– Vi har ikke råd til norske lærlinger

– Jeg skulle gjerne ha tatt inn hele fire lærlinger her hos meg, men da trenger jeg også økonomisk støtte, sier billakkerer Pål Møklegård (52), som driver det lille enmannsfirmaet Colortec på Gressvik utenfor Fredrikstad.

Møklegård tok over firmaet for to år siden. Det er travle dager med mange oppdrag både fra bilbutikker og private. Hans eneste ansatte er Andrej Thaumi, også han fra Estland. I fire måneder har han hatt to dyktige og ivrige lærlinger, som nå snart setter kursen tilbake til Estland.

Møklegård legger ikke skjul på at mye handler mye om penger for Colortec.

– Vi som et lite verksted, har ikke avansene som store firmaer har fra for eksempel forsikringsselskaper. Dette gjelder jo mange slike småverksteder. Mine viktigste kunder er bruktbilbutikkene. Jeg har regnet på det og kommet fram til at det koster meg rundt 16 000 i måned å ha en lærling her, og da snakker jeg om arbeidsgiveravgift, skatt, pensjon og så videre , sier Møklegård.

Han mener det er mye penger for et lite firma.

– Jeg tjener ikke særlig mye penger på å ha lærlinger, de kan gjøre feil og jeg må jobbe inn det de skulle ha tjent inn, i alle fall den første tiden de er hos meg. De må følges nøye opp. Men takket være Erasmus-programmet slipper jeg alle disse utgiftene. Programmet dekker reise, opphold og andre utgifter lærlingene har. Jeg har bare betalt depositum for leiligheten de bor i, men det er også penger som jeg får tilbakebetalt. Så dette er en svært gunstig ordning, sier Møklegård.

– Hva må etter din mening skje for at mindre bedrifter som din skal finne det fristende å ta inn lærlinger?

– Staten må finne en bedre løsning med tanke på økonomi, for vi trenger å få færre utgifter. Jeg fikk et lærlingetilskudd på knappe 5 000 kroner i fjor. Det var alt. Et nasjonalt Erasmus- program kunne kanskje ha vært noe?

Les også: Bransjeorganisasjonene er skeptiske til mer skole i stedet for læretid i bedrift

Enkel prosess

Selve prosessen med å få de unge fra Estland til Norge, var veldig enkel, forteller Møklegård.

– Ja, det var egentlig en veldig enkel og effektiv prosess. Andrej snakket med læreren deres på skolen Rakvere Ametikool, som gir yrkesfaglig utdanning. Skolen ligger rundt ti mil fra hovedstaden Tallinn. All dokumentasjon ble sendt over. Jeg måtte bare finne en bolig til dem, og hente dem på Gardermoen.

– Hvorfor velger du egentlig å ta inn lærlinger?

– For meg handler det om at jeg synes det er flott å lære bort et yrke som er nedadgående. Jo da, jeg er nok en idealist. Jeg kunne godt ha tenkt meg å ansette en person til som er ferdig utlært, så jeg tenker jo også rekruttering når jeg tar inn lærlinger. Og det virker som at Estland er langt framme på dette området, jeg merker at lærlingene har vært mye på verksted.

Les også: NHO vil at elever på ungdomstrinnet skal ha et obligatorisk yrkesfag

Utlandet fristet

Markus Notta (18) og Raner Ruusalep (20) har sin siste dag hos Colortec når vi treffer dem. De er i sitt tredje og avsluttende år ved skolen hjemme og skal ta fagbrev til våren, og så venter militærtjeneste. Markus har tidligere vært seks uker på utveksling hos Renault utenfor Lyon i Frankrike, mens Raner tidligere har hatt to måneder praksis i Estland.

Ved skolen de går på, har de i de tre årene hatt like mye praksis på verksted som teori, og de får ikke noen læretid i bedrift slik det er vanlig i Norge. Erasmus+-programmet fristet dem veldig.

– Det så interessant ut å kunne være med på dette. Alt er jo betalt. Når vi blir ferdige i militæret, er vi fristet til å jobbe i utlandet, forteller Markus, som synes at han selv i løpet av oppholdet i Fredrikstad har blitt bedre til å sveise. Mens Raner føler at han har blitt bedre på en rekke områder innen faget.

– Vi gjorde et riktig valg ved å komme hit, mener Raner og sier at det er flott med nærhet til sjøen og mye natur der han bor i Fredrikstad.

– Mitt inntrykk er at de har trivdes godt her, og vi har hatt en god kjemi. Markus og Raner er pliktoppfyllende og spør hvis de lurer på noe, og de jobber gjerne litt ekstra utover ettermiddagene. Jeg hadde også to andre fra Estland i lære her i fjor. Jeg liker at ungdommer har eventyrtrang, og at de tar sjanser og prøver ut ting, kommenterer Møklegård, som selv har vært flere ganger i Estland og sett nærmere på videregående skoler der.

– Jeg vil gjerne ha inn flere estiske ungdommer, men akkurat nå blir det jo vanskelig på grunn av korona.

Laber interesse

Møklegård brenner for faget sitt og hadde gjerne sett at flere unge fattet interesse for det. Og drømmen er å få inn norske lærlinger, innrømmer han. Men han opplever at det er en heller laber interesse blant norske ungdommer for å bli billakkerer. I Østfold er det bare Borg videregående skole i Sarpsborg som har bilskade, lakk og karosseri på vg2.

– Mange av elevene som går der, burde kanskje ikke ha vært der? Det må stilles strengere krav. Mitt inntrykk er også at de lærer veldig mye generelt og veldig mye teori. Jeg tror at det er lite kunnskap om faget, og at det blir sett på som en skitten jobb. Og det lukter jo en del. I utlandet lager man nå egne skadeverksteder for jenter, og vi begynner jo etter hvert å komme etter også i Norge når det gjelder å få med jentene.

Møklegård har lekt med tanken på å få i gang en workshop som et samarbeid mellom en rekke bedrifter, både små og store. Han har vært i kontakt med næringsministeren og flere andre for å lufte ideen.

– Det er mange dropouts i videregående skole. Derfor er det viktig at de unge først kan prøve ut ting før de eventuelt begynner på skole og finner ut at dette ikke passer dem. Jeg inviterer også unge til å komme hit til Colortec, dette er et åpent verksted, så det er bare å komme hit og se hva billakkering går ut på.