På vei mot den vitenskapelige barnehagen

En e-post dukker opp i innboksen utpå ettermiddagen tidlig i juni. Den kommer fra professor Ingunn Størksen ved Universitetet i Stavanger. Hun har ikke tid til å snakke denne dagen, men rekker et hjertesukk:

«For meg fremstår det som ufattelig at vi stadig skal «møte kritikken». Denne kritikken består i at vi beskyldes for å ønske instruksjonslæring i barnehagen, og det har vi aldri ønsket oss eller planlagt i Agderprosjektet.»

Størksen er en av de to som leder Agderprosjektet, et av de største forskningsprosjektene på barnehagefeltet i Norge. De har fått på plass 42 millioner kroner i finansiering. Det har ikke gått upåaktet hen i visse andre forskningsmiljøer. Nå må hun nok en gang svare på innvendinger fra et par uttalte kritikere fra en høyskole på en annen kant av landet.

Feltet vokser. Pengene kommer. Noen får, andre får ikke. Prioriteringer genererer disputt. Få har vært så hissige som den om Agderprosjektet.

Men først, tallet 482.

482

Det er det siste tallet på antall barnehageforskere i Norge, ifølge en helt ny rapport fra Nifu.

– Det har vært en sterk vekst i antallet forskere som jobber med utdanningsforskning. Men den prosentvise veksten på barnehagefeltet er isolert sett enda mye større, sier Hebe Gunnes, en av forskerne bak Nifu-rapporten.

Antallet barnehageforskere har økt med nesten 200 over fire år, til 482 i 2013. Dette er ikke nødvendigvis personale som bruker all sin tid på forskning, men antallet involvert i barnehage-forskningsprosjekter. Forskningskompetansen er også i sterk vekst. Blant annet har antallet professorer som deltar i utdanningsforskning på barnehagefeltet, gått fra 19 til 43 på bare fire år.

– De siste 15 årene har det vært en rivende utvikling, sier professor Marit Alvestad ved Universitetet i Stavanger.

Hun har lang erfaring fra barnehagefeltet.

– Fra jeg begynte på førskolelærerutdanningen på 1970-tallet, da vi satt og leste mye svensk og dansk litteratur og utredninger, til i dag, har det skjedd mye. Den gang fantes det lite eller ingenting av forskning på norske barnehager. Ennå er det et forholdsvis nytt felt, men det er gledelig at det stadig blir mer interesse for forskning rettet mot barnehage, sier Alvestad.

Før forsto ikke alle behovet for å forske på barnehage, sier hun.

– Kan dere ikke bruke den forskningen som er gjort på skole, mente noen. Det har snudd. Med full barnehagedekning og mange barn i barnehage er stadig flere opptatt av at forskningen må følge feltet. Det er likevel viktig å bemerke at midlene til forskning ennå ikke er helt på høyde med det som trengs, sier Alvestad.

Over 100 millioner kroner i året rekker ikke nødvendigvis så langt i forskningsverdenen.

(Saken fortsetter under grafikken)

Hver tiende krone

Ifølge Nifu-rapporten ble det brukt 123 millioner kroner på barnehageforskning i 2013. Rundt hver tiende krone til utdanningsforskning går til barnehagefeltet.

– Barnehagesektoren har vokst enormt, og det er mye av bakgrunnen for den sterke veksten i barnehageforskning. Det var også vesentlig for forskningsinnsatsen at barnehagene ble overført til Kunnskapsdepartementet, slik at det offisielt ble en del av utdanningsforskningen, sier Lars Gulbrandsen, forsker ved Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (Nova).

Han begynte sin barnehageforskerkarrière på slutten av 1970-tallet.

– Den gang var det nesten ingen barnehage-forskning verken i Norge eller internasjonalt. De siste årene har kvaliteten tatt seg veldig opp, og vi har fått store utlysninger gjennom Forskningsrådet. Da stilles det strenge krav til kvalitet. Det  hever feltet, sier Gulbrandsen.

Han leder det som regnes som det største norske forskningsprosjektet på barnehagefeltet, GoBaN. 1200 norske barn i barnehagen følges fra to års alder fram til skolestart.

– For bare fem år siden fantes ikke slike longitudinelle undersøkelser i det hele tatt i Norge. Nå er det sju-åtte prosjekter. Slik forskning gjør at man kan komme nærmere mulige årsaker til funnene, sier Gulbrandsen.

Han mener barnehageforskningen har manglet kvantitative prosjekter, det vil si forskning som tar utgangspunkt i det som kan telles og som er målbart. Allerede i 1999 etterlyste OECD at norske forskere skulle gjøre flere langtidsstudier på barnehagens effekt på barns utvikling for å styrke barnehagekvaliteten.

– Tidligere var feltet preget av kvalitativ forskning og små studier. Jeg skal ikke si noe stygt om det, for slik forskning gir ofte en bedre forståelse av mange fenomener enn kvantitativ forskning. Men det er vanskelig å finne årsaker og si noe om det store bildet med slik forskning, sier Gulbrandsen.

Agderprosjektet er et kvantitativt prosjekt som har mottatt over 40 millioner kroner i forskningsmidler.

Det har satt enkelte sinn i kok i gangene på Høgskolen i Buskerud og Vestfold.

Formålsforskning

I Agderprosjektet blir et førskoleopplegg med utgangspunkt i lekbasert læring testet ut. Femti av barnehagene som er med, skal ha to timer planlagt lekbasert læring fire dager i uka for femåringene. Femti andre barnehager fortsetter som vanlig. Deretter skal de sammenlignes. Spørsmålet er om førskoleopplegget gjør at barna får «likere og bedre læringsgrunnlag ved skolestart».

Førsteamanuensis Mari Pettersvold og professor i pedagogikk Solveig Østrem ved Høgskolen i Buskerud og Vestfold har brukt ord som uforsvarlig, skadelig og rystende om Agderprosjektet. De to forskerne har ment at forskerne bak Agderprosjektet ivrer for metoder som gjør barnehagen mer lik skole. De mener eksisterende forskning viser at det er skadelig for barnas videre skolegang og utvikling.

De kaller prosjektet en eksperimentering med barns liv.

– Men jeg er overbevist om at Agderprosjektet vil komme ut med et svar som sier at slike tiltak er løsningen for sosial utjevning. Prosjektet er lagt opp til å gi et slikt svar. De må jo levere noe for disse 42 millionene, sier Pettersvold.

– Sett utenfra kan utspillene deres se ut som en litt skitten kamp om forskningsmidler?

– Ja, det kan kanskje se sånn ut. Problemet er at noen forskere er villige til å gi politikere nøyaktig det de ønsker, og da får man forskningsmidler. Vi som ikke er så interesserte i å forske på læringsutbytte for barna, må hente finansiering andre steder. Her finansieres et prosjekt som går på tvers av det samfunnet har bestemt at barnehagen skal være, sier Pettersvold.

– Prosjektsøknaden til Forskningsrådet om Agderprosjektet ble evaluert av internasjonale forskere og fikk toppskår. Vet ikke disse internasjonale forskerne hva de driver med?

– Det går sikkert an å vurdere prosjektet til å være helt på høyde forskningsmetodisk, og at designet er holdbart. Men det ser ikke ut til at de vurderer retningen på selve prosjektet. Vi mener Forskningsrådet finansierer et prosjekt som går mot det lovverket og rammeplanen sier at formålet med barnehagen skal være. Det er det vi reagerer på, sier Pettersvold.

I ett av debattinnleggene skriver Pettersvold og Østrem at «få i barnehagesektoren betrakter Agderprosjektet som viktig for noe som helst».

– Dere hevder å snakke på vegne av det meste av barnehagesektoren. Hva baserer dere det på?

– Vi har mye kontakt med barnehagefeltet. Allikevel kan vi selvsagt diskutere om vi bruker for store ord. I våre møter med fagfeltet rundt omkring i landet opplever vi at den kritikken vi ytrer, i stor grad finnes der ute. Mange reagerer sterkt på Agderprosjektet, basert på at det griper så vesentlig inn i formålet med barnehagene, sier Pettersvold.

– Ingen kan definere sannheten

Birte Simonsen, Dag Øystein Nome og Ingeborg Eidsvåg Fredwall, tre ledere ved barnehagelærerutdanningen ved Universitetet i Agder har også kritisert Agderprosjektet. På den annen side har divisjonsdirektør i Forskningsrådet Jesper Werdelin Simonsen og professor i utdanningsvitenskap Thomas Moser gått ut med støtte til forskerne i Stavanger.

– Tidlig forskning var ofte småskalaprosjekter som ikke var tilstrekkelige til å gi dekkende svar. Det forekommer sterke normative diskusjoner om hva det skal forskes på, hvem som skal forske, og hvordan, sier Moser til Utdanning.

Også han er ansatt ved Høgskolen i Buskerud og Vestfold (HBV) og har forsket i mange år på barnehagefeltet. Han mener én av hovedutfordringene er å forene den kvalitative forskningen med den kvantitative. Forskerne bak store prosjekter, der miljøer utenfor profesjonsutdanningene er ledende, har i større grad begynt å se på barnehagefeltet.

Moser ønsker det velkommen.

– I dag har vi fortsatt altfor lite kunnskap om hvilke pedagogiske tilbud som er best for de yngste barnas liv, både her og nå og i fremtiden. Et spinkelt kunnskapsgrunnlag gjør at ingen på det nåværende tidspunkt bør ha rett til å definere sannheten i barnehageforskningen, sier han.

I en statusrapport for norsk barnehageforskning publisert i tidsskriftet Nordisk barnehageforskning i 2009 ble det påpekt at det var for lite forskning, og at kvaliteten var varierende. Forfatterne av rapporten etterlyste større forskningsmiljøer, også fra andre steder enn barnehagelærerutdanningene.

Professor emeritus Frode Søbstad var en av forfatterne bak rapporten. Han er ikke utelukkende positiv til utviklingen de siste årene.

– Kunnskap som produseres innenfra, er veldig viktig. De siste årene har forskningen blitt veldig kommersialisert. Diskusjonene om hvem som skal ha midlene, er blitt hardere, sier Søbstad.

Inntil han pensjonerte seg, var han ansatt ved Dronning Mauds Minne Høgskole og har blant annet forsket på førskolebarn og humor.

– I dag er det alvoret, hensikten og det dokumenterbare som teller. Det dreper den frie gleden og humoren, sier Søbstad.

Reagerer på ordbruken

Prosjektlederne for Agderprosjektet, professorene Ingunn Størksen og Mari Rege ved Universitetet i Stavanger, skriver i en e-post til Utdanning at de ikke har til hensikt å innføre skole i barnehagen.

– Førskoleopplegget i Agderprosjektet vil bygge på lekbasert læring. Forskning viser at denne typen stimulering er både bra og viktig for barns utvikling, skriver Størksen.

De skriver at Agderprosjektet er helt fri for den form for instruksjonspreget undervisning det blir beskyldt for å inneholde. De er enige i at barnehageforskning bør baseres på barnehagens formål slik det er nedfelt i lovverk og rammeplan.

– Barnehageloven fremhever at barn skal få utvikle grunnleggende kunnskaper og ferdigheter. Rammeplanen beskriver at læring i barnehagen skal foregå i både formelle og uformelle læringssituasjoner. Sosial kompetanse blir sterkt vektlagt i rammeplanen. Alt dette passer godt med Agderprosjektet. På mange måter kan man si at førskoleopplegget i Agderprosjektet blir en konkretisering av rammeplanens intensjoner. Som vi har forklart mange ganger før, blir det ikke læringsmål i Agderprosjektet, skriver Størksen.

Hun skriver at barnehagefolk de er i kontakt med, viser stor interesse for prosjektet.

– Vi har hatt mange positive henvendelser fra barnehager, stort oppmøte til informasjonsmøter og mange påmeldte til prosjektet. Vi møter også stor interesse fra andre barnehageforskere, både nasjonalt og internasjonalt, skriver Størksen.

– De 50 barnehagene som skal gjennomføre førskole-opplegget, får også tilført ekstra personalressurser. Hvordan kan dere kontrollere hva som er en effekt av førskoleopplegget og hva som er en effekt av mer personalressurser?

– Det er ikke hensikten å kontrollere for dette. Vi undersøker virkningen av et sammensatt tiltak bestående av ekstra ressurser på personalsiden, videreutdanning for barnehagelærere, og et pedagogisk opplegg med lekbaserte læringsaktiviteter som stimulerer matematikk, språk, selvregulering og sosial kompetanse. Ved å investere mer stimulering i den norske barnehagen, kan vi da gi barn et bedre læringsgrunnlag og bedre muligheter til å lykkes i skoleløpet? Hadde vi hatt mer forskningsmidler, kunne vi utvidet med isolert å undersøke virkning av for eksempel ekstra ressurser på personalsiden, skriver Størksen.

Hun skriver at de har reagert på ordbruken og enkelte av påstandene fra Pettersvold og Østrem.

– Samtidig vet vi at det er en del av det å drive med kvantitativ barnehageforskning i Norge. Mange i Norge som driver med kvantitativ barnehageforskning, eller som viser til kvantitativ barnehageforskning, har opplevd sterk ordbruk fra Østrem og Pettersvold, skriver Størksen.

– Overskudd av gode forskere

Lars Gulbrandsen, forsker ved Nova og leder for GoBaN, sier man må regne med litt faglig konflikt for et felt i vekst.

– Det er overskudd på gode forskere sammenlignet med midlene som lyses ut. Derfor er det konflikt om hva som bør prioriteres. Men stort sett klarer de fleste å kommunisere noenlunde sivilisert, sier Gulbrandsen.

Han mener det er veldig bra at forskere fra ulike fagfelt involverer seg i barnehageforskning.

– Samtidig ser vi mye god forskning fra folk med praktisk erfaring fra barnehager. Det er viktig at vi har forskere som kjenner barnehagen innenfra, sier Gulbrandsen.

– Agderprosjektet har møtt en del krass kritikk. Har du noen mening om det?

– Jeg har registrert det, men vil ikke bruke krefter på å diskutere med andre forskere på den måten, sier Gulbrandsen.

Forskerne bak GoBaN-prosjektet har også sikret rundt 40 millioner kroner i finansiering, halvparten fra Forskningsrådet.

Gulbrandsen håper funnene fra slike store prosjekter kan påvirke barnehagepolitikken i tiden framover:

– Det har skjedd mye på feltet. Norsk barnehageforskning er endelig på et anstendig nivå, både i kvalitet og mengde, sier Gulbrandsen.

Har tatt igjen Sverige

Fra å være en lillebror i nordisk sammenheng på feltet gjør Norge seg stadig mer bemerket. Professor Thomas Moser var i 2006 med å etablere en database om nordisk barnehageforskning under ledelse av Dansk Clearinghouse for utdanningsforskning.

– Denne databasen viser en dramatisk økning i norske forskningsartikler. Rundt 2010 passerte vi svenskene, som lenge hadde vært ledende, sier Moser.

– Hva er det vi bør forske mer på?

– De vedtatte sannhetene, sier Moser.