«Det er på høy tid at skolen igjen prioriterer visjonen om den inkluderende skolen»

Mobbing er stadig på dagsordenen som en av de største utfordringene i norsk skole. Resultater i skolen har et enormt fokus, blant annet med utgangspunkt i PISA-elevundersøkelsene. Kompetanse blant pedagogene og status i læreryrket er på den politiske dagsorden, blant annet med henvisning til finsk skole. Noe som ikke er på den skolepolitiske dagsorden, er etiske og ideologiske problemstillinger knyttet til ekskludering og utestengning fra fellesskapet, gjennom oppretting av «spesialpedagogiske grupper» eller spesialklasser, der elever får all undervisning utenfor klasse-fellesskapet.

Det som er urovekkende ved ekskluderingen vi opplever i skolen, er at den er «styrt» ovenfra. Det ser ut som om skolemyndigheter, skoleeiere og skoleledere har «parkert» visjonen om en inkluderende skole og gjennom dette gjør seg skyldig i brudd på opplæringsloven og det vi oppfatter som opplagte menneskerettigheter.

Mobbing blir også definert som systematisk utestenging og ekskludering. På mange måter er likhetstrekkene ganske tydelige, men med den forskjell at mange med funksjonshemning, og særlig kognitive funksjonsnedsettelser, opplever at ekskluderingen er satt i system av dem som er satt til å forvalte systemet. Det er på høy tid at skolen igjen setter søkelyset på og revurderer sin ideologiske og etiske plattform, og prioriterer visjonen om den inkluderende skolen.

Elever med sosiale utfordringer og kognitive funksjonsnedsettelser vil mest sannsynlig ha mye mer utbytte av å dele opplæringsarenaer med klassekamerater enn å bli plassert i egne grupper med «likesinnede». Det finnes selvfølgelig unntak, og poenget vårt er ikke at elever med utfordringer og/eller funksjonshemninger skal dele læringsarena med klassen i alle situasjoner. Poenget er at alle, etter opplæringsloven, har rett til å tilhøre en klasse. Denne retten blir i dagens skole nedtonet og ignorert, ofte i form av at skolene opprettholder en «spesialpedagogisk avdeling» og gjerne definerer dette som en klasse eller gruppe. Begrepet inkludering blir på denne måten misbrukt og misforstått. Elevene i «spesialpedagogisk avdeling» blir oppfatta som inkludert når de får tilhøre gruppa og når de som gruppe får lov å være med på fellesarrangementer de andre elevene med den største selvfølge deltar i.

Mange rektorer og lærere ser ut til å være redde for at klasser med «inkluderte» elever er med på å svekke eller senke kvaliteten til undervisninga til de andre elevene, og dermed også kunnskapsnivået i klassen. Undersøkelser tyder på det motsatte. Elever som får lov å bety noe for andre, utvikler sjøltillit og kompetanse, og dermed også kunnskapsnivå og læreevne. Elever med nedsatt funksjonsevne kan ofte bidra positivt til et bedre klassemiljø. «Hainn va ein ressurs for skolen vår» (Hjelmbrekke 2003) er en hovedfagsoppgave som peker nettopp på dette. En skole som er tilrettelagt for elever med funksjonsnedsettelse, skaper samtidig en ideell skole for alle (Edvard Befring 1994).

I vårt velferdssamfunn har mennesker med kognitive funksjonsnedsettelser forholdsvis gode økonomiske (materielle) ordninger gjennom blant annet Nav, mens det etiske fokuset og den inkluderende ideologien som dominerte skolepolitikken på 1990-tallet, ser ut til å være parkert. La oss blåse liv i det som var «den norske modellen», en skole for alle, slik at vi unngår en uverdig og etisk tvilsom praksis i norsk skole.

• Gry Sætre jobber for Norsk Forbund for Utviklingshemmede
• Eirik Dahl jobber for Norsk Forbund for Utviklingshemmede

Litteratur:

Edvard Befring (1994). Læring og skole. Vilkår for et verdig liv. Oslo: Det Norske Samlaget.

Herlaug Hjelmbrekke (2003). «Hainn va ein ressurs for skolen vår». Kasusstudie av læringsprosesser i en klasse med store individuelle variasjoner. Hovedfagsoppgave i pedagogikk. Trondheim: Pedagogisk institutt, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet.