Ill.foto: Pixbay
– Jeg har mistet gnisten, men vil gjerne forbli lærer
Debatt: – Kriblingen ved skolestart har uteblitt i år.
Kjære politikere. Et nytt skoleår står for tur. Vi lærere er så heldige at vi har to nyttår å glede oss over. Forventningsfulle elever. Kvasse blyanter. Oppdaterte iPader. Blanke ark. En ny start midt i året. Det har brukt å krible i magen til skolestart, men kriblinga uteblir for min del. Det er ingen gnist igjen, men jeg er på jakt etter den. Jeg er lærer, og jeg vil så veldig gjerne forbli lærer.
I 15 år har jeg vært lærer. Det har vært 15 givende, men krevende år. Jeg har alltid tenkt at jeg har en viktig jobb – at jeg gjør en forskjell. Hvorfor sitter jeg da stadig og leser og vurderer stillingsannonser? Det kommer av følelsen av utilstrekkelighet. Følelsen har gradvis kvalt gnisten min gjennom de 15 årene.
Det har vært søvnløse netter med bekymring for elever, eller grubling på hvordan i alle dager jeg skal klare å gjøre alle foreldrene til lags. En umulighet. Det er følelsen av å aldri klare å være tett nok på. Blikket du ikke så. Kommentaren du ikke hørte. Slaget du ikke avverget. Undervisningsopplegget som ble for kjedelig. Lesetreninga det ikke ble noe av. Samtalen du ikke rakk i dag heller. Ikke godt nok.
Les også: Foreldre reagerer etter brev med 46 regler til skolestart
40.000 andre lærere har allerede gjort det jeg ikke har gjort. De har funnet seg noe annet å gjøre. Halvparten av alle lærerne i norsk skole er i samme båt som meg: De har søkt annen jobb, eller så har de vurdert å søke en annen jobb. Lærermangelen er allerede et faktum. I 2019 ble 6,5 millioner undervisningstimer i norsk offentlig skole gjennomført av noen uten lærerutdanning (Utdanningsforbundet, 2021). 6,5 millioner. Tygg litt på den.
På toppen av det hele går søkertallene til lærerutdanningene fremdeles nedover. Vi står ovenfor en rekrutteringskrise (Hulthin, 2021). Tomme studieplasser og stor lærerflukt fra skolen. Jeg er åpenbart ikke alene om å tenke at læreryrket kanskje ikke er noe for meg.
I kommunen der jeg jobber, har det i tillegg blitt gjennomført store kutt i antall lærerstillinger. Disse kuttene har vært med på å slukke den siste lille gnisten. Færre lærere betyr enda mer på de som er igjen. Belastningen blir for stor. Dette er en av hovedgrunnene til at andre lærere har forlatt yrket ifølge en spørreundersøkelse (Utdanningsforbundet, 2021). Det ble rett og slett for krevende.
Lønn kunne jeg skrevet et helt eget innlegg om.
Jeg har flere ganger fått høre at jeg må bli bedre på å tenke at dette er «godt nok». Senk kravene. Du «brenn dett lys i begge einnan». Det kan godt være noe i det. Men hvis utviklingen fortsetter, og det stadig blir færre lærere, hva blir godt nok da? Er virkelig løsningen at engasjerte lærere skal senke kravene? Arbeidsforholdene trenger sårt en forbedring. Flere lærere og mindre klasser vil være en forbedring. Det samme vil færre undervisningstimer bety. Viktigst av alt etter min mening: Nok tid til jobben som kontaktlærer. Lønn kunne jeg skrevet et helt eget innlegg om.
Snart skal jeg få lov til å gjøre det jeg liker aller best som lærer: Å ta imot et nytt trinn med fantastiske femteklassinger. Jeg vet at det er en helt herlig gjeng. Jeg skal (som alltid) få jobbe sammen med dyktige folk, og spennende utfordringer venter som perler på ei snor.
Men kriblinga uteblir, og det føles helt feil. Stortingsvalget er like om hjørnet. Så kjære politikere: Hva har dere tenkt å gjøre med lærermangelen og arbeidsforholdene i skolen? Hvordan kan dere hjelpe meg med å finne tilbake til gnisten? Jeg trenger nye kollegaer i fremtiden. Jeg trenger ny giv. Vi trenger lærere som vil være lærere.
Kilder
