«Det verste ved at menn er underrepresentert, er at vi har fått en skole for kjekke jenter»

Aftenposten skrev i en leder fra 22/6 om den dårlige kjønnsbalansen i læreplangruppene som skal utforme ny lærerplan. Menn er underrepresentert i forholdet 30/70 i mange av faggruppene. Slik har det vært også i barnehage og grunnskole gjennom de siste tiårene. Det verste ved dette er at vi har fått en skole for kjekke jenter.

Les også denne: Lektor: – Skolen er for feminin for guttene

Samfunnet har gjennomgått en feminisering de siste tiår. Mye på godt, men ikke uten negative konsekvenser for gutter, menn. Gutters måte å reagere på, oppføre seg på, passer ikke alltid inn i skolehverdagen. Verre er det at gutters interesser og ferdigheter passer enda dårligere inn i skolen. I tillegg til andre faktorer, er dette hovedgrunnen til at guttene blir taperne i dagens utdanningssystem. (Lytt til Bjørn Eidsvågs «Eg er bare ein mann»!)

Teoretisk skole.

Etter at Aps Gudmund Hernes gjennom reformene L-94 i videregående og L-97 i grunnskolen teoretiserte stort sett alle fag, har vi fått et stort frafall i videregående. Dette er dokumentert opp og ned, og selv om dagens regjering jubler over at noen flere fullfører yrkesfag nå enn i fjor, er det fortsatt svært betenkelig. Hovedgrunnen er etter min mening at selv om det har blitt rettet på noe av faginnholdet både i ungdomsskolen og videregående, er det fortsatt altfor teoretisk. En god del av stoffet har liten eller ingen relevans for elevene. Dermed faller spesielt gutter tidlig fra. Her kunne Utdanningsdirektoratet hjulpet mange ved å tillate skolene å bruke alternative læringsarenaer i mye større grad; praktiske læringsarenaer.

Før L-97 i ungdomsskolen hadde elevene i siste skoleår sju-7- timer valgfag f.eks. Dette var ofte valgfag som appellerte også til guttene. Det kunne være mopedopplæring, traktorsertifikat, friluftsliv, metallsløyd, sosialfag (passet kanskje best for jenter?), A-kurs i idrett osv. Disse valgfagene (varierte nok noen mellom skolene avhengig av lokale forhold og lærerkrefter) var med på å gi elevene et pusterom fra teorien. Guttene fikk vist at også de kunne noe, ikke bare teoretisk oppgulp som mange av teorifagene kunne være.

Alle vil vi oppleve MESTRING! Kanskje det viktigste i en skolesituasjon. Når mestring i ungdomsskolen (sikkert også VGS) stort sett er knyttet til skriftlighet av til dels vanskelig teoretisk stoff, faller mange gutter fra før de kommer til ungdomsskolen. Jeg oppfordrer alle foresatte til å titte igjennom Kunnskapsløftet og se hvor vanskelig en del/mye av lærestoffet er. Ganske mye av kunnskapen og vurderingen av den vil de færreste voksne i Norge greie.

Overdreven tro på dokumentasjon.

New public management-NPM- er en «styreform» vi har arvet fra USA. Siden det er «blårussen» som styrer mye av samfunnet, har denne måten å drive en bedrift på sneket seg inn også i skolen. I stedet for ansvar og tillit mellom skoleledelse, lærere og elever, har vi etter hvert fått målstyring og kontroll. Denne måten å tenke på kan kanskje brukes hvis bedriften skal selge et visst antall tannbørster per måned, men den er etter mitt skjønn svært mislykket i skoleverket. NPM finner vi også igjen i grunnskolenes kontrollorgan; Fylkesmannen. Kommunene har det hengende over seg at det kan bli kontroll og tilsyn fra Fylkesmannen. Og det dette «vesenet» ser etter; er dokumentasjon. Bare all form for planer og mål i forhold til for eksempel mobbing er i orden, så er alt i orden. Dette vil i praksis si at en god «dokumentkonstruktør» kan redde skolen fra en skrape. Hvordan det fungerer i praksis, virker ikke så interessant. Det samme gjelder i forhold til klage på karakterer; bare all tilbakemelding kan dokumenteres og skriftliggjøres, har skolen sitt på det tørre. Hva om vi skrotet all denne kontrollen og sendte kontrollørene ut i skolen for å hjelpe de som virkelig trenger det?

Også elevene skal dokumentere stadig mer. En kake kan ikke lenger bakes uten at det følger tre bilder, rapport, logg og refleksjon. Hvilke voksne driver slik ved kakebaking hjemme! Ingen!

Hvorfor er det ikke like verdifullt og viktig å GJØRE noe, å LAGE noe selv om det IKKE skal samles i en refleksjon, en rapport?

Hvor mange høyt utdannede mennesker i dette landet setter seg ned og skriver en fyldig rapport med bilde og refleksjon etter å ha hugd ved på hytta? Svaret er INGEN! Kanskje noen sender en snap for å skryte litt?!

En fryktkultur

Vi har kunnet følge debatten om ytringsfriheten i Osloskolen denne våren. Sett utenfra virker det som det er en fryktkultur på vei inn i skoleverket, ikke bare i Oslo, men over det ganske land. Det er en frykt hos politikere for ikke å ha høye nok mål for det barna skal lære. Var det frykten for at ikke ungene skulle lære nok som førte til skolestart for 6-åringer? Forskning i ettertid har vist at dette har hatt lite eller ingen positiv virkning på elevenes læring. Det er (kanskje) en frykt hos skolesjefer, rektorer, avdelingsledere for at ikke deres skole skal gjøre det bra nok på PISA eller Nasjonale prøver. Ikke så moro for den ene barneskolen i kommunen å ligge under landsgjennomsnittet og bli hengt ut i lokalavisa.

Er det også slik at hvis en lærer har et annet syn enn ledelsen, så er det blitt mer vanlig at læreren blir innkalt «på teppet». Det var vel egentlig det som skjedde i Malkenessaken. Men gjelder dette bare i Oslo? Jeg tror ikke det. Da står ytringsfriheten i fare, og vi beveger oss mot land vi IKKE liker å sammenligne oss med. Er det kontroll og målstyring som har gitt oss en skole vi absolutte IKKE vil ha?

Ung og ufør-manglende mestring

Norge har kanskje verdens beste helsevesen. Vi har også kanskje verdens beste trygde- og sosialvesen (kanskje til og med for godt?!) Videre er det ikke mange land der arbeiderne- de ansatte har større rettigheter. Derfor må det være et mektig PARADOKS at vi også har størst andel av uføretrygdede i hele Europa! Det som verre er; er at andelen uføretrygdede blant unge menn mellom 18 og 35 år øker mest. Hvorfor? Jeg tror at en av mange grunner er at mange gutter/menn ikke opplever tilstrekkelig MESTRING i forhold til skolen og skolefagene. Burde ikke dette gi politikerne intensiv til radikalt å gjøre noe med både innholdet i fagene og ikke minst se på alternative læringsarenaer?

Noen elever har diagnosen ADHD og blir medisinert med en form for amfetamin. Det er helt sikkert at noen få elever har nytte både av diagnosen og medisinene. Men hvorfor har Norge den største prosentandelen av ADHD-elever i Europa? Jeg har selv fylt ut mange, grønne skjemaer for at PPT skal kunne diagnostisere ADHD. Svært mange av de omtrent 150 spørsmålene ville gitt JA for de aller fleste av elevene i en normalklasse. Med andre ord en meget VAG diagnose. Kan det være at manglende mestring, kanskje manglende grenser hjemme (og kanskje på skolen) i tillegg til følelsen av ikke å bli sett, være nok til at mange gutter (flest gutter) har en adferd som kan bli til en ADHD-diagnose?

Vei ut av uføre

Nå har vi i flere tiår visst at gutter dropper lettere ut av skolen; ikke minst synes dette i videregående. Er det ikke på tide å gjøre noe radikalt for å rette på dette?

Etter barneskolen burde elevene få velge en praktisk eller en teoretisk ungdomsskole. Essensen av faginnholdet kan være det samme, men P-elevene (praktiskelevene) skal tilnærme seg stoffet via praktisk læring, mens T-elevene lærer på samme måte som i dag. Etter tre år på ungdomsskolen, kan P-elevene søke yrkesfag og T-elevene søke studiespesialisering (med de mange sideretningene som fører fram) Eksamen må være bygd opp på samme måten. Utopi? Det er faktisk land i Europa som har dette systemet allerede. Eks Østerrike.

Er det ikke noen som har stusset på at ALLE elever i dag skal opp til den samme eksamen i 10.-klasse. De elevene som har hatt spesialundervisning hele ungdomsskolen og kanskje fått seg karakteren 2, skal gjennom samme vurdering som de som lett har surfet gjennom på en solid 5-er. Her kunne Utdanningsdirektoratet lett ha lagd en todelt eksamen alt i dag. En vanlig eksamen slik vi er vant til, og en lettere variant med karaktergrense oppad til 4.

Skal ikke alle ha en mulighet til å oppleve mestring?

Nede for telling

Psykiater Finn Skårderud er en klok mann. I sitt skråblikk på samfunnet i A-magasinet 1. juni skriver han om å være Nede for telling. Indirekte tar han et knallhardt oppgjør med telling og kontroll.

Han skriver: «Telling er som kreft. Tallene metastaser. Det er spredning til implementering av prosedyrer, standardisering, manualer, sjekklister, dokumentasjon, rapportering og indre og ytre revisjon. Det stjeler tid, penger og oppmerksomhet fra det vi egentlig burde bry oss om. Det truer faktisk menneskesynet.

Det kommer en ny Læreplan noe fram i tid. Greier de som jobber med denne å fri seg fra kontrollens tyranni og gi oss en menneskelig plan som også får fram kvalitetene hos dem som er praktiske? Jeg tror dessverre ikke det; jeg er redd det blir enda verre.

Skårderud avslutter sitt kåseri rundt bokstav T-tall og telling med å sitere fra Ingeborg Sennesets bok Anorektisk: «Kroppen er full. Tall. Tvang. Tall. Hodet er ikke med. Tall. Tvang Tall. Hjertet er dødt. Tall. Tvang. Tall.

På tide å tenke nytt?