Læreren gjorde at Lan Marie Nguyen Berg aldri følte seg annerledes

– Ved Vassbonn skole var det få minoritetsbarn. Jeg følte meg likevel aldri annerledes da jeg gikk der. De årene var av en så stor verdi for meg og ga meg en trygghet videre i livet, sier den profilerte politikeren for Miljøpartiet De Grønne.

Vi møter Lan Marie Nguyen Berg, som siden 2015 har vært byråd for miljø og samferdsel i Oslo, sammen med den tidligere barneskolelæreren hennes på Vassbonn skole i Nordre Follo kommune i Viken.

Lan er i barselpermisjon og triller datteren på åtte måneder inn i den gamle skolegården. Elever i 10-11-års-alderen løper mot henne: «Er det ikke du som er leder av Miljøpartiet De Grønne?»

Lan slår av en lang prat med elevene.

– Det er veldig rørende å møte skoleelever og at noen kjenner meg igjen. Det er jo for barna og framtiden vi gjør dette, sier hun.

Skolen ligger fredelig til i et nabolag på Kolbotn rett sør for Oslo. Her følte Lan seg hjemme fra første time.

– Læreren blir jo den viktigste voksenpersonen ved siden av foreldrene. Sidsel ga meg omsorg, trygghet og utfordringer da jeg begynte i 1. klasse. Opplevelsen av å lære kom veldig fort. Den gleden har fulgt meg hele livet, sier Lan Marie Nguyen Berg.

Sørget da Sidsel sluttet

Det eneste hun bebreider Sidsel Grüner der de møtes igjen, er at læreren sluttet som Lans kontaktlærer etter 3. trinn. Sidsel ble inspektør ved samme skole og forsvant ut av Lans skolehverdag.

– Jeg var, og er, fortsatt så glad i Sidsel. Jeg sørget veldig da hun forsvant og har tenkt masse på henne siden. Hun hadde en evne til å møte oss elevene der vi var. Det ble en sorg da den tryggheten forsvant, og også litt kjedeligere på skolen, sier Lan.

Glemmer aldri det første møtet

Lan Marie Nguyen Berg glemmer aldri det første møtet med Sidsel Grüner. Det skjer en førskoledag, Lan er sju år. For ei lita jente som går i barnehagen, er det veldig spennende. Hun får papir og blyant og skal skrive bokstaven E. Lan, som vil forme bokstaven så perfekt som mulig, er ikke fornøyd og begynner å viske ut.

I klasserommet er det flere lærere.

– En lærer sa litt strengt at «det trengte jeg jo ikke gjøre, det var jo bare kladding». Jeg følte meg dum og ble lei meg. Så tittet jeg på Sidsel og fikk et smil fra henne som beroligende uttrykte «dette går bra», sier Lan.

– Det var ikke teit å viske ut på kladdearket. Det er ikke alltid så viktig å korrigere, sier Sidsel og oppsummerer samtidig sin pedagogiske innstilling:

– Det gjelder å tilpasse, slik at eleven tidlig opplever mestring og trygghet. Får man opplevelsen av å bli unødvendig korrigert, er det noe man kan huske resten av livet; det at noen skulle ta deg på en bagatell.

– Det må være skummelt å være lærer for de små barna, sier Lan Marie Nguyen Berg.

– Se hele mennesket

Sidsel Grüner sier, etter 40 års fartstid i skolen: – Barn tilbringer store deler av dagen sin på skolen. Da gjelder det å se hele mennesket. Hvis bare læring er i fokus, og ikke trygghet og trivsel, vil mye stenge for det.

Ved Vassbonn skole hadde de i Lan og Sidsels tid «De fire T-er» som satsingsområde; toleranse, trivsel, trygghet og tilhørighet.

– Dette kom før mobbeprogrammene på nasjonalt nivå. Ved Vassbonn skole var det absolutt nulltoleranse for mobbing, sier Sidsel Grüner.

– Det som gjør en lærer god, er kanskje også det at eleven ikke legger merke til det som måtte skje i kulissene. Først senere har jeg fått høre at en av guttene kalte meg noe som ikke var pent og som handlet om at jeg så annerledes ut. Det ble håndtert overfor foreldrene hans. Moren kom til meg etterpå og sa at jeg bare måtte si ifra til henne, skulle det skje igjen. Det virket ikke som om moren følte seg truet av at det ble fulgt opp. Sånt skjedde visst ett par ganger i løpet av de første årene, men det husker jeg absolutt ikke. Alt dette har jeg blitt fortalt senere, forteller Lan.

– Det viktigste var at dette ikke fikk lov til å utvikle seg, sier lærer Sidsel.

Skyss med faren i rullestol

Sidsel husker at Lan kunne komme kjørende til skolen på sin fars fang i rullestolen hans.

– Det var heller ikke noe vi tenkte noe på. Du var så trygg på omgivelsene her, og man følte ikke noen usikkerhet rundt deg.

Faren, Khanh Thanh Nguyen, kom til Norge som 14-åring fra Vietnam til Norge for å få medisinsk behandling. Til tross for at han bare hadde ett års skolegang fra hjemlandet, tok han hovedfag i statsvitenskap på Universitetet i Oslo.

– Jeg lærte tidlig at det ikke finnes hindringer og alt er mulig, men også indirekte at det heller ikke finnes noen unnskyldninger, sier Lan Marie Nguyen Berg.