Nå er 25-åringen på god vei til å oppfylle drømmen. Han er lærling i Utdanningsforbundet. Stortrives. Og kjeder seg aldri.
– Jeg har varierte arbeidsoppgaver. Møter hjelpsomme ansatte. Og opplever å bli satt pris på, sier Abdifatah om hvorfor han er så fornøyd med lærlingplassen.
Du ser ham på forsiden av denne utgaven av Yrke. Med en iPhone i hånda, 25-åringen er et produkt av sin tid. Men reisen hans til jobben i Hausmanns gate 17 i Oslo startet ikke i Norge, men i Somalia.
– Faren min var kontormedarbeider. Hver dag dro han av gårde på arbeid, pen i tøyet, med papirer i kontorkofferten, og alt på stell. Jeg tenkte at jeg også ville jobbe på kontor. Jeg lurte veldig på hva han gjorde på kontoret og tenkte at kontor var best, beskriver lærlingen.
Flyktet
Men da han var 20 måtte han flykte fra Somalia fordi familien var involvert i politisk arbeid som gjorde situasjonen svært krevende. Etter en strabasiøs og farlig reise kom Abdifatah Farah Ali alene til Norge i 2011. Med seg i bagasjen hadde han en utdanning fra business school i Somalia. Men nå var denne utdanningen ingenting verdt.
– Var ikke det litt bittert? At kompetansen din ikke lenger kunne brukes til noe?
– Nei, for alternativet var å gjøre ingenting. Da var valget lett. Det var bare å starte om igjen, sier Abdifatah.
Norsk
Unggutten endte opp på Ski i Akershus og gikk først på et tre måneders norskkurs i regi av voksenopplæringen. Deretter begynte han i vanlig klasse på service- og samferdsel på Drømtorp videregående skole.
– Jeg var 22 år og resten var vel sånn 16–17 år. Det er klart det var forskjell på meg og dem. Jeg var jo eldst. Men sånn var det. Jeg var jo egentlig litt ferdig med skole, men hva var alternativet? Å ikke gjøre noe? Uaktuelt, sier han.
Abdifatah beskriver at han de to første månedene av skoleåret omtrent ikke forsto noe av hva de andre sa. Han kom splitter alene til et annet land, med et annet språk og en annen kultur.
– Skummelt, oppsummerer han det som.
Motiverte
– I begynnelsen var det vanskelig å ha kontakt med medelevene, for jeg forsto jo ikke hva de sa. Men flere var veldig hyggelige. Blant andre kontaktlæreren min, Annika Wold som jeg hadde på Vg1. Husker det var en gang jeg forsto ett ord, og hun skrøt og sa at det var veldig bra. Det var bare ett ord, men det motiverte meg, sier han.
– Var du flink på skolen i Somalia?
– Ja, jeg var skoleflink og veldig opptatt av skolen i barndommen. Og jeg var god i engelsk. Men det hjalp ikke på Drømtorp hvor alt gikk på norsk, sier han.
Abdifatahs oppskrift for å klare seg ble at han tvang seg selv til ikke å ta ting for alvorlig eller personlig.
Ikke personlig
– Om det for eksempel var en som ikke ville snakke med meg i klassen, trengte jeg ikke å tenke at det hadde med meg å gjøre. Det kunne like gjerne være den eleven som hadde en vanskelig dag, som hadde et vanskelig liv som 16-åring. Jeg måtte si til meg selv, «Det er ikke deg de hater fordi ikke snakker med deg, Abdifatah. Dette må du ikke ta så alvorlig.», skildrer han.
Men språket kom, takket være blant annet hjelp fra lærer Annika. Abdifatah mener gode lærere med gode holdninger var til god hjelp da han kom inn i klassen både som eldst og nesten uten norskkunnskaper.
Vg2 gikk han på Vestby videregående der han også hadde to gode lærere, Steinar Dehli og Kristin Marie Morthen Sandvik som han gjerne fullroser.
Så gikk turen til Utdanningsforbundet.
– Jeg søkte lærlingplass her, og kom inn på intervju. Heldigvis fikk jeg lærlingkontrakt her, her føler jeg at jeg passer inn. Jeg har ingen familie i Norge, men Bente Nerheim Paulsen som er veilederen min, og de andre her, som Kari Dovran og resten, er blitt som en familie for meg, sier 25-åringen.
– Hva er det som er så bra?
– Jeg har varierte dager, er for eksempel litt i resepsjonen, går postrunden og arbeider litt i arkivet. Jeg lærer både om HR og HMS. Og kjenner hele Utdanningsforbundet, sier han. Selv om det er vanskelig å få læreplass i salg- service og sikkerhetsfaget, så hadde faktisk Abdifatah to tilbud om lærlingplass på hånda da han fikk jobben i Utdanningsforbundet.
– Jeg fikk også tilbud om lærlingplass på kemnerkontoret i Oslo, men valgte plassen her fordi Utdanningsforbundet presenterte seg så godt på intervjuet, sier han.
Målet nå er å ta fagbrev som kontor- og administrasjonsarbeider.
– Og deretter?
– Fortsette her. Det håper jeg, svarer 25-åringen og avleverer et stort smil.
Nede på trykkeriet kan ikke veileder Bente Nerheim Paulsen love fast jobb, men at hun gjerne vil at han fortsetter, legger hun ikke skjul på.
– Allerede under intervjuet merket jeg at dette er en person som skiller seg ut som kunnskapsrik og reflektert. Han har opplevd mer i sitt liv enn de fleste av oss vil oppleve. Han passer her, sier hun og smiler hun også.
