Fem grunner til at jeg aldri går fra lektor til rektor

Jeg har jobbet i skolen i mange år, som lærer. Over oss lærere i skolehierarkiet har vi avdelingsledere, inspektører og rektor. Disse har stort sett vært lærere selv, og har valgt lederstilling som et ledd i sin karrière. Hva med meg da, hadde det vært noe å endre den første bokstaven i tittelen min? Aldri i livet.

• Les også: Kvifor vil ikkje fleire bli rektor?

La meg være helt ærlig og ta den mest personlige grunnen først: Med en kaospilot i toppen går det sjelden bra. En rektor skal til enhver tid kunne stå til rette og informere om det som både kan telles og som ikke kan telles i en skole. Jeg blir kaldsvett bare av tanken. Det er best for alle om jeg har bare meg selv og undervisningen å forvalte.

For det andre er lederlønnene ingen ting å skryte av. For en lektor med full ansiennitet vil det være en helt marginal lønnsforskjell. Lønnsmessig hadde det vært mye lettere å ta noen vikartimer eller andre ekstraoppdrag.

«Møtet med elevene utfordrer oss lærere og holder oss i vigør, det er det ingen tvil om»

For å bli leder er det også forventet at man har en lederutdannelse ved enten BI Handelshøyskolen eller Norges Handelshøyskole. At jeg som gammel rødruss skal frekventere blårusshimmelen er rett og slett en ikke-sak, selv om særlig NHH får gode skussmål. BI sin lederutdannelse kunne godt vært mindre from, men mer sier jeg ikke om den saken.

For det tredje er det stort sett kjeft å få. Lærerne har ikke alltid oversikt over de rammene og føringene en rektor skal arbeide ut fra, og da blir det lett både misforståelser og misnøye. Arbeidsgiverleddet over rektor har endeløse tiltak, prosjekter, visjoner og ideer som de ønsker at rektor «implementerer» i skolen, men det innebærer nødvendigvis ikke at rektor har verken kompetanse, tid eller ressurser til å få satt alle disse gode intensjonene ut i livet. Å tilbringe en karrière mellom barken og veden på denne måten, tror jeg hadde tatt både nattesøvn og helse fra meg på kort tid.

«…kampen om rektorstillinger ofte er like intens som i sjakkpartier der en spiller mot seg selv»

For det fjerde er det samspillet mellom meg og elevene som er drivkraften i min skolehverdagen. Jeg ser at mange ledere har liten mulighet til å bruke tid på elevene. Det blir gjerne en og annen stikkprøve i klasserommene, vise fjeset sitt og si hei, før en vender tilbake til å gnikke på budsjettbalansen eller går på møte i kommunen for å motta nye bestillinger. Møtet med elevene utfordrer oss lærere og holder oss i vigør, det er det ingen tvil om. Det er ingen tvil om at det er skadelig for en voksen å ha for mye voksenkontakt over tid, og all denne møtesittingen som voksne plager hverandre med er sjelden av det gode. Stort sett er det et ritual for å minne hverandre om hvem som er sjef og hvem som ikke er det.

For det femte har jeg hørt hva lederne selv klager mest over: «Jeg skulle ønske jeg hadde mer tid til pedagogisk ledelse». For så vidt er det greit at mange ledere ikke har mer tid til dette, det er sjelden at tjue år gamle praksiserfaringer bør være styrende for hva som skal skje i klasserommene. Jeg velger likevel å tro at majoriteten av rektorer har mange gode tanker om hvordan vi skal forvalte oppdraget vårt, og at det er et tap for alle at de ikke har anledning til å bruke mer tid på og i profesjonsfellesskapet.

«Jeg skjønner virkelig ikke hvorfor folk velger å bli rektorer slik som betingelsene er i dag…»

Jeg vet at mange tenker som meg. Jeg vet også at kampen om rektorstillinger ofte er like intens som i sjakkpartier der en spiller mot seg selv. Det vil si «lite intens» for den som måtte være i tvil.

Hva skal til for å skape mer interesse om rektorjobbene? Jeg tror at det ville være en stor lettelse om en tok noe av det økonomiske ansvaret vekk fra rektor. Lønnspotten til lærerne burde være utskilt, slik at rektor til enhver tid kunne ta de beste lærerne uten å skule til lærerens utdanning og prislapp. Vi vet at det skjer i dag. Om bare denne ene oppgaven ble tatt vekk fra rektor, ville det mangedoblet handlingsrommet for å være tettere på lærerne og øvrig personale i det daglige. Lederen ville fått mer tid til å pleie profesjonsfellesskapet, gjennom både å ta aktivt del i det pedagogiske og faglige, og informere mer om hva slags rammer og føringer skolen har. Lederen kunne vært mer pedagog og mindre resultatenhetsleder. Jeg er overbevist om at det hadde gagnet resultatene også, både de som er lette å måle, og de andre målene, som først og fremst er å danne kunnskapsrike og gode mennesker.

En rektor som gikk fra rektorstilling til å bli lærer igjen utbrøt i en samtale: «jeg hadde glemt hvor travelt det er å være lærer!» Det er kunnskap som en rektor må ha til enhver tid, og rektor må ha tid til å tilegne seg denne kunnskapen. Jeg har hørt om rektorer som har arbeidet over 500 timer utover formell timemengde, med en fastlønn som ikke gir noe kompensasjon. Rektorene våre er tynnslitte av overarbeid, og det gagner ingen. Mens lærerne ofte brenner lyset i både en og to ender, har vi mange rektorer som bare lemper det inn i peisen.

Jeg skjønner virkelig ikke hvorfor folk velger å bli rektorer slik som betingelsene er i dag, men jeg er glad for at noen tar valget. Det må være noe med at en føler at en tar et viktig samfunnsansvar. At dere får en hjertelig takk fra meg og at jeg uttrykker enorm lettelse for at jeg selv ikke er det, gir neppe det store utslaget på lykkebarometeret. Men takk.