing. Jeg var neppe en god lærer i den ene klassen og dårlig i den andre. Prøvene sa noe om dem som jeg kunne bruke, men de sa ingenting om meg som rektor kunne bruke. Jeg godtar derfor ikke nasjonale prøver som styringsredskaper, og det gjorde heldigvis ikke landsmøtet i Utdanningsforbundet heller.

Lektorlaget vil beholde nasjonale prøver

Lektorlaget vil holde på prøvene, noe som er et sørgelig bevis på at de ikke stoler på sine egne medlemmer profesjonelle dømmekraft. «Norsk Lektorlag mener det er viktig at å ta vare på det som fungerer godt i NKVS. Det inkluderer både nasjonale prøver, at Norges deltar i internasjonale forskningsundersøkelser som PISA, TIMSS, PIRLS, og at målepunkter som mangler legges til.»

Å styrke profesjonen selv, gjennom å slippe til den faglige dømmekraft i hele prosessen fra måldefinering til realisering og evaluering er det eneste som vil fungere fremover. Forskeren som vil ha et ord med i laget i denne prosessen, må faktisk bruke noen kalorier til å leve seg inn i lærernes og elevenes situasjon, og vise respekt for det faktum at læreren vil eleven det faglig beste. 

Disse tre forskerne er kjent for å være av de forskerne som har vist aller minst respekt for lærerstanden, og hvert utspill jeg har lest fra dem gjennom årene, har dreid seg om styring av en yrkesgruppe som de i utgangspunktet ikke har tillit til.

• Bønesrønning kom for mange år siden med utsagn som er absurde i dag; at klassestørrelse og lærerkompetanse er irrelevant for elevers læring. Hjelpes.
• Johan From fra BI Handelshøyskolen skriver i sin blogg at Norges resultater på PISA «betyr at lærerne ikke utfører den jobben i klasserommet som er nødvendig for at barn og ungdom lærer det de bør.» Takk for tilliten, professor.
• Thomas Nordahl har i over tretti år jobbet for å bygge ned spesialpedagogikken, med argumentet om at det ikke virker. Derfor må alle, uansett utfordringer, være i full klasse hele tiden, noe som gjør faglæreren til spesialpedagog også. På tide å gi seg nå, Nordahl.

De tre forskerne støtter opp under narrativet om at mangfoldet i elevgruppen er sekundært, det er bare lærerens kompetanse som teller. Kompetanse i å vite hva som er korrekte redskaper for å oppnå de målene som er definert fra utsiden av klasserommet. Læreren skal dermed være en marionett som skal tilpasse seg politiserte målsetninger.

Den drømmeskolen som disse tre skisserer, er ikke en skole som tiltrekker seg kreative, selvstendige og fagsterke lærere. I den drømmen de har om skolen, er det læreren som er det marerittaktige innslaget som må tuktes og styres, mens alle andre faktorer som påvirker læring er som bortforklaringer å regne.

De tre stiller seg helt uforbeholdent og unyansert på målstyringens side og forsvarer bruken av de nasjonale prøvene, som helt pålitelige referanseverdier i ettersynet av lærerkvalitet. Jeg selv stiller meg på det norskfaglige sin side, og forsvarer prøvene, men ikke bruken, som er basert på en opphausset oppfatning av prøvenes styringspotensial. Jeg har siden 1995 forvaltet mange nasjonale prøver på klassenivå, og har etter beste evne prøvd å ta resultatene med inn i undervisningen.

Premisset jeg har basert dette på, er at teksttypene elevene skal lese er viktige sjangre, og der elevene faller gjennom, kan jeg legge inn ekstra krefter i opplæringen. Jeg er altså i utgangspunktet positiv til en læringsrettet bruk av prøvene. Prøvene har ikke på noe tidspunkt fortalt meg om hvor god jeg er som lærer, og prøvene har heller ikke gitt rektor styringsinformasjon som kan brukes til å finne ut hvordan jeg kan bli en bedre lærer.

Nasjonale prøver er forskernes kjepphest

Likevel er det nasjonale prøver som styringsinformasjon som er kjepphesten til disse tre skoleforskerne. Dette til tross for at prøvene har fungert fryktelig dårlig nettopp som styringsinformasjon. Selv forskerne som arbeider med å lage nasjonale prøver, viser forbehold til hvor mye av den enkelte klasseromspraksis de kan forklare, problembeskrivelsen er generell, og går til og med ut over opplæringen:

«Det kan være mange årsaksforklaringer til nedgangen, og både Covid, digitalisering og for lite satsing på lesing i skolen kan ha medvirket til nedgangen. Samtidig oppgir norske barn og unge at de leser langt mindre på fritiden enn før. I tillegg vet vi at mange skoler har satset utelukkende på digitale læremidler, selv om vi vet at lesing på papir kan være en fordel for læring og for å bli gode lesere. Digitale verktøy har en viktig plass i undervisningen i 2023, men det bør ikke være noe enten eller, men både og, sier Lundetræ.» 

Nasjonale prøver har, sammen med PISA-testing, gitt oss noen indikasjoner på at norsk skole har utfordringer med lesing og regning, men vi må slutte å late som om de er pålitelige mål på undervisningskvalitet i det enkelte klasserom. Vi har en krise i elevers lesekompetanse, og vi bør alle se på denne krisen med kjepphestene godt parkert i stallen, og for en gang skyld prøve å stå sammen om «den gode sak». Den styringslogikken disse tre forskerne forsvarer, har jo ikke fungert spesielt bra i skolen, og jeg mener de bør slutte å ha læreren som syndebukk og heller prøve å strekke ut noen hender.

Lærerens individuelle praksis og samarbeid med andre, elevenes ståsted og motivasjon, sosiale media sitt påtrykk, skjermenes makt, foreldre som ikke leser selv. Listen kunne vært mye lengre over hva som påvirker elevens faglige utvikling frem mot opplæringen er over og sluttkompetansen skal måles. Om vi blir enige om spørsmålets kompleksitet, kan vi kanskje finne gode strategier for å styrke innsatsen for elevers ferdigheter.

Jeg vil avrunde med å kommentere de tre forskernes redsel for hva som skjer om nasjonale prøver erstattes med læringsstøttende prøver slik at «Søkelyset flyttes fra lærernes undervisning til enkeltelevers problemer(…).» Dette er jo en noe søkt og polariserende vinkling. Det er jo ikke sånn at nasjonale prøver er gode indikasjoner på lærernes undervisning, og det er jo heller ikke «enkeltelevers problemer» vi driver med vi som faktisk er i klasserommene. Vi møter nye elever, vi bruker de redskapene vi har for å finne deres faglige ståsted. Vi forsøker så å lage en så variert og god undervisning som mulig, ut fra de mulighetene vi ser i eleven og elevgruppen.

Ja til læringsstøttende prøver

Får vi erstattet de fryktelig stigmatiserte nasjonale prøvene med læringsstøttende prøver, vil ikke det være en problemorientering, men en mulighetsorientering. Ja takk til læringsstøttende prøver i lesing, skriving og regning. Det vil gjøre jobben min lettere og helt klart heve kvaliteten i det jeg gjør. Ja kanskje gjøre meg til en bedre lærer enn denne teoretiske læreren som ifølge de tre forskerne er helt mot å bli sett i kortene. I stedet for å bli sett i kortene, gi meg bedre kort. Nasjonale prøver har dessverre blitt en kortstokk full av svarteperer.

Kvalitetsutvalget, som har gått gjennom Nasjonalt kvalitetsvurderingssystem, har gjort en god og fremtidsrettet jobb, mens de tre museale herremennene fremdeles turer frem på en måte som ville gjort både Ronald Reagan og Margaret Thatcher stolte. Old Public Management har det vel blitt etter hvert, og kanskje om ikke lenge Dead Public Management. Requiescat in pace.