I forrige uke gikk økonomifestivalen Kåkånomics av stabelen i Stavanger. Utdanningspolitikk stod også på programmet, og for å diskutere spørsmålet «Bryr politikerne seg egentlig om skoleforskningen?», hadde arrangørene invitert de tidligere kunnskaps-/utdanningsministrene Kristin Clemet (H) og Trond Giske (Ap), samt professorene Mari Rege (samfunnsøkonomi, Handelshøyskolen ved Universitetet i Stavanger) og Sigrun Ertesvåg, professor i pedagogisk psykologi ved UiS.
I panelet som diskuterte utdanningsforskningens kår i Norge, hersket det enighet om at det foregår mye god forskning. Den store utfordringen er hvordan forskningen kan omsettes i praksis.
– Utdanningsforbundet har litt for stor innflytelse
– Under debatten siterte Trond Giske flere ganger fra boka si. I et intervju på Utdanningsnytt.no uttalte du den like gjerne kunne ha vært skrevet av Utdanningsforbundet. Du mener at Giske stort sett tok lærernes parti, fremfor elevenes. Kan du utdype det, Kristin Clemet?
– Det er sikkert kontroversielt å si det, men altfor mange partier fører egentlig skolepolitikk for Utdanningsforbundet, men det er elevene og foreldrene man skal føre skolepolitikk for, svarer Clemet.
Hun mener det ofte er sammenfall mellom lærernes, elevenes og foreldrenes interesser.
– Men det er ikke alltid slik, og da må man ta elevenes og foreldrenes parti. Utdanningsforbundet er en sterk organisasjon som har veldig stor innflytelse på utdanningsdebatten og -politikken. Det blir opp til politikerne og partiene å avveie hvor stor denne innflytelsen skal være. Etter min oppfatning er den litt for stor.
Giske repliserte: – Hovedpoenget mitt er at om man skal lykkes i skolen, så må man løfte pedagogen. Lærerne blir nedlesset med altfor mange andre oppgaver, som dokumentasjon, byråkrati, rapportskriving. Fikk man ryddet bort bare en liten andel av dette, ville man frigitt en massiv ressurs.
– Trenger ikke jobbe forskningsbasert
Kristin Clemet fastholdt at forskerne ikke snakker for døve ører i Norge.
– Selve beslutningskjeden i vårt demokrati legger til grunn at vi driver kunnskapsbasert politikk. Og Kunnskapsløftet, som vi drev gjennom i min tid, hvilte tungt på forskningsresultater.
Men hun la til at det lettere blir tilfeller av ikke-kunnskapsbasert politikk når man har mindretallsregjeringer. – Innføringen av lærernormen er kanskje et eksempel på dette. Generelt er det mange forskere som ikke deltar i samfunnsdebatten. Jeg savner dem når det brenner rundt viktige spørsmål.
– Det er ikke så mye et spørsmål om hvorvidt politikere bryr seg, men snarere om hva de bryr seg om. Hva hører de når forskere snakker? Når forskerne snakker om arbeidet sitt, hører politikerne forskjellige ting, sa professor Sigrun Ertesvåg, og fortsatte:
– Utdanningssektoren er et av de få feltene der du ikke blir avkrevd å jobbe forskningsbasert. Dette er imidlertid i ferd med å endre seg. I FINNUT-programmet til Norsk Forskningsråd, som finansierer forskningsprosjekter i utdanningssektoren, er det nylig kommet en ny utlysing som har krav om denne typen design. Det ville vært utenkelig for 10-15 år siden.
Professor Mari Rege var enig i at politikerne lyttet, men til ulike ting. – Når vi går ut med forskningsresultater, ser jeg ofte på forhånd for meg hvem som kommer til å trykke resultatene til sitt bryst og hvem som vil overse dem.
– Ellers er det lite bevissthet blant politikere om hvilke forskere man bør lytte til. Det er stor kvalitetsforskjell. Et tips er å sjekke i Google Scholar, der kan man raskt se hvilke internasjonale publikasjoner forskere har publisert i. Innen utdanningsforskning finnes det en del forskere som har en høy stemme i Norge, men som ikke har gjennomgått fagfellevurdering, og kan være mer preget av ideologi, sa Rege.
Støtte til Oslo-skolen
Debattlederen, professor Kjell Lars Berge, spurte Mari Rege om ikke også hun kunne oppfattes som en ideolog, og til innlegget Mari Rege nylig publiserte i Dagens Næringsliv der hun skrev veldig positive ting om Oslo-skolen.
– Jeg tenkte lenge på om jeg orket å skrive denne artikkelen. Man blir ikke populær ved å si noe positivt om Oslo-skolen. Men vi har lenge sittet på data som viser at det er noe spesielt ved Oslo-skolen. Selv om man kontrollerer for foreldrebakgrunn, utdanning og inntekt, innvandrerbakgrunn, greier likevel Oslo-skolen å løfte elevene. Jeg følte at jeg hadde et ansvar for å si om dette. Oslo-skolen har fått kritikk, men den har gjort mye riktig. Selv om Oslo-skolen også har utfordringer, er det et faktum at de løfter elevene.
Hun fikk klar støtte fra Kristin Clemet, som spissformulerte: – Kan det tenkes at Oslo-skolen er verdens beste skole? Jeg har lett, men finner ingen andre byer i Europa, av samme størrelse, med samme andel minoritetsspråklige og like stor tilflytting, som har en like bra skole (eller så få skoleproblemer) som Oslo? Jeg finner ikke noen slik by i noen europeiske land. Mye kan bli bedre, men i sum tror jeg den er blant verdens aller beste skoler.
– Lærerne leser Utdanning
Debattantene var samstemte i at selv om forskningsresultatene finnes, så er det vanskelig å få resultatene ut til lærerne.
Sigrun Ertesvåg understreket at selv om det ofte finnes gode forskningsresultater, så er den store utfordringen å gjøre den tilgjengelig for lærerne, slik at resultatene kan omsettes til praksis. – De siste fire årene har jeg ledet et prosjekt der vi blant annet ser på hvordan lærerne omsetter forskning til praksis. Satt på spissen: Det har ikke vært så mye å studere, fortalte hun.
Kristin Clemet fortalte at da hun var minister, var hun iblant både fortvilet og frustrert over hvor vanskelig det var å nå ut med informasjon, både til lærere og til lærerutdanningene.
– En gang undersøkte vi hva som var lærernes viktigste kilde til informasjon, og svaret var: Utdanningsforbundets blad, Utdanning. Jeg var kanskje ikke enig i alt som stod i bladet, men for mange lærere er det kanskje den viktigste kilden til informasjon og kunnskap.
