Fellesskapet på individets alter

Årsmøteuttalelse fra Utdanningsforbundet Trondheim 16. mars 2023

Der vi tidligere kunne si at fellesskap, dugnadsånd og solidaritet var viktige verdier i samfunnet, har individet, rettigheter og selvrealisering blitt det nye fokuset. Vi er i dag stadig mer bevisst på hva vi har krav på og rett til. Dette gjelder også våre yngste. Barn og unge skal høres, de skal tas på alvor og de skal ha medvirkning i egen hverdag. Likevel må vi våge å stille spørsmål ved om individets rettigheter nå går på bekostning av fellesskapet. Er vi i ferd med å miste forståelsen av den verdi det har å være del av et fellesskap? Hva skjer med samfunnet om individualiseringen blir for sterk?

Dagens foresatte stiller med en rekke krav og forventninger til barnehagen. De ønsker individuelle tilpasninger for sitt barn når det gjelder både matservering, stellerutiner, påkledning og leggerutiner, noe som ikke alltid kan innfris i barnegruppa. Noen foresatte har sterke meninger om hvilke ansatte som skal være tett på deres barn, med utgangspunkt i den de tror barnet liker best. Barnehagelærere erfarer at utrygge foresatte gir barnet valg det ikke har forutsetninger for å ta, og har utfordringer med å sette grenser og tydelige rammer. Mange små barn tilbringer mer av sin våkne tid i barnehage enn sammen med foresatte, og det oppleves at oppdragerrollen i for stor grad har blitt flyttet fra hjemmet til barnehagen. Samtidig er foresatte i dag tettere på barna sine enn noen gang. Det er lett å glemme at barnet er en del av et fellesskap, også når de er små. Det kreves tilpasninger for enkeltbarn som ikke er i tråd med den profesjonsfaglige vurderingen. Når ubehageligheter fjernes, mister barnet muligheten til å lære seg å takle motgang, og til å tilpasse seg i et felleskap.

Foresatte engasjerer seg også mye i skolen, men ofte kun med tanke på sitt eget barn. Lærere forteller om foresatte som forlater foreldremøtet når temaet er psykososialt miljø, med kommentaren: «Mitt barn har det fint, så da trenger jeg ikke å være her.» Foresatte ønsker til tider å overstyre lærerens profesjonelle skjønn i en ellers travel hverdag, som hvem barnet sitter med, valg av metoder, lekser og verktøy.

Dette kan føre til at elevene utvikler forventninger om at de selv kan bestemme hvordan og hva de skal lære, en holdning de tar med seg videre inn høyere utdanning. Det er umulig for læreren å imøtekomme individuelle forventninger fra 25-30 elever samtidig som gruppa som helhet blir ivaretatt. Alle barn har rett til tilpasset opplæring, men det er læreren som profesjonelt skal tilpasse etter behovene og ikke etter krav fra foresatte.

Vektleggingen av individets rettigheter har også ført til en rettsliggjøring av oppvekstsektoren. Opplæringsloven § 9A og Barnehageloven § 42, også kalt mobbelovene, er vedtatt med de beste intensjoner. Lærere, både i skole og barnehage, føler seg imidlertid utrygge. Lovene som skal beskytte barn og unge mot mobbing har gjort lærerne tilnærmet rettsløse, da det er barnets/elevens subjektive opplevelse som blir lagt til grunn. Respekten for lærere bygges ned parallelt med at rettighetene for barna bygges opp. Et eksempel er Clemens Saers-saken, der elevens rett til personvern fikk enorme konsekvenser for læreren. Oslo tingrett oppsummerte utviklingen slik: «Retten sitter med det generelle inntrykk at pendelen nok har svingt langt i retning av å hensynta elevenes interesser, både materielt og prosessuelt, på bekostning av hensynet til å ivareta de ansattes sikkerhet.» Statsforvalteren i Innlandet nyanserer synet på at det er bare elevens subjektive opplevelse som skal være gjeldende: "Lærere har en kompetanse som fortjener å bli tatt alvorlig, akkurat som elevenes opplevelser må tillegges vekt." (Utdanningsnytt mai 2021)

Verdigrunnlaget i læreplanverket og rammeplanen er tydelig: “Elevens beste skal alltid være et grunnleggende hensyn. Det vil alltid være spenninger mellom ulike interesser og syn. Lærere må derfor bruke sitt profesjonelle skjønn slik at den enkelte ivaretas best mulig i møte med fellesskapet.” (LK20, Overordnet del, Opplæringens verdigrunnlag)

“Økt mangfold og individualisering gir behov for demokratiforståelse, respekt for forskjellighet og positive holdninger til å leve sammen i fellesskap. Gjennom å delta i barnehagens fellesskap skal barna få mulighet til å utvikle forståelse for samfunnet og den verden de er en del av.” (Rammeplan for barnehagen, Verdigrunnlag, Demokrati, s. 8)

Det er naturlig og forståelig at foresatte først og fremst tenker på sitt eget barn i møte med barnehage og skole. Samfunnsmandatet som er gitt til oss som jobber i oppvekstsektoren innebærer imidlertid å lære barn og unge at det å tilhøre et fellesskap også forplikter. Det medfører at egeninteresser og individuelle ønsker noen ganger må vike for fellesskapets beste. Pedagoger i barnehage, skole og støttesystem må gis mulighet til å utføre det samfunnsmandatet som er gitt oss, uten at politiske beslutninger og lovverk er til hinder for dette.