Noen ganger ser eleven det læreren ikke ser

Morten og Ali er ni år og går i fjerde klasse. De er glade i å leke sammen på skolen, men ofte litt urolige og ukonsentrerte i timene. Når læreren spør hvilke fag de liker best, svarer de ofte gym, kunst og håndverk og friminutt. Faren og moren til Morten jobber som snekker og hjelpepleier, mens faren og moren til Ali er henholdsvis taxisjåfør og arbeidsledig. 

Morten drømmer om å jobbe i matbutikk når han blir stor. Ali er flink i matematikk, så læreren mener han bør satse på realfag. Selv har han mest lyst til å gå i farens fotspor. Ali tenker det må være gøy å være sin egen sjef, samtidig som man får kjøre bil hele dagen. Verken Morten eller Ali er særlig glade i å gjøre lekser. Foreldrene til Morten var selv ikke særlig glade i skolen, mens foreldrene til Ali synes det er vanskelig å forstå oppgavene som læreren gir i lekse. 

Læreren deres ønsker at de to guttene skal gjøre en større innsats i timene, samt være mer nøye med leksene. Selv vil de helst bruke fritiden sin på å leke, bygge hytter i trærne, lage olakjerre og sykle rundt i lokalmiljøet. På utviklingssamtalen nevnte læreren noe som Ali syntes var litt moro. Hun snakket om ALI-fagene blant innvandrere. Hun mente at Ali lett kunne bli advokat, lege eller ingeniør om han ville det. Ali syntes det var litt moro at hans navn var forkortelse for alt dette, men selv vil han altså bli taxisjåfør. 

Både Morten og Ali vet at læreren vil det aller beste for dem. Men inni seg er de veldig lei av at det kun snakkes positivt om yrker som krever lang utdannelse. Hvorfor snakker læreren så sjelden om alle snekkerne, butikkansatte, søppelkjørerne og elektrikerne som landet trenger? Er ikke de også viktige? Er ikke de egentlig de viktigste et land trenger? 

Flere ganger har Ali og Morten lurt på hvorfor de må lære det ene og det andre. «Det står i læreplanen», svarer læreren da. «Men dette vil vi jo aldri få bruk for», svarer de tilbake. Til det svarer ofte læreren at det kan de aldri vite. «Derfor er det viktig at alle i Norge lærer det samme, slik at alle har like muligheter senere.» 

Med sine svar støtter læreren det etablerte systemet. Hun støtter et syn på læring og læreplan som er satt sammen av folk fra øvre middelklasse. Dette er mennesker med høy utdanning, der kontakten og identifikasjonen med arbeiderklassen er perifer. Verken arbeiderkultur eller bondekultur har i særlig grad fått prege læreplanene vi har hatt siden vi gikk bort fra landsfolkeskolen og byfolkeskolen i 1959. 

I samme klasse som Ali og Morten går tvillingene Albert og Martine. Foreldrene deres er henholdsvis lærer og sivilingeniør. Begge to gjør det bra på prøver, de liker å gjøre lekser og de responderer bra på lærerens spørsmål i timene. Når noen spør hvorfor alle i klassen må lære det samme, synes de synd på læreren. Selvsagt er det nødvendig å kunne det som politikerne har brukt så lang tid på å planlegge. Hvordan skal elevene ellers kunne gjøre det bra på nasjonale prøver, om ikke alle lærer det de skal? 

For Ali og Morten er det annerledes. De kunne tenke seg en skole der alle lærte seg å lese, skrive og regne. Men der man også kunne velge å lære, og jobbe med, ting man følte man fikk bruk for senere. Noen vil kanskje bli lege. Da er naturfag og matematikk viktig. Noen vil kanskje bli snekker. Da er sløyd viktig. Selvsagt er det viktig å kunne litt om naturen, om kart, om Norges historie og annet. Men hvorfor må det være så mange detaljer og så vanskelige puggeprøver etterpå? Kunne man ikke heller delt inn barn etter evner og interesser, slik at alle gledet seg til å gå på skolen? Slike spørsmål stiller guttene ofte til hverandre. 

Som lærer hører det til jobben å ikke alltid være enig med elevene. Men akkurat her er jeg mye mer enig med Morten og Ali, enn med læreren, Albert og Martine. Hva med deg?